I nesten 10 år har Latin-Amerika stått overfor en migrantkrise med store strømninger fra spesielt Haiti etter jordskjelvet i 2010, og Venezuela etter den sosiale, politiske og økonomiske krisen i 2014. I stedet for emigrasjon fra Latin-Amerika, som har vært tendensen lenge, ser vi at migrasjonsstrømmene holder seg innenfor regionens grenser. Samtidig har vi også sett mye arbeidsinnvandring innad i Latin-Amerika, der mange prøver lykken i andre latinamerikanske land med håp om å bedre sin økonomiske situasjon.
Dette betyr at man har stått overfor et todelt problem. På den ene siden har man flyktningene, som ofte lever i flyktningleir eller herberge med svært begrenset tilgang til helsetjenester, og som dessuten bor veldig tett oppå hverandre. På den andre siden har du arbeidsinnvandrerne som har midler til å forsørge seg selv, men er svært lite tilpasningsdyktige overfor krisesituasjoner dersom de skulle miste sitt inntektsgrunnlag. Totalt er det snakk om en gruppe på rundt 10 millioner mennesker.
Selv før pandemien var denne gruppen svært sårbar på grunn av lite tilgang på sosiale tjenester. Nå, etter pandemien, ser vi en forverring på deres situasjon. Latinamerikanske regjeringer har forsøkt å hindre spredning av Covid-19 hovedsakelig ved å innføre tiltak som hjemmekarantene og sosial distansering. Men det er ikke alle som har mulighet til dette. De som bor i flyktningleir eller herberge har ikke mulighet til holde seg «hjemme» eller holde avstand til andre personer.
Pandemien har også ført til en økonomisk krise, og mange mennesker har mistet inntektsgrunnlaget sitt. Migrantbefolkningen i Latin-Amerika har vært en gruppe den økonomiske krisen har gått hardt utover. Mange har uformelle arbeidssituasjoner, som betyr at de ikke har krav på sosiale stønader selv om de har bodd i landet i mange år.
I et forsøk på å avverge en humanitær krise, har regjeringer i Latin-Amerika innført sosiale støtter for å hjelpe de mest sårbare gruppene i befolkningen. Ofte er det ikke snakk om mye penger eller støtte, men det kan avgjøre om man har råd til mat og leie. Dessverre er migrantene utelukket av disse stønadene fordi de enten ikke har bodd lenge nok i landet eller ikke har formelle jobber. Vi ser nå en situasjon der folk mister bostedet sitt fordi de mangler penger til å betale husleie. Samtidig har ikke herbergene mulighet til å ta inn flere mennesker på grunn av kravene som er innført til plass og hygiene.
Uten støtte fra myndighetene, er det mange som ser seg nødt til å dra tilbake til landet de opprinnelig er fra i håp om å ha krav på noe hjelp der. Dette fører til mer bevegelse i Latin-Amerika og dermed til større risiko for spredning av viruset. Flere land har stengt sine landegrenser, til og med for sine egne landsmenn, for å hindre smitte. Det betyr at mange er fanget der de er, langs grensene til sitt eget hjemland, uten noe form for hjelp.
Venezuela, et land der 5 millioner mennesker har emigrert fra siden 2015, har vært et av landene som har sett en plutselig økning i tilbakevendinger. Tusenvis av mennesker er samlet langs grensa til landet i Colombia, eller strandet ved grensa med Ecuador i håp om å få krysse Colombia på vei til hjemlandet sitt. For å hindre smitte inn til Venezuela har Maduros regjering begrenset antall mennesker som får komme inn hver dag, for å kunne teste hver person og få gjennomført karantene. De som ikke får kommet inn i Venezuela samler seg i stedet opp i midlertidige teltbyer. Tusenvis av mennesker som bor i de provisoriske teltene gjør det umulig å holde smittetall nede da de har begrenset tilgang til vann og helsetjenester.
Lignende situasjoner ser vi også i Chile, der hundrevis av mennesker er strandet ved grensene til Bolivia og Peru. Chile har en av Latin-Amerikas sterkeste økonomier og har i mange år huset mange arbeidsinnvandrere, gjerne i uformelle situasjoner. Situasjonen der har nå vært ustabil lenge grunnet masseprotestene som begynte høsten 2019. Når pandemien nådde landet, ble mange arbeidsplasser stengt, og mange mistet derfor jobbene sine. FN forsøkte i april å oppfordre latinamerikanske land til å åpne grensene for sine egne, men det har ikke vært noen endringer siden og vi har i stedet sett en forverring langs grensene.
I Brasil er 250 colombianere strandet på flyplassen i Sao Paulo. Det er turister, studenter og arbeidere som har mistet jobben sin i Brasil som ikke kommer seg hjem grunnet stengte landegrenser. De har nå fått tilbud om å få plass på et fly som kan leies til dem, men har gått tom for penger for lenge siden.
Samtidig har regjeringen i Chile benyttet situasjonen til å videreføre et program for å fly hjem migranter til sine opprinnelsesland, med én hake. De får ikke lov til å returnere til Chile på 9 år, og de sier fra seg søknader om oppholdstillatelse eller asyl.
Det er en komplisert situasjon, med mange forskjellige typer behov. Det som er klart, er at noen må ta ansvar for denne enorme gruppen mennesker som står fast uten noe som helst støtte. Første steg må være at grensene åpnes for egne statsborgere sånn at man får bukt på de midlertidige teltbyene som står overfor et enormt smittevernproblem. Det andre må være at regjeringene i Latin-Amerika tar mer ansvar for borgerne som bor i landet, og at de sørger for nødvendig hjelp til alle sårbare grupper.