I Mexico bodde brigaden i byen San Cristóbal, som ligger sør i landet Gjennom møter med motstandsbevegelser, diskusjoner, tekstlesing, besøk i fengsel og urfolkssamfunn fikk vi en god innføring i mange av de politiske kampene som føres, og den strukturelle urettferdigheten som gjerne ligger til grunn for utfordringene.
Byen San Cristóbal kan virke sjarmerende ved første øyekast. I det vi kjørte inn mot byen er noe av det første vi la merke til en tagging med ordene “El capitalismo es mal:(“. San Cristóbal er en kolonial by spekket med farger og forskjeller. Derfor sies det at San Cristobal er en by med to ansikter:under overflaten ligger det en maktubalanse, med et “hvitt” sentrum der urbefolkningen bor i periferien og har begrensede rettigheter. Tidligere var sentrum dominert av den spanske eliten, Criollosene/Collettene, og er i dag er disse erstattet med turister. Urbefolkningen opplever fortsatt indirekte undertrykkelse, gjennom statlige strukturer som reproduserer fattigdom og ekskludering. Det eneste som har endret seg er kanskje opprøret til Zapatistene i 94, der urfolket sa at nok var nok, og gikk til opprør for sine rettigheter. Den første delen av opprøret innebar å fjerne statuer som idealiserte koloniherrene i byen. I dag har Zapatistene sine autonome områder i fjellene noen timer fra San Cristóbal. Selv om de autonome områdene er langt fra maktkonsentrasjonen i byen, tilbyr deres samfunn skolegang, helsetjenester, arbeidskollektiver og felles arbeid på jorden. Sammen prøver de å motståovertramp av rettigheter sine. Slik tilbyr de et alternativ på vei mot et samfunn der de undertrykkende strukturene fra kolonitiden ikke får manifestere seg.
Gaby driver “de undertryktes teater” i San Cristóbal. Sammen med henne, hadde brigaden en teatralsk workshop, som innebar engasjerende og refleksjonsfylte øvelser i å bruke kroppen til å uttrykke urettferdighet, undertrykking, kamp og håp. Vi delte følelser uten å bruke ord, samt samlet oss rundt drømmen om en bedre verden.
Videre har brigaden møtt med en rekke organisasjoner og kollektiver (politiske arbeidsgrupper) i området. Koman Ilel er for eksempel et mediekollektiv i solidaritet med Zapatistene, og jobber med å spre nyheter og saker som ikke ellers får spalteplass i de tradisjonelle mediene. Menneskerettighetsorganisasjonen FRAYBA er sentral i for eksempel urfolks rett til selvbestemmelse over landområdene sine, og sender ut menneskerettighetsobservatører som skal gi trygghet under utøvingen av grunnleggende rettigheter som å organisere seg. Brigaden fikk også besøke anti-fengsels kollektivet “No somos todxs” (vi er ikke alle), som jobber mot fengselssystemet som institusjon, men også for frikjennelse av politiske fanger og de som på urettmessig grunnlag er fengslet uten rettssak eller dom. Mange av de politiske fangene organiserer seg innad fengselet, på tross av tortur og maktmisbruk fra autoritetene. Kampen for rettferdighet i et gjennomkorrupt og råttent system der regelen “skyldig inntil det motsatte er bevist” gjelder, er tung. En av de organiserte fangene vi møtte i fengsel, Adrian, har satt inne i 14 år. Da vi møtte ham, oste han av glede og fortalte oss med et stort smil at han endelig avventer dommen sin i løpet av de neste dagene. Dagen etter, 22. Februar fikk vi nyheten om at Adrian ikke ble frikjent som vi alle trodde, men i stedet fikk 11 nye år innenfor murene.
Undertrykking og rasisme mot urfolk har gjennomgående vært et tema for ukene i Mexico. Mange organiserer seg som Zapatister for å kreve selvråderett, men utenfor dette finnes det også et eget autonomt urfolksuniversitet, CIDECI. Staten anerkjenner det ikke, og motarbeider virksomheten ved å blant annet militært patruljere området, og regelmessig kuttestrømtilførselen . Universitetet CIDECI er gratis, og bygger på et prinsipp om kollektivitet der alle bidrar med det de har mulighet til. Det er mange praktiske kurs, og elevene kan fritt bestemme hvor lenge de vil bli på universitet før de føler de har lært det de trenger, og målet er at studentene skal tilbake til sine lokalsamfunn og bruke den nye kunnskapen der. For eksempel er det mulighet for å lære snekring, mekanikk, kunst, musikk, matlaging, baking, sveising, elektronikk, skoproduksjon, tekstil og søm, hvordan å bruke skrivemaskiner, og ikke minst jordbruk. I tillegg til dette, er universitetet et viktig politisk senter, der det er lokaler til at store møter og samlinger kan holdes. Dessuten er det ukentlige lesesirkler og politiske diskusjonsgrupper på universitet, der alle kan komme og diskutere forskjellige samfunnsviktige temaer og nyheter.
Hver måned holder “Las Abejas de Acteal” en markering til minne om massakren som skjedde 22. Desember 1997. Vi deltok på markeringen i urfolkssamfunnet oppe i fjellene, etterfulgt av en samtale med ledelsen av “Las Abejas.” Historien gjorde sterkt inntrykk. Paramilitære styrker tok seg inn i samfunnet en desembermorgen, dagen etter at samfunnet hadde bestemt seg for å sultestreike for fred mellom Zapatistene og hæren, som var i væpnet konflikt. Las Abejas støttet Zapatistene, men ønsket først og fremst fred. Det var under gudstjenesten dainne i den lille trekirken i fjellet, at de paramilitære begynte å skyte. Den nærmeste militærposten var kun 200 meter unna, og hverken politiet eller militæret grep inn under angrepet. Det er tydelig at staten på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå var innblandet. I ettertid har 18 personer blitt dømt for angrepet, men dommene varte kun i ett år fordi Høyesterett oppløste dommen.I etterkant har de få dømte også fått oppreisning fra staten, mens ofrene kjemper for rettferdighet etter massakeren.45 mennesker fra lokalsamfunnet ble drept under gudstjenesteen og fasten for fred. Deriblant 15 barn og 4 gravide, de paramilitære kuttet opp magene deres og rev ut fostrene før de drepte dem. Historiene til de overlevende er svært sterke, og i det lille lokalsamfunnet har alle mistet mange av sine familiemedlemmer. I en årrekke har de overlevende kjempet for en rettferdig rettsoppfølging, motarbeidet av staten. Allikevel står Las Abejas i dagsterkt i kampen. «Regjeringen klarte å skjære av noen av våre greiner, men klarte aldri å rive av røttene våre.» - Hvem sa dette? :) Fint sitat :)
Den siste dagen i Mexico dro vi ned mot grensa til Guatemala, og fikk besøke et migrasjonssenter på veien. Utallige migranter fra hele Mellom-Amerika velger å ta den livsfarlige reiseruten opp til USA for å søke et tryggere liv med flere muligheter. I Mexico er det flere sentre oppover der migranter kan få gratis husly og mat, for å samle opp krefter til reisen videre. Vi snakket med migranter fra flere land som var på vei til grensen, og historiene deres ga inntrykk. På vei mot Guatemala går det opp for oss at vi reiser i motsatt retning som migrantene, mot et sted folk er villig til å risikere livet sitt for å flykte fra. .
I Mexico har brigaden fått en innføring i mange politiske kamper, og den strukturelle urettferdigheten som ligger til grunn. Vi har lært om områdets kolonialistiske fortid, utforsket teatralske måter å bruke kroppen til å uttrykke undertrykkelse. Møtene med menneskerettighetsorganisasjonen FRAYBA, urfolksuniversitetet CIDECI, mediekollektivet Koman Ilel, anti-fengsels kollektivet “No somos todxs”, migrasjonssenteret i Arriaga og fredsforkjemperne i “Las Abejas de Acteal” etterlot oss med en bedre forståelse for de strukturelle problemene i regionen. . Selv om deres kamper er tunge, er det utrettelige pågangsmotet til aktivistene inspirerende noe vi vil ta med oss videre.