En ny politisk horisont i Colombia?

Colombia har historisk vært synonym for menneskerettighetsbrudd, politisk motivert vold, mangel på demokrati, stor økonomisk ulikhet, diskriminering og elendige levevilkår for folk flest. Landet er kåret som verdens farligste land for miljø- og menneskerettighetsforkjempere i flere år på rad: mer enn 170 sosiale ledere ble drept og 98 massakrer begått i 2021. Det har skjedd 22 massakrer så langt i år. I tillegg er landet på FAOs liste over land som vil oppleve hungersnød etter pandemien. Allerede i dag er 21 millioner colombianere utsatt for underernæring. Samtidig har Colombia vært USAs beste venn i regionen, noe som har gitt frie tøyler og internasjonal beskyttelse for landets radikale høyreside, korrupsjon, statsterrorisme og narkotikasmugling på høyeste nivå.

Colombia huser en av de mest blodtørstige og uforstandig elitene i
Latin-Amerika. Dette er en av årsakene for at landet opplever Vestens
lengste geriljakrig. Derfor er det ikke rart at Colombia er det eneste landet i regionen som aldri har blitt styrt av noen utenfor de tradisjonelle politiske elitene, men dette er i ferd med å endre seg. De siste meningsmålingene før søndagens kongressvalg gir Den Historiske Pakten (DHP) 38% oppslutning, mot 19,1% til høyresidasalliansen (Equipo por Colombia), og 14,5% til sentrumsalliansen (Centro Esperanza). Om dette skjer blir vi vitner til en av de største politiske endringene i Latin-Amerikas historie.

Det skal velges ny kongress og presidentkandidater i primærvalg. Siden disse to valgene foregår samtidig har kongressvalget blitt dominert av de politiske alliansene som ble dannet i høyre, sentrum og venstre. Dette har ført til et av de mest kvalifiserte valgene i Colombias historie. Tydelige ideologiske og politiske linjer har blitt definert i den offentlige debatten og de forskjellige standpunktene om landets viktigste temaer har blitt tydeliggjort.

DHP har skilt seg ut som alliansen med de beste kandidatene og de eneste uten en tilsmusset fortid av korrupsjon og vold. Ut fra meningsmålinger, de politiske debattene og gatestemning, skal velgerne stemme konsekvent både til kongress og president, basert på en reell vurdering av partiprogrammer, noe ekstremt uvanlig i et land dominert av lokale politiske baroner, klientelisme og korrupsjon. Politikken i landet har utviklet seg enormt i det siste, og til tross for at Colombia har et presidentsystem, likner disse valgene mer på parlamentarisme.

Ulike store sosiale og politiske fenomener har rammet landet på svært kort tid (2012-2022), og produsert en slags sjokkterapi i samtidens politiske tenkning og debatt.

Fredsprosessen (2012-2016) åpnet for en repolitisering av det colombianske samfunnet, til tross for at fredsavtalen ble sabotert og ikke gjennomført av dagens regjering. Under fredsprosessen kunne alternative forklaringer på landets situasjon framlegges uten fare for å bli drept og nye stemmer, nye problemstillinger og nye lederskap vokste fram. Landets politiske agendaer og metoder ble oppdatert.

Skuffelsen som oppsto etter feil implementeringen av fredsavtalen, og den katastrofale regjeringen til Iván Duque, avslørte de andre årsakene til vold, fattigdom og politisk ekskludering i landet. Forverring av sikkerheten på landsbygda, økt narkotikasmugling, den akselererte fremveksten av nye kriminelle grupper, mangel på beskyttelse av strategiske naturreservatområder, større konsentrasjon av rikdom på noen få hender, forbrytelser fra de militære styrkene og politiet kunne ikke lenger unnskyldes med eksistensen av en «terrortrussel» fra venstresiden. De virkelige årsakene dukket opp og de ansvarlige ble avslørt.

Regjeringens elendige håndtering av pandemien og en svært urettferdig skattereform førte til nasjonalstreik i 2021, som endte opp i et enorm folkeopprør uten sidestykke i landets nyere historie. Folk fra alle samfunnslag tok til gatene. Demonstrantene ble møtt med grove menneskerettighetsbrudd av politiet. Flere ble drept og statsterrorisme i alle sine former var regjeringens svar. Denne streiken, sammen med fredsprosessen, er en av de mest avgjørende faktorene i dagens politiske endring i Colombia.

Dette hadde dyp innvirkning på det colombianske samfunnet, men særlig på ungdommen som hadde store håp for fred og endring i landet. Vi må huske at alt dette skjedde midt i en teknologisk revolusjon, en dyp kulturell krise i vestlige samfunn samt klimakrisen. Prioriteringer og mentaliteter ble endret, særlig hos samfunnets unge. Det politiske landskapet ble snudd på hodet i et tradisjonelt og konservativt land.

Av alle politiske allianser og partier er DHP det beste egnet til å huse de nye håp og endringsforventningene som i dag dominerer landet. DHP er en samling av sosiale organisasjoner, alternative politiske krefter, og tradisjonelle politiske grupperinger som har endret side. DHP er egentlig et forslag til alle for å danne en stor politisk allianse, utover venstresiden, som endelig sikrer en reell demokratisk forandring i landet.

DHPs presidentkandidater inkluderer afrokvinnen Francia Márquez (Goldman Miljøpris 2018), en av verdens fremste miljøforkjempere. På listen over kandidater står også Gustavo Petro, tidligere geriljaleder fra 80-tallet, tidligere ordfører i hovedstaden Bogotá og et av landets beste kongressmedlem som ifølge meningsmålinger blir Colombias neste president. I tillegg står Arelys Uriana, en urfolkskvinne som har kjempet mot noen av verdens største gruveselskap i forsvar av sine territorier; Alfredo Saade, en protestantisk pastor; og Camilo Romero fra De Grønne, en av landets mest lovende politiske figur. De andre alliansene består hovedsakelig av hvite menn over 40, fra privilegerte sektorer av samfunnet, og som representerer den tradisjonelle politikken.

Som resultat av disse omstendighetene forventes et historisk valg søndag 13. mars. Valgdeltakelsen kan overstige 50%, noe som hadde satt rekord. Det kan oