QUILAPAYÚN: 60 ÅR MED MUSIKALSK ARV, POLITISK ENGASJEMENT OG KUNSTNERISK REVOLUSJON.

5. September opptrer den chilenske folkemusikkgruppen Quilapayún i Oslo på Cosmopolite. De er den lengst eksisterende og mest betydningsfulle musikkgruppen innenfor den latinamerikanske musikalske bevegelsen kjent som Nueva Canción Chilena.

Bandet ble dannet i 1965 i Santiago og kombinerer tradisjonell chilensk folkemusikk med moderne, politiske tekster og har brukt musikken som et verktøy for sosial rettferdighet og politisk endring. Med sine karakteristiske svarte ponchoer og instrumenter som charango og quena, har de ikke bare bevart, men også revitalisert chilensk kultur og musikktradisjon.

Quilapayún var og er en sentral aktør i Nueva Canción Chilena, en bevegelse som oppstod på 60-tallet og kombinerte folkemusikk med politisk aktivisme. De støttet Salvador Allendes regjering og fungerte som kulturelle ambassadører for hans Unidad Popular-regjering, og spilte på alt fra fabrikkgulv til store studentdemonstrasjoner. Etter militærkuppet i 1973, som brakte Augusto Pinochet til makten, ble bandet tvunget i eksil i Frankrike, men fortsatte å skape musikk med sterke politiske budskap.

Gjennom årene har Quilapayún samarbeidet med andre viktige kulturelle figurer som poeten Pablo Neruda og musikeren Victor Jara, noe som ytterligere har styrket deres kunstneriske og politiske innflytelse. Med et omfattende repertoar og en dedikasjon til både kunst og kultur, fortsetter Quilapayún å være en ledestjerne innen latinamerikansk musikk og en inspirasjon for de som kjemper for rettferdighet og sosial forandring

I dette intervjuet med en av grunnleggerne, Eduardo Carrasco, skal vi få et innblikk i bandets musikalske arv, det politiske i musikken og deres opplevelser i eksil.

La oss begynne med et veldig viktig poeng. Vårt politiske engasjement er ikke partipolitisk og utelukker på ingen måte andre temaer som sangene våre utforsker, som kjærlighet, natur og miljø, eksistensielle og filosofiske spørsmål, som alle bidrar til musikkens egenartede skjønnhet. Når Nueva Canción Chilena defineres som en politisk sang, mener jeg at man gjør urett mot den enorme variasjonen som finnes innen denne musikkstilen. Man fokuserer på et aspekt som om det var det viktigste, mens vi i virkeligheten anser alle aspektene som relevante. For oss er ikke det politiske temaet det overordnede. Selv om det er klart at det var et kjennetegn, ettersom den politiske musikken var sterkt undertrykt og til og med forbudt, og derfor skapte stor oppmerksomhet da den først oppsto, er det ikke slik at bevegelsen og Nueva Canción Chilena er bygget på dette som det mest fundamentale. Jeg mener det er like viktig med poesien som brukes til å nærme seg hvilket som helst av disse temaene. De betydningsfulle musikalske innovasjonene som denne nye sangen introduserte, inkludert de nye instrumentene, orkestreringene og måten å spille på. Det var en musikalsk og poetisk revolusjon sammen med et aspekt som var politisk, men det er ikke bare det politiske som definerer denne bevegelsen.

Pablo Neruda er en universell poet som berører uendelig mange temaer. Selv om han ofte blir assosiert med politikk, et aspekt som var svært viktig i hans liv, finnes det i hans verk mange andre like verdifulle bidrag. Dette inkluderer hans metafysiske refleksjoner, hans syn på menneskets plass i verden, hans kritikk av maktstrukturer, og hans historiske perspektiv på Latin-Amerika i Canto General. Hans kjærlighetsdikt er også fantastiske. Også i Neruda er det en misforståelse der han blir sett på som en politisk poet, noe som heller ikke er helt sant. Man må se ting i hele sin bredde. For oss er Neruda utvilsomt den største poeten på det spansktalende språket i vår tid. Jeg finner ingen annen poet med så stor innflytelse og kreativitet. Med sin enorme dybde og sterke bånd til folket skriver han om sin hjemby og de fantastiske chilenske landskapene, som fjellene, ørkenen og havet. På den måten åpner han opp for forskjellige måter å uttrykke seg på, og for oss er alle disse faktorene en kilde til oppdagelse. Poesien hans fungerer som en dør til identitet; den lar oss gjenkjenne oss selv og oppdage hva vi virkelig er. For å forstå oss selv trenger vi å se oss selv i et speil, og dette speilet kan være poesien, musikken eller hvilken som helst kunstform. For oss er Neruda et eksempel på dette i ordets rette forstand.

