Urfolkssamfunn i Sør-Amerika utgjør 18 millioner mennesker, og er allerede sårbare grupper på grunn av historisk neglisjering som har ført til mangel på grunnleggende rettigheter som tilgang til helsesystem. I tillegg til disse strukturelle problemene, står de også overfor miljøutfordringer og myndigheter som gir grønt lys til avskoging i Amazonas. Det utgjør en stor trussel mot urbefolkningers territorier. Covid-19 forsterker historiske utfordringer urfolk i Sør-Amerika lever med til daglig og viser hvor ekstremt sårbare de er i slike situasjoner.
Hovedutfordringen er dårlige helseinstitusjoner forteller sosialantropolog María Guzmán-Gallegos.
Jeg har jobbet mye i området El Tigre som ligger i fylket Loreto i Peru. Det er et enormt område med rundt 10 000 mennesker, og de kun har to leger. I tillegg til lite helsepersonale har de ikke nok tester eller medisinsk utstyr. De har rett og slett ikke det de trenger for å fungere som leger. På grunn av mangel på utstyr blir helsestasjonene i stedet smittekilder. Jeg snakket med en helsestasjon der de var nødt til å bruke munnbindene de hadde i to uker hver for at det skulle rekke. De ble luftet mellom hver vakt.
María Guzmán-Gallegos
Tiltakene som innføres mot pandemien er utformet for urbane strøk. Myndighetene har ikke tatt hensyn til de konkrete utfordringene pandemien gir urbefolkning som har andre kulturer, befolkningsmønstre og et annet daglig liv. I Amazonas gjør store avstander det dessuten vanskelig å kontakte nødvendig helsepersonell. Noen landsbyer har valgt å gå frivillig i karantene for å senke risikoen for smitte, men systemene rundt er ikke tilrettelagd for isolasjon.
Et stort problem man står overfor nå er at staten ikke innser hvordan befolkningen i landet lever. Peru for eksempel har vært et av landene i Latin-Amerika som har investert mest i kontantstøtte til de som sitter hjemme i karantene. Problemet var at folk måtte til banken for å hente pengene. Altså måtte folk dra fra sine landsbyer til bankene i byene. Der ble de utsatt for smitte og dro med seg smitten til landsbyene sine.
María Guzmán-Gallegos
Når smitten først har nådd en landsby er det vanskelig å hindre videre spredning. Det er dessuten vanskelig å behandle smittetilfellene da landsbyene ikke har respiratorer og mangler koronatester. I Peru er Loreto regionen som har vært hardest rammet ved siden av hovedstaden Lima. Regionen har også noen av de høyeste dødsratene på 9,20 %. Leticia, som grenser til Loreto, er Colombias største by i Amazonas. De er også blant landets hardest rammede regioner. De har det høyeste antall smittede per million mennesker og opplever en enorm overbelastning på helsetjenestene.
Det som kanskje er det mest livsnødvendige akkurat nå for urfolk nå er humanitær hjelp i form av mat, medisiner og helsehjelp. Guzmán-Gallegos presiserer dog at å sende ressurser kun er kortsiktig løsning.
Historisk sett er pandemi ikke nytt for urfolk. Situasjonen akkurat nå er prekær, men dessverre var situasjonen prekær til å begynne med, uten Covid-19. Det mest nødvendige tiltaket er at staten må forholde seg til hva urfolksorganisasjoner og lokalsamfunn forteller. Hvis man innfører tiltak uten å kommunisere med lokalsamfunnene, vil man kunne gjøre mer skade og konsekvensene kan ende opp med å være katastrofale
María Guzmán-Gallegos
Også Amnesty International etterlyser kommunikasjon mellom myndighetene i Colombia og ikke-statlige urfolksorganisasjoner som kan fungere som en ressurs og koordinere tiltak med hver landsby for å respektere selvråderetten og sikre at riktige tiltak blir innført.
Latin-Amerikagruppene i Norge følger bekymret med på hvordan situasjonen utvikler seg i Amazonas. Vi ber alle aktuelle organisasjoner å legge press på myndighetene i Colombia, Peru og Brasil for å sikre at behovene til urfolksgrupper i Amazonas blir tatt hensyn til. Situasjonen er alvorlig og krever umiddelbar handling.