Melafestivalen er en arena som feirer mangfoldige kulturuttrykk, særlig fra det globale sør, og foregår gratis på Rådhusplassen. For meg startet Mela-festivalen med et inspirerende møte med Angela Davis og avsluttet med en knyttet neve under konserten til Manu Chao. Jeg kan ikke forestille meg en mer passende arena å oppleve hennes ord på. Davis var med i Kommunistpartiet og The Black Panthers i USA, og er en viktig person i borgerrettighetsbevegelsen så vel som en velkjent svart feminist og aktivist.
Foredraget hadde tittelen «Why Racism Must Be a Global Concern: Art and Politics in the 21st Century». Allerede en halvtime før foredraget begynte, var køen utenfor Ringen Kino på flere hundre mennesker.
I forkant av hennes foredrag på Mela fikk jeg stille henne spørsmål om svart feminisme i Brasil og Latin-Amerika, og hvordan vi som feminister i vesten kan bidra med å fremme deres perspektiver og kamper.
– Jeg har lært veldig mye av mine besøk i Brasil, Colombia og Latin-Amerika. Jeg må innrømme at når jeg er på besøk i Brasil, føler jeg meg noenlunde ukomfortabel når jeg blir representert som «the scholar activist» som har hjulpet å utvikle den svarte feminisme. Det er mange tradisjoner innenfor svart feminisme som går enda dypere sammenlignet med USA. Jeg vet vi har mye å lære i USA av kampene i Brasil og det Globale Sør, forteller Davis.
Davis har skrevet flere bøker om afro-amerikanske kvinners kamp og i nyere tid gitt ut bok om avskaffelse av fengselssystemet. Dog bruker hun denne muligheten til å trekke frem vise-presidenten i Colombia, Francia Marquez, og viktigheten av kampen for miljø som en del av den interseksjonelle feminismen.
– Man antar alltid at det er det globale nord eller vesten som har stått for skapelsen av de viktigste feminismene, om det så er borgerlig/bourgeoisie eller revolusjonær feminisme. Gitt denne konteksten er jeg veldig spent på Francia Marquez som nylig har blitt valgt som vise-president i Colombia. Da jeg først møtte henne i 2011, var hun i 20-årene og organiserte en nasjonal bevegelse for å beskytte hennes lokalsamfunn. Regjeringen skulle tillate gruvedrift fra utenlandske selskaper, som ville bety at fjelltoppen folket hennes bor på skulle kuttes av for å utvinne gull. Jeg har sett henne lede et stort antall av kvinner og menn i miljøkampen, som er utover det vi kjennetegner som de de tradisjonelle anti-rasistiske og feministiske kampene. Det gjenstår å se hvordan det går med vise-presidentskapet, men det er sikkert at vi aldri har hatt en sånn mulighet i USA.
– Vi har mye å lære av disse kampene som på alvor tar opp flere enn kun én måte å se på sosial rettferdighet, men som tar opp mange interseksjonelle perspektiver. Ikke bare det, men de vinner. De har hatt mange store seiere.
Det har vært noen svært viktige år for den anti-rasistiske og feministiske bevegelsen i Latin-Amerika. I Chile ble Gabriel Boric valgt som president. I 2011 til 2013 var han med på å lede studentprotestene. For første gang i historien har en afro-colombiansk landforkjemper blitt valgt inn som visepresident. Det gjenstår nå å se om det er venstresida som kommer til makten i Brasil også. Mens vi venter spent på presidentvalget som har første runde 2. Oktober, så er det viktig å huske grasrotkampen som skjer hele tiden – uansett hvem som sitter med makta. I forkant av forrige valgrunde i Brasil, fikk vi se de massive mobiliseringene «#EleNao» (#IkkeHam) der hovedsakelig kvinner og skeive ledet an protester for å belyse den nåværende presidenten Jair Bolsonaros mysignostiske, homofobiske og rasistiske holdninger og politikk. Presidentvalget blir ofte sett på som «det store slaget» i politikken. Det gjør at man ofte glemmer andre sosiale bevegelser, grasrotorganisering og revolusjonære tenkere som har stått i front for forandring i mange år.
Under foredraget til Angela Davis ble det blant annet snakket om viktigheten av å ha en intersesjonell bevegelse for en reel revolusjon.
– I 1960 og 1970 var vi overbevist om at vi snart skulle få oppleve revolusjonen som ikke bare satt en stopp for rasisme, men også kapitalisme (...) Samtidig så tenker jeg at om revolusjonen hadde skjedd på den tida, så hadde vi fortsatt måttet adressert saker som er viktige, og som vi må inkludere for en revolusjonær forandring. Rettferdighet mellom kjønn var ikke på agendaen på den tida. Og hvordan kan vi se for oss forandring uten det? Vi tenkte ikke på LHBTQ saker. Så uansett om revolusjonen hadde skjedd hadde vi måttet konfrontere mange av de samme sakene. Så jeg er også glad for at vi forstår de interseksjonene og koblingene som er mye bedre nå enn på den tida.