Vi ble invitert av Salvador Allende, som var vår president på den tiden, til Frankrike for å delta i et møte med Den alliansefrie bevegelsen (Non-Aligned Movement, NAM) som fant sted i Algerie de første dagene i september. Dette var et arrangement som Salvador Allende skulle delta på, men som han til slutt ikke kunne være med på på grunn av situasjonen i Chile som førte til militærkuppet.

Vi deltok fordi vi skulle være det kulturelle bidraget til Salvador Allendes delegasjon. Under oppholdet skjedde militærkuppet, og vi forsto umiddelbart at vi ikke kunne dra tilbake, ettersom personer som sto oss nær, inkludert familiemedlemmer, venner og Victor Jara, den store chilenske sangeren og vår kunstneriske leder, ble drept av militæret. På grunn av dette ble det umulig for oss å returnere til Chile. Vi reiste til Frankrike og fikk politisk asyl der. Vi hadde allerede vært aktive siden 1965, med en omfattende musikalsk produksjon, flere album og stor popularitet i Chile. Derfor var vi allerede etablerte og kjente i Frankrike. Vi måtte reorganisere livene våre, bo i Frankrike i 15 år, tilpasse oss den nye kulturen og lære å snakke fransk. Det var mange transformasjoner både på et personlig og musikalsk nivå. Vi holdt konserter over hele Frankrike, i både små og store byer, og ble et elsket band blant franskmennene. Dette ble vårt nye miljø, og vi begynte også å opptre i flere europeiske land som Italia, Tyskland, og Storbritannia. Etter Francos død reiste vi til Spania og hadde konserter der også. Vi besøkte ofte de skandinaviske landene, bortsett fra Norge, som vi aldri har vært i før. Dette er første gang vi reiser til Norge. Vi dro ofte til Finland, Sverige og Danmark. Derfor er det viktig for oss å besøke Norge for første gang.

Alt dette medførte en transformasjon i musikken vår, ettersom vi var i et europeisk kulturelt og kunstnerisk miljø. Vi ble naturligvis påvirket av den musikalske og kulturelle atmosfæren rundt oss. Vi begynte å lage musikk som kunne interessere publikum på konsertene våre. Dette gav musikken vår et nytt driv som var veldig positivt, da det representerte en utvikling fra det vi hadde gjort i Chile før eksilet.

Victor Jara var ikke bare en populær og elsket sanger i Chile, men også en talentfull teaterregissør. Han hadde dyp innsikt i scenekunst, belysning, bruk av bevegelse, holdning og fremtoning foran publikum. Hans kunnskap om scenearbeid var uvurderlig for oss. I de store konsertene vi har holdt, har vi alltid strukket oss etter å skape en teaterlignende opplevelse med uttrykksfull musikk som beveger publikum. Denne tilnærmingen er utvilsomt en betydelig arv fra Victor Jara. Vi synger mange av hans sanger fordi han var en nær venn som ble drept av diktaturet. Vi vil aldri glemme ham og vil aldri slutte å spille hans sanger. Victor vil alltid være til stede i musikken og i minnene våre.

På 60- og 70-tallet var det en dyp sosial og politisk bevegelse i Chile og Latin-Amerika som gjorde at kulturen som oppsto var nært knyttet til denne bevegelsen. Håpet som kunstnerne hadde på den tiden gjorde at det fantes en intensjon om å knytte politikk til kunst. Men dette skjedde hovedsakelig fordi verden vi levde i var svært politisert. Dette var midt under den kalde krigen, og alt var sterkt polarisert. Du var enten på venstre- eller høyresiden, med USA eller Sovjetunionen, kommunist eller kapitalist. Det var en tid med stor sosial og politisk spenning, og Latin-Amerika ble sterkt påvirket av dette. Dette forklarer hvorfor kulturen på den tiden var så politisert, ikke bare i musikken, men også i poesien. Pablo Neruda er et godt eksempel på dette. Den litterære boomen er også relevant, ettersom nesten alle de store forfatterne i Latin-Amerika delte denne felles tilnærmingen. Men med fremveksten av eurokommunismen begynte vi å stille spørsmål ved den sterkt politiserte tilnærmingen, og vi startet å sette kunstneriske og kulturelle verdier høyere enn det politiske, uten at vi gikk på kompromiss med vår fortid.

På den tiden snakket vi om revolusjonen, og da tenkte vi at kunsten måtte være i revolusjonens tjeneste. Og for oss ble det snudd, det ble forvandlet til revolusjon i kunstens tjeneste. Vi innså at menneskets mål ikke kan være begrenset til økonomiske eller politiske aspekter, selv om politikk og økonomi er viktige. Det overordnede målet må være et bedre liv, fri for rettferdighet, sjåvinisme, vold, rasisme og ulikhet. Vi ser på et liv som det dere i Norge har, med en velutviklet velferdsstat og solidaritet, som noe å strebe etter for Chile. Vi ønsker ikke et samfunn preget av ekstrem nyliberalisme, der folk må klare seg selv uten et sikkerhetsnett. Et slikt samfunn bør ikke eksistere. For oss har målet endret seg; det opprinnelige målet var revolusjon, men nå er det å leve et bedre liv. Målet i livet er å sameksistere fredelig og vennlig med andre mennesker. Vi innså at revolusjonen, som vi først så som en økonomisk og politisk endring, egentlig handler om å forbedre folks liv, slik at de blir lykkeligere, mer solidariske og vennligere. For å oppnå dette er musikk fundamentalt. Vi samles for å synge og være et positivt bidrag i menneskers liv.

Vi er en gruppe som har eksistert i lang tid. Til tross for at det nå er nye musikere som spiller med oss. Vi består av to generasjoner: en av de eldste, som startet gruppen, og en ny generasjon bestående av barna til grunnleggerne, som har vokst opp med musikken vår og nå har blitt med i bandet. Jeg synes det er vakkert at musikken går i arv gjennom generasjonene. Quilapayún vil eksistere til den plutselig ikke eksisterer mer, som alle ting i livet. Ingenting er evig, og Quilapayún er ikke noe unntak.

Vi håper at det vi har gjort, vil ha en innvirkning på de yngre generasjonene, og at de som kommer etter, vil kjenne seg igjen i musikken vår. Målet vårt er å etterlate en arv, en fakkel som overføres fra hånd til hånd. Vi håper at fremtidige artister vil ta opp denne fakkelen og fortsette med denne typen musikk. I bunn og grunn har vi ønsket å skape frigjørende musikk som bidrar til å gjøre oss friere og bedre mennesker. Dette har vært målet vi har strebet etter med musikken vår. Jeg tror at dette budskapet fortsatt lever videre og har sine tilhengere. Selv om musikken de lager kan være forskjellig fra vår, deler de det samme menneskelige prosjekt. Forhåpentligvis vil Quilapayúns musikk fortsette å leve videre, så lenge kommende generasjoner fortsetter å lytte til den.

Vi har valgt ut sangene vi har likt best gjennom disse 60 årene, det vil si de vi anser som de vakreste. Vi vil også fremføre noen sanger av Victor Jara, samt sanger fra Cantata Santa María, som representerer vår fortid. Generelt har vi ønsket å sette sammen et repertoar av våre favoritter og de sangene som publikum også setter pris på. Vi vil inkludere både livlige og følelsesmessige sanger. Vi begynner med et instrumentalstykke, der vi spiller vakre instrumentale komposisjoner med charangos,og quenas som gir en nydelig lyd. Vårt mål er å skape en vakker og rørende konsert som når ut til folk gjennom musikken og tekstene.