Mobiliseringene i 2021 var enorme, og i fronten sto unge mennesker som risikerte livene sine. Under protestene ble mange unge mennesker vilkårlig arrestert. Colombias tidligere regjering ledet av president Duque ga fullmakt til militær bistand slik at sammen med politiet kunne få stoppet protestene. I desember i fjor bekreftet FN at politiet hadde ansvaret for drapet på minst 28 demonstranter. Og Amnesty har dokumentert at politiet utøvde vold og seksuelle overgrep mot kvinnelige demonstranter.
Protestene tok slutt på grunn av utmattelse og ikke på grunn av undertrykkelsen utført av tidligere president Duque. Narrativet til Duque’s regjering var at demonstrantene var terrorister, kriminelle eller sosialt utstøtte, altså personer som ikke lever i takt med samfunnet og ikke respekterer lov og regler. Dette argumentet ble brukt til å rettferdiggjøre at det ble brukt vold mot demonstrantene, de var jo tross alt terrorister. Men jo mer vold fra myndighetenes side, desto mer ble sivil ulydighet tatt i bruk og forsterket av demonstrantene.
I de områdene i Colombia hvor politiets undertrykkelse var hardest, bestemte unge demonstranter for å organisere seg som en «frontlinje». Deres mål var å sikre retten til å protestere og beskytte folk mot politiovergrep. Demonstrantene i frontlinja dannet et fysisk skjold slik at skuddene fra politiet ikke skulle treffe de andre demonstrantene. Noen av demonstrantene var også voldelige, men i motsetning til myndigehtene var det i stor grad kun vold mot materielle ting som f. eks å male graffiti, knuse vinduer eller skrape opp busser.
Etter hvert tok protestene slutt, men flere fra frontlinjen fortsatte å engasjere seg. Blant annet ved å drive valgkamp for Gustavo Petro. Demonstrantene insisterte på at kampen de hadde kjempa på gata ikke skulle være forgjeves, men brukes til å skape reel endring i Colombia. Nettopp i de distriktene hvor protestene var mest intense, fikk Petro langt flere stemmer enn kandidatene som lå isentrum og til høyre.
Under valgkampen kom Petro med et løfte om at de 211 demonstrantene som ble fengsla skulle bli løslatt. På kort sikt har det betydd frihet til flere av demonstrantene som flere mener er urettferdig behandlet. Men på lengre sikt kan det by på politiske problemer for Petro. Flere i opposisjonen har tatt til orde for at en benådning av demonstrantene ikke er lovlig, og at Petro overkjører og viser forakt for landets domstoler ved å gjøre det.
Å overkjøre de juridiske institusjonene i Colombia (eller bare bli mistenkt for å gjøre det) er en gavepakke til opposisjonen som allerede bruker enhver mulighet til å skape kaos og misforståelser. Men kanskje har de rett i noe? Har president Petro bevegd seg over i en gråsone ved å løslate disse demonstrantene?
Her er to ulike og omstridte forståelser av hvordan vold under protest dømmes i Colombia:
Den nåværende opposisjonen i Colombia består i stor grad av landets elite og er historisk kjent for å være høyrevridd. For dem er demonstrantene redusert til en gruppe sosialt utstøtte eller lovbrytere, som bare er ute etter å lage bråk. Opposisjonen ser ikke på arbeidsledighet, sult, ulikhet som strukturelle samfunnsproblemer som de er i posisjon til og har ansvar for å gjøre noe med. Ved å hevde dette reduseres årsakene til at demonstrantene gikk ut i gata til individuelle spørsmål om hvordan hver enkelt person lever sitt liv og fjerner politikerenes ansvar for å rydde opp i det.
For opposisjon ønsker og klarer ikke se hvilken vold fattigdom, diskriminering eller rasisme forårsaker. I deres øyne er busser, vinduer og andre offentlige materielle goder viktigere enn andre borgere. De mener at demonstrantene fortjener å bli fratatt friheten sin for gjerningene de gjorde i gatene.
På den andre siden står demonstrantene. For dem er det å rive busser sammenlignet med volden av fattigdom, sult eller korrupsjon, mye mindre og anses som legitim sivil ulydighet. I Colombia er forstyrrelser noen ganger den eneste måten å få oppmerksomhet fra de som har makt til å gjøre noe med problemer. For systemet i Colombia er rigga slik at «vanlige folk» sjeldent når igjennom med sine stemmer.
Dette betyr ikke at demonstranter ikke er ansvarlige for sine handlinger, og heller ikke at det ikke finnes etiske grenser for vold under protester, men det er viktig å se det store bildet.
Og kanskje debatten må utvides til å handle om mer enn lover og regler? Demonstrantene gikk ut i gata for å protestere mot ulikheten i landet, men i stedet for å bli hørt ble demonstrantene svart med undertrykkelse og vold fra myndigheten. Løsningen myndighetene valgte kan tolkes dit at de som ønsker å si ifra om ulikhet, blir sendt i fengsel, og på denne måten fortsetter den onde sirkelen med ulikhet og vold.
Til forskjell fra da prostenene brøt ut i 2021 er det nå en annen regjering ved makta i Colombia, som har lovet å gjøre noe med denne uretten, men demonstrantene er fortsatt i fengsel. Kanskje må Petro gå litt utenom de etablerte lovene for å gjenopprette rettferdighet?