Internasjonaliser kvinnekampen!

Kvinnetreffet markerte det lange samarbeidet mellom den kurdiske og latinamerikanske kvinnebevegelsen. Kampene i Abya Yala og Kurdistan er tett vevd sammen, i deres felles kamp mot kolonialisme, patriarkatet og kapitalismen. Disse systemene eksisterer ikke isolert fra hverandre, men er avhengige av, og bygger på hverandre. De truer det som kalles “el tejido social”, eller det sosiale vevet, som omhandler hvordan samfunnet vårt er bundet sammen, gjennom bånd, følelser, normer, solidaritet og fellesskap. Angrep mot kvinner og barn har vært og er en kolonial taktikk for å ødelegge det sosiale vevet og grunnlaget for livet. Utnyttende systemer svekker det sosiale vevet og skaper mistillit, reduserer samholdet i samfunnet, og undertrykker motstandsbevegelser.

Disse undertrykkende systemene er avhengig av utnyttelsen av naturen og mennesker, spesielt i det globale sør. Kommodifiseringen av natur i jakten på kapital har rettferdiggjort ekstraktivistiske prosjekter som ødelegger jord og urfolksterritorier. Under kvinnetreffet ble det snakket om cuerpo-territorio, relasjonen mellom kropp og jord. Ekstraktivistisk vold påvirker ikke bare naturen, men også kroppen. Forsvar av territoriet er dermed også selvforsvar. For eksempel, elven Santiago i Jalisco har blitt en av de mest forurensede i Mexico på grunn av industrialisering, forteller en kamerat fra organisasjonen Un Salto de Vida. Elven som tidligere har vært et viktig livsgrunnlag for mange, er nå giftig, fylt med kjemikalier og bringer sykdom. Gjennom falske løfter om at industrialisering fører til utvikling og fremgang blir utnyttelsen av territorier rettferdiggjort. Konsekvensene av forurensingen på kroppen er både fysiske og psykiske, på grunn av sykdom, men også tapet av hjem.

I den palestinske motstandsbevegelsen kan man høre ekko av ordene zapatistene brukte på 90-tallet: “de prøvde å begrave oss, men de visste ikke at vi var frø". Kvinnetreffet bar samme sentiment, metaforer av frø, spirer og blomstring for å knytte kampen for jorda sammen med kampen for frigjøring. Dette kan være bokstavelig, altså planter som bryter gjennom jord etter destruksjon. Som i Hiroshima, da oleanderblomsten vokste fra den brente jorda, hvor det ble sagt at ingenting ville vokse på 75 år. Eller i Palestina da den nasjonale frøbanken ble jevnet med jorda av israelske militærstyrker, og lokale frøbanker verden over svarte med å plante palestinske frø i jorda. Sakte, men sikkert dukket det opp spirer av solidaritet.

Men frø- og spiremetaforene er også symbolske, som personer som planter ideer eller aktivister som dyrker motstand. På kvinnetreffet minnet vi kvinnene som har blitt drept i kampen for frigjøringen fra patriarkatet, kolonialisme og kapitalisme. Spesielt har urfolkskvinner stått i frontlinjen for å forsvare kropp og territorier. Disse kvinnene har etterlatt noe på veien, nemlig frø av motstand som spirer selv etter forsøk på å begrave dem. Josefine Reyes, Maria Do Espírito Santo, Sakine Cansız, Lesbia Urquía, Macarena Valdés, María Efigenia Vásquez, Juana Ramírez Santiago, Olivia Arévalo, Marielle Franco, Isabel Cabanillas, Arbilda Perez, Emilia Bau, Beatriz Cano og Julia Chuñil Catricura, er bare en brøkdel av kvinnene som har mistet livet internasjonalt.

Treffet ønsket å styrke broen mellom alle kvinner, gjennom delte erfaringer av lidelse og undertrykkelse, og gjennom minnet av søstre som har banet vei for en felles frigjøring. “No se murió, se multiplicó”. Personen dør ikke, men multipliserer seg. Deres kampånd lever videre gjennom andre. Berta Cáceres ble drept i sitt hjem for 10 år siden fordi hun kjempet mot utbyggingen av et vannkraftverk i elven Gualcarque i Honduras. Datteren hennes Bertita Zúniga var til stede på treffet, og fortalte hvordan morens drap ble planlagt av den militære eliten i Honduras, men at svaret ikke førte til frykt, men organisering.

Berta vive! La lucha sigue! (Berta lever! Kampen fortsetter!)

Et viktig grunnlag i den kurdiske kampen er kvinners frihet. Sentralt i den kurdiske kvinnebevegelsen står ideologien jineologi, som sier blant annet at samfunnets frihet er avhengig av kvinners frihet. Kurdiske kvinner har måttet kjempe hardt for å skape autonome plasser der kvinner selv kan organisere seg for et annerledes samfunn. Et eksempel er kvinnelandsbyen Jinwar i Rojava.

En viktig del av den kurdiske kvinnekampen er å styrke samarbeidet med andre kvinnekamper. Fordi kampen i Kurdistan er delt mellom fire stater, er geografisk splittelse og kamp på tross av grenser noe de allerede har kjennskap til. Gjennom solidaritet og felles kamp skaper man et grunnlag for å bygge en sterkere bevegelse sammen. Det er dette grunnlaget konferansen bygget på. I en tid preget av folkemord, økosid, feminisid, imperialisme og fascisme er det viktigere enn noensinne å samle kvinnebevegelsen, på tross av forskjeller.

Inspirert av kvinnetreffet, ønsket vi å sende en oppfordring til våre lesere, om viktigheten av samhold og solidaritet i frigjøringskampen(e). En kamerat fra Venezuela fortalte hvor viktig internasjonal solidaritet har vært for å styrke og opprettholde kampen for autonomi og frigjøring fra vestlig imperialisme. Håpet fra solidaritet fører til kamp, og troen på at en feministisk og sosialistisk verden er mulig, på tross av trusler fra USA og den patriarkale nyliberalismen.

¡Si nos tocan a unx, nos tocan a todxs! (Om de tar én, så angår det oss alle!)

Jin, Jiyan, Azadî! Kvinne, Liv, Frihet!