I dette intervjuet med en av grunnleggerne, Horacio Durán, vil vi dykke inn i deres historie og snakke om hvorfor september er en måned med spesiell betydning for Chile. Dette året markerer de 50 årene som har gått siden militærkuppet, Salvador Allendes død, skjebnen til de som ble bortført og forsvant, og alle ofrene for diktaturet.
Hva betyr måneden september i Inti-Illimanis historie?
Militærkuppet, utover alle de katastrofale konsekvensene og tragediene det førte med seg, representerte også et angrep på Chiles republikanske arv. Oligarkiet, deres representanter og de væpnede styrkene, gjorde derfor en bevisst ødeleggelse av hjertet i Chiles historie. September 1810 er en uforglemmelig dato da republikken Chile ble proklamert, og den symboliserer kjernen av nasjonens historie.
Når det gjelder oss som Inti-Illimani da, og nå som Inti-Illimani Histórico, har vi fortsatt å uttrykke vår kjærlighet til vår kultur, musikken som har inspirert oss, kilden til andinsk, latinamerikansk musikk og de dype røttene i chilenske tradisjoner. Spesielt har vi latt oss inspirere av store chilenske komponister og forfattere som Violeta Parra, Patricio Manns og Víctor Jara. Republikken Chile fortsatte å leve dypt gjennom sin kunst og sin musikk. Dette er det arbeidet vi har fortsatt med i alle disse årene, og det er dette vi vil dele med publikum i Oslo den 22. september. Kort sagt, essensen av en kamp som har vært smertefull og tragisk, men fremfor alt en musikk fylt med liv som minner oss om at fremtiden alltid vil tilhøre oss.
Dere vendte tilbake til Chile i september etter 15 år i eksil i Italia. Hvordan husker dere den tilbakekomsten?
Det var utrolig, for vi kom akkurat den 18. september, rett før folkeavstemningen i 1988 der chilenerne stemte mot Pinochet. Dette hadde en dyp symbolikk, spesielt med tanke på den musikalske delen av historien vår. Å vende tilbake etter 15 år var veldig følelsesladet. Det var som å begynne på nytt, for landet hadde forandret seg mye. Vi prøvde å finne igjen de elementene vi husket, og de elementene vi hadde mistet. På et dypere og mer eksistensielt plan handlet det om å gjenopprette en del av vår identitet som ikke var tapt, men låst i eksil. Det var hovedsakelig betydningen på det mest personlige nivået. Å gjenforene oss med et land som fortsatte å kjempe, med nye mennesker, unge mennesker som gjorde det umulige for å avslutte diktaturet. Fra et musikalsk synspunkt må jeg si at bevegelsen som ble kalt "El Canto Nuevo" i Chile fortsatte i løpet av diktaturet, med mange artister. Selv om diktaturet forsøkte å ødelegge deler av denne folkelige kulturarven, så har det i løpet av de siste 30 årene, fra 90-tallet og fremover, fortsatt å utvikle seg en rik musikalsk bevegelse i landet. Vi kan ikke annet enn å føle oss takknemlige over at vi har kunnet bidra til at dette skjedde, og vi fortsetter å opptre med den samme lidenskapen og erfaringen som da vi startet.
Måneden september har en spesiell betydning fordi den minner oss om tapet vi opplevde som nasjon. Dere samarbeidet og jobbet nært med Victor Jara, som også ble brutalt myrdet i september. Hva er deres minner om Victor?
Victor Jara var en nær venn og kollega som hadde en betydelig innvirkning på våre liv. Vårt samarbeid besto av tre hovedelementer: et sterkt vennskap, musikalsk samarbeid der vi bidro til flere av hans album og arbeidet tett sammen på arrangementer, og politisk aktivisme, spesielt innenfor Unidad Popular og ungdomsorganisasjonen til det kommunistiske partiet. Victor utmerket seg med sin profesjonalitet og arbeidsdisiplin, samtidig som han hadde en livlig og varm personlighet. Han delte villig sin kunnskap og erfaring med oss. Å samarbeide med ham var en dypt lærerik opplevelse som beriket oss på mange nivåer. Vi vil ære minnet om Victor Jara ved å fremføre noen av sangene vi skapte sammen med ham under konserten i Oslo.
Den 29. september ble den pensjonerte generalen Hernán Chacón Soto dømt til 25 års fengsel for drapet på Victor, men under arrestasjonen valgte han å ta sitt eget liv. Synes du rettferdighet ble oppnådd for din venn Victor til tross for at han levde i straffefrihet i 50 år?
Bedre sent enn aldri, så ja, jeg synes det ble oppnådd rettferdighet, selv om jeg sitter igjen med en bitter smak i munnen. Men jeg deler fullt ut ordene til vår president Gabriel Boric da han sa: "Det er noen som dør som forrædere, og det er andre som dør som helter." Dette er en beskrivelse som passer for denne forferdelig forræderen som eksisterte i vårt land. Men det finnes også millioner av helter som Victor Jara i vårt land, som er mennesker med et hjerte fullt av generøsitet og godhet.
Hvordan påvirket eksilet Inti-Illimanis musikalske arbeid?
Eksilet påvirket vårt musikalske arbeid på flere måter. Det første vi måtte gjøre var å spille inn alt materialet vi hadde skapt i Chile på nytt da vi var i eksil. Dette omfattet rundt ni album som vi hadde produsert før 1973. Hovedmotivasjonen var frykten for å miste disse viktige opptakene.
Senere, i 1978, begynte vi et fruktbart samarbeid med Patricio Manz, noe som åpnet døren for oss til å utforske vår egen kreativitet på nye måter. Etter vårt opphold i Italia i september 1973, der vi delte lignende erfaringer med Quilapayún, som var i Paris på samme tid, bestemte vi oss sammen for at vi ikke kunne la denne tragedien forandre vårt fundamentale musikalske arbeid. Quilapayún hadde allerede vært aktive siden 1965 og hadde en omfattende musikalsk produksjon, inkludert flere album og stor popularitet i Chile. Vi hadde også produsert seks eller syv album og hadde en klar visjon om våre musikalske mål. Vi ble enige om å fortsette vårt arbeid uforstyrret.
Selv om vår aktivitet i den tidlige eksilperioden naturlig inkluderte solidaritet med det chilenske folket i kampen mot Pinochets diktatur og en hyllest til enestående figurer som Salvador Allende og Victor Jara, som symboliserte tusenvis av ofre i landet vårt, fortsatte vi med vårt kreative arbeid. Å stoppe ville vært svært negativt for oss, så vi holdt fast ved våre kunstneriske ambisjoner, noe som tillot oss å opprettholde vår lidenskap og intensitet til tross for smerten ved eksilet.
Eksiltilværelsen varte i hele 17 år, og mange bestemte seg for å ikke vende tilbake til Chile, som mine foreldre som også var eksilerte og valgte å bli i Norge. Hvorfor bestemte dere å vende tilbake?
For det første vil jeg si at vi ikke har noe imot de som av ulike årsaker valgte å fortsette å leve i vertslandet, som foreldrene dine gjorde. Vi har venner i dag som har tatt den beslutningen. De har fått barn og barnebarn, og det er en sterk grunn til å bli. For oss var det annerledes, og vår beslutning, som også var tilfellet for Quilapayún og Isabel Parra, som gjorde alt i sin makt for å returnere tidligere, var basert på personlige omstendigheter. Så det er ingen riktig eller gal beslutning her, jeg tror hver person står overfor en virkelighet og tar sin beslutning i henhold til det. I vårt tilfelle gav det mer mening å vende tilbake og fortsette å arbeide med musikken vår i Chile, derfor vendte vi tilbake.
Dere har et enormt repertoar med sanger. Hva er dine favorittsanger, og vil vi kunne høre dem under konserten i Oslo?
Det er mange sanger jeg liker å fremføre live, og det er nesten umulig for meg å velge noen spesielle. Vi vil spille et klassisk repertoar, og spesielt for de som har fulgt gruppen vår, enten de er fra Chile, Latin-Amerika eller Norge, vil mange av sangene være kjent, og til alle som leser dette, vil samtalen fortsette gjennom musikkens grenseløse verden den 22. september på Cosmopolite i Oslo.