Vi har nå ankommet Guatemala etter ca tre uker med politisk program i Mexico. Vi har oppholdt oss i staten Chiapas, og det første som stod på programmet var et to-ukers opphold hos Zapatistene i Oventik. Oventik er et av fem autonome Zapatist-områder, og hvert område blir kalt for “Caracol”, som betyr “sneglehus”. I disse caracolene prøver Zapatistene å lage et alternativt styresett og samfunn fra det myndighetene tilbyr, helt uten myndighetenes innblanding. Kollektivisme og autonomi står sterkt for Zapatistene og dette baserer seg på verdier fra urfolkssamfunn. Under oppholdet i Oventik fikk vi lære mer om hvordan Zapatistene ser på verden gjennom diskusjon og språklæring. Dette gjorde vi sammen med språkskolens “utdanningspromotører” som de selv kaller det, ettersom troen på flat struktur ikke tillater “lærere” i tradisjonell forstand.
For å lære om Zapatistenes verdier og historie fikk vi være med på åkeren, der vi jobbet med jorden sammen med ungdomsskoleelevene fra en av de autonome skolene. For Zapatistene er det viktig å kunne jobbe direkte med jorden, som er en grunn for kampen mot kapitalismen og staten, som tar opp naturressursene folket burde ha tilgang til. Vi diskuterte daglig temaer som styresett og verdenssyn med promotørene som jobbet på skolen. Vi lærte om en del konsepter på tzotzil-språket, for eksempel ordet “ámtel” som handler om arbeid, men med et kollektivt aspekt. Det handler om å gi av sin tid til felles arbeid som forsørger alle. Før kolonialiseringen fantes det ingen ord i tzotzil-språket for å beskrive vinning eller å tjene penger. Zapatistene er derfor spesielt bekymret over kapitalismen og dens individualisme og fokus på økonomisk vinning, noe som undertrykker folket.
Vi fikk være publikum da en gruppe med fire menn fra Tzotzil-folket spilte tradisjonell musikk og da fikk vi også lære hvordan man danser tradisjonell dans. For å forstå hvordan Zapatistene organiserer seg fikk vi besøke deres alternative regjering (“Den Gode Regjeringen”) og et kvinnekooperativ der kvinner solgte ut håndarbeidet de lager for å hjelpe økonomien i hjemmet. I caracolen finnes det også en egen medisinsk klinikk og utdanning for barn og ungdom. På denne måten klarer Zapatistene å leve mer eller mindre selvforsynt.
Den siste uken på språksenteret besøkte vi en autonom ungdomsskole utenfor caracolen. I dette området var det manglende eller lite skoletilbud fra før av og elevene fikk lære om sin egen kultur og verdier som urfolk på denne skolen. Zapatistene kjemper for at skolesystemet også skal inkludere urfolks historie og kultur i undervisningen for å lettere kunne frigjøre seg fra det kolonialistiske levesettet og for å bedre kunne opprettholde eget språk og kultur.
Urbefolkningen i Mexico opplever undertrykkelse og blir ofte utsatt for rasisme, ofte strukturelt fra statens side. I Mexico finnes det mange forskjellige grupper urbefolkning, og ofte havner disse menneskene på statistikken over dem som har minst midler. Mange har ikke tilgang på den mengden jord de trenger, eller fruktbar nok jord for å kunne dyrke nok til å forsørge seg og familien sin. Det har vært spennende å lære om Zapatistenes tankegang og levesett. Selv om deres kamper kan virke fjernt fra hva som skjer i Norge, la vi merke til de tydelige parallellene til hvordan samiske interesser historisk, og fortsatt i dag, behandles i vårt eget land. Vi synes spesielt at det finnes mange likheter mellom hvordan urbefolkningen i Mexico og samer i Norge har blitt utsatt for assimilering gjennom utdanningssystemet. Forskjellen er at staten Mexico i dag fortsatt undertrykker og glemmer sine urfolk. Det finnes ingen konsultasjoner eller strukturer for representasjon eller tegn til å lytte til folket.
Vi var på fjelltur over området vi bodde, noe som gjorde at vi fikk veldig god oversikt over caracolen. I områdene rundt caracolen var det mange som drev jordbruk, og det vanligste var å dyrke mais, bønner og kaffe. Vi bodde på over 3000 moh. og derfor kunne det ofte bli veldig kaldt, spesielt når det regnet og tåken slo inn for fullt.
Et stort høydepunkt var da vi fikk være med kvinnene å lage maistortillas fra bunnen av. Mais er en av de viktigste råvarene for zapatistene og blir ofte brukt som symbol på livet. Maistortillaene smakte fantastisk godt, men vi har nok en vei å gå når det kommer til teknikk på tortilla-trykkingen.
I helgen fikk vi lage et veggmaleri på murveggen til huset vi sov i, og resultatet kan dere se over. Alle vi møtte på oppholdet var godt over gjennomsnittlig gode i basketball, og derfor ble det en del kamper underveis. Lokalbefolkningen (både barn og voksne), har nok lagt ned flere timer enn oss med dunking, og vi ble rund-driblet. Gøy var det uansett.