– Jo lenger vi kjemper desto mer bevisst ble vi på kompleksiteten av revolusjonær forandring. Jo mer vi kjemper, jo mer forstår vi hvor mye som må forandres, og det blir mer komplisert å se for seg revolusjonen. Det betyr ikke at vi ga opp revolusjonær forandring, vi trenger den forandringen mer enn noensinne før. Og vi vet at den forandringen innebærer at vi står opp mot rasisme, at vi utsletter kjønnet vold, det innebærer å støtte kravene til transpersoner, støtte oppropene for reproduktive rettigheter, så vel som oppropene til den internasjonale arbeiderklassen.
Leseliste
Å ha ordene til Davis under huden mens jeg gjør meg klar til å reise til Brasil for å følge med på første valgrunde blir en påminner om at seierne vi har sett i Latin-Amerika ikke er en selvfølge. Vi har fortsatt mye å lære av sosiale bevegelsers analyser og måter å kjempe på. Spesielt den svarte feminismen, som har en lang tradisjon i Brasil. Valget er på mange måter avgjørende, men selv om det blir Lula Da Silva som blir valgt som president, betyr det ikke at alle kampene er vunnet. Den strukturelle rasismen mot afro-brasilianere, urfolk, kvinner og skeive vil være like levende selv med et regjeringsbytte. Derfor har jeg laget en leseliste med innspill fra Sheila Leoneli, en queer afrobrasiliansk asé kunster og dokumentarist.
Leila Gonzales (1934-1994)
Leila Gonzalez er en radikal svart feminist, antropolog og militant. Hun jobbet også som lærer i det offentlige skolesystemet, og blant annet på videregående skole under diktaturet. Gonzalez gjorde om filosofitimene sine om til en arena for motstand og sosialpolitisk kritikk. Hun har også vært med på å stifte flere institutter som jobber for svarte kvinners rettigheter i Brasil.
Det er dessverre få tekster og bøker som er oversatt til engelsk, men Gonzalez sitt konsept «Amefricanidade» ble et veldig viktig innslag. Dette begrepet er definert som «den historiske motstandsprosessen og nytolkningen av den kulturelle dynamikken som refererer til den Afrikanske modellen for å konstruere etnisk identitet». Amefricanidade ble viktig for å beskrive de kollektive opplevelsene til den afrikanske diasporaen i Amerika. Også i hennes formuleringer om afro-diaspora feminisme står anti-imperialistiske og avkolonisering perspektiver sterkt.
- Ønsker man å høre noe på norsk har Ingrid Fadnes laget episode for RadiOrakel: «Revulosjonen har et kvinnelig ansikt – Leila Gonzalez», fortalt av Sueli Carneiro og Joicy Berth (radiorakel.no)
- Lugar do Negro (1982) av Leila Gonzales og Carlos Hasenbalg. (amazon.com)
- Por um feminismo afrolatinoamericano (2020) av Léila Gonzalez, Flavia Rios (red.) & Márcia Lima (red.). (amazon.com)
Djamila Ribeiro (1980-)
Djamila Riberio er en svart feministisk filosof, forfatter og journalist. Hun har gitt ut bøker om brasilsk falske «rasedemokrati» og les gjerne intervjuet til Ingrid Fadnes av Ribeiro fra 2016 i Agenda (agendamagasin.no). Intervjuet ble tatt da Ribeiro var ansatt som assisterende sekretær for menneskerettigheter i bystyret til São Paolo.
Djamila Ribeiro har skrevet forordene til den portugisiske oversettelsen av «Race, Class and Women» av Angel Davis og boken hennes «Lugar do Fala» ble meget innflytelsesrik. I følge Ribeiro har vi alle et «talested» og den riktige etiske tilnærmingen til sosiale og politiske problemer er å ha samtaler som anerkjenner at vi fortsatt lever i en verden der den hvite mannen er normen for det riktige og sanne.
- Pequeno manual antirracista (2019) av Djamila Ribeiro. (amazon.com)
- Lugar de Fala (2019) av Djamila Ribeiro. (amazon.com)
- Quem tem medo do feminismo negro? (2018) av Djamila Ribeiro
Sueli Carneiro (1950-)
Sueli Carneiro er kjent som en afro-brasliansk filosof og anti-rasistisk aktivist. Hun er en av de mest fremste og innflytelsesrike forfattererne innen svart feminisme. Hun er også stifter av NGOen Géledes – Instituto da Mulher Negra. Carneiro kobler spiritualitet og det politiske, og er født inn i en familie som praktiserer Candomblé. Candomblé er en religion som er utviklet av den afrobrasilianske diaspora med sterke tilknytninger til Yoruba og andre vest-afrikanske religiøse tradisjoner. Sueli Carneiro følte sterkt behov for å se på livssynet som Candomblé fremmet når hun var filosofistudent ved Universitetet i Sao Paolo. Hun følte det var lite rom for å se på andre måter å tenke på som ikke stammet fra en vestlig tradisjon. Dette førte til at hun ville ta med Candomblé inni forskningen hennes, som førte til prosjektet «O poder feminino no cultos aos orixas» (Den feminine kraften i orixa tilbedelse).