Frihandel eller ny kolonipakt? Konsekvensene av Mercosur-avtalene for Latin-Amerika.

Til tross for at Frihandelsavtalene mellom Mercosur, EU og EFTA øker handelen mellom sine medlemmer, representerer de en utvidelse av et neokolonialt og ujevnt forhold mellom Latinamerika og Europa - som bygger på den historiske situasjonen med den internasjonale arbeidsfordelingen som ble pålagt disse landene siden kolonitiden. I denne sammenhengen forsterker avtalene Brasils og andre lands rolle som eksportører av råvarer (som jordbruksprodukter og malm) og som importører av industrialiserte varer. Avtalene reflekterer en ujevn fordeling og en underordnet stilling i den internasjonale handelen. Det er neokolonialisme forkledd som utvikling.

I den spesifikke avtalen mellom Mercosur og EFTA er Brasil ansvarlig for eksport av malm (aluminiumoksid og aluminiumhydroksid) og soya, mens landet importerer gjødsel, legemidler og tjenester med høy merverdi.

I denne sammenhengen har en frihandelsavtale mellom Mercosur og EFTA alvorlige konsekvenser, særlig med tanke på de miljø- og sosialspørsmålene knyttet til ekspansjonen av den utvinningsbaserte jordbruksnæringen. Hovedkonsekvensene er:

Avtalen gir ingen fordeler til småskalajordbruk eller familiebruk, som står for produksjonen av 70% av Brasils matforbruk. Den fremmer derimot en vekst i den agroindustrielle jordbruksnæringen og dermed en økt konsentrasjon av jord og inntekt. Det er verdt å nevne at 1% av Brasils landsbrukseiendommer eier nesten 50% av landets samlede landbruksareal, og på samme måte står de for 50% av landets jordbruksinntekter, hovedsakelig gjennom produksjon av råvarer for eksport. Med andre ord er eiendomsfordelingen i brasiliansk landbruk ekstremt skjev. Frihandelsavtalene forsterker denne skjevheten ved å belønne den store, eksportrettede produksjonen enda mer.

Et annet punkt gjelder den intensive bruken av plantevernmidler. Jo større produksjonen er, desto mer omfattende er bruken av plantevernmidler og spredningen av dem ved hjelp av droner og fly. Dette forurenser områder og lokalsamfunn tilhørende småskalaproduksjon, urfolk og quilombola-befolkning.

Import av bearbeidede industrivarer, med reduserte tollavgifter og fravær av beskyttelsestiltak legger press på lokalindustrien, som ikke klarer å konkurrere med de utenlandske produktene. Dermed spesialiserer Brasil seg i primærproduksjon basert på monokultur, intensiv utvinning av naturressurser og utnyttelse av billig arbeidskraft. Dette skaper hindringer for utviklingen av den nasjonale industrien. Det snakkes om en ny kolonipakt. Et eksempel er bauxitt (råvaren som brukes til produksjonen av aluminiumoksid), som forlater Brasil nesten i sin naturlige tilstand, slik at mesteparten av merverdien tilfaller landene som bearbeider den.

Den økende etterspørselen etter eksportrettet primærvarer skaper et behov for å utvide produksjonsområdet. Dette betyr større utslipp av drivhusgasser, mer avskoging og ikke minst en eskalering av konflikter om land som rammer urfolk, quilombola-befolkning og småskalaprodusenter. Økte konflikter betyr økt vold og plyndring av landområder og naturressurser.

I Brasil har gruvedriften akselerert kraftig de siste årene: 58 % av alt areal som har vært brukt til gruvedrift siden 1500, ble tatt i bruk mellom 2015 og 2024 alene. To tredjedeler av denne ekspansjonen skjedde i Amazonas, som har befestet seg som Brasils viktigste senter for gruvedrift, hvor Norsk Hydro Brasil er etablert. Veksten i gruvedriften skjer i takt med en oppmykning av miljølovgivningen og av miljøkriminalitet begått av selskaper som, etter å ha gjort regnestykket, finner det lønnsomt å begå kriminalitet og betale bøter og erstatning fremfor å iverksette tiltak for å beskytte miljøet. Hele byer er tvunget til å leve med forurensing av vann, jord og luft fra tungmetaller og gruveavfall. Avtalen forsterker dette scenarioet til fordel for de europeiske landene, som får billigere råvarer, mens Latin-Amerika sitter igjen med ødeleggelse, forurensning og fattigdom.

Bruken av ISDS-modellen begrenser landenes autonomi til å løse konflikter med full suverenitet. Denne modellen favoriserer land med høyere juridisk og økonomisk kapasitet i de internasjonale fora, og kan til og med føre til at miljøregler blir utfordret.