Det seiler mørke skyer over Argentina

Det er vanskelig å sette seg inn i den realiteten som argentinere lever nå. Helt siden den nye presidenten Javier Milei påtrådte i desember har folket opplevd økt fattigdom, fascisme og vold. Onsdag 12. juni ble en ny lovgivning kalt Ley de Bases godtatt av senatet i Argentina mens folket tok til gatene i protester og ble møtt med heftig vold fra politiet. I kjølvannet av disse protestene ble en ny lovgivning innført i Buenos Aires, Ley de Reiterancia, som åpner for enda hardere restriksjoner av fremtidige protester. Dette er et stort demokratisk problem i Argentina, der den eneste formen for reell motstand mot urettferdig lovgivning blir kriminalisert og møtt med militærpoliti, vold og arrestasjoner. Ley de Bases er en omfattende reform som rammer arbeidernes rettigheter, privatiserer tidligere statlige selskaper og åpner for storskala utnytting av naturressurser for multinasjonale selskaper. Men den viktigste delen av reformen innebærer at presidenten vil få utvidet makt i et år fremover, makt som normalt ville ligget hos lovgivende makt. Reformen må fortsatt godkjennes av representantskapet i Kongressen, der den vil gjennomgås av representanter for det argentinske folket og innbyggerne i Buenos Aires. Der er det mulig at den forkastes, endres eller godkjennes i sin originale form. Reformen har møtt mye motstand, ikke bare blant den argentinske befolkningen, men også blant de folkevalgte hvor halvparten faktisk stemte imot forslaget under behandlingen i Senatet denne uken. Motstanden er en påminnelse om at partiet til Javier Milei og politikken de prøver å innføre ikke er representativt for hverken befolkningen i Argentina eller for de folkevalgte i Kongressen. Dette gir håp for demonstrantene som fortsetter å ta til gatene for å synliggjøre arbeiderbevegelsen og for å beskytte rettighetene til alle argentinere og det landet de lever på.

Det er 41 år siden det argentinske militærdiktaturet falt. Etter 7 år med brutal undertrykking, tusenvis av henrettelser av unge mennesker, krig og privatisering av landets ressurser, kunne argentinerne endelig vende tilbake til et samfunn som hadde demokrati i fokus. Etter militærdiktaturet ble opposisjonsmedlemmenes mødre et symbol på demokratisk motstand, da de hadde kjempet kontinuerlig for å forenes med sine forsvunne barn etter at de hadde blitt kidnappet og henrettet av staten. Madres de la Plaza de Mayo, Mødrene av Plaza de Mayo, hadde samlet seg på Plaza de Mayo utenfor Kongressen, og de var en kraftig stemme for rettferdighet under diktaturet og fortsetter å være en viktig del av den politiske kampen for rettferdighet i landet. De bringer med seg et klart minne om hva frarøvelsen av rettigheter kan føre til, og gjenkjenner den fascistiske diskursen til Javier Milei og partiet hans. Innskrenking av rettigheter og økt tilstedeværelse av politi vil føre til mer arrestasjoner av den politiske opposisjonen, mer undertrykking av en mangfoldig diskurs og færre demokratiske midler for protest, ytring og påvirkning. Denne prosessen har allerede startet ved at Regjeringen svekker de statlige organene som skal sikre beskyttelse av minoriteter i samfunnet og sørge for bevaring av et rikt ytringsmangfold. I løpet av de første fire månedene ble 24.000 statlige ansatte oppsagt, mange knyttet til departementer for kultur, kjønn og mangfold, og tidligere denne måneden ble departementet for kjønn og mangfold totalt oppløst av Regjeringen (*1). Også det offentlige utdanningssystemet svekkes, en viktig arena for å kunne forstå argentinsk historie og den politiske aktualiteten og for å finne måter å bygge opp demokratiet på. Foreløpig opplever universitetene store økonomiske utfordringer, og presidenten selv har beskrevet landets viktigste universitet som en arena for propaganda. Han ønsker å privatisere utdanningssystemet, slik at tilgangen til utdanning ikke lenger er en rettighet, men et privilegium for de få.

Venstresiden har helt siden diktaturet representert et alternativ til undertrykkelse og imperialisme i Argentina. På tross av mangfoldige henrettelser av venstresidens partimedlemmer i PST under diktaturet, har partiet grodd og utvidet seg til den fronten som representerer Argentinas sosialistiske alternativ, med Partido Obrero, PST og MST i koalisjon for et bærekraftig og rettferdig samfunn. De fortsetter å ta kampen både på gaten og i Kongressen, men representerer i dag en mer symbolsk enn reell makt innenfor Senatet. En del av venstresidens politikk i Argentina handler om å organisere seg utenfor de offisielle politiske institusjonene, og å skape en systematisk motstand til det som oppfattes som en politisk struktur som er udemokratisk, byråkratisk og elitistisk. En sentral del av kampen handler om å beskytte demokratiet mot utenlandsk innblanding - fra amerikansk imperialisme til neoliberalistiske markedskrefter og multinasjonale selskaper. Derfor fokuseres det på internasjonal sosialisme for å styrke arbeiderbevegelsen på tvers av landegrenser, slik at verdens majoritet kan stå opp mot de større urettferdige systemene som rammer arbeidere, urbefolkning og natur i hele verden. Det er en langsiktig prosess som krever at vi organiserer oss også i Norge, i tråd med prinsipper om likeverd, rettferdighet og frigjøring. Vår innblanding i menneskerettighetsbrudd og frarøvelse av land og ressurser i Argentina er vårt ansvar som norske statsborgere. Equinor har i årevis fordrevet urbefolkningen fra sine landområder, drevet med farlig industri og forurensing av det argentinske hav (*2). Vår politikk kan ikke kun være symbolsk i møte med slike brudd, men krever organisert og effektiv handling, enten fra politikere eller fra aktivister. Vi er en del av, både direkte og indirekte, den fattigdommen og ekstreme politikken som føres i Argentina i dag, og løsningen finner vi sammen.

*Kilder:

1. https://www.pagina12.com.ar/74...

2. https://climatetrackerlatam.org/historias/el-petroleo-no-podra-correr-a-los-mapuches-de-vaca-muerta/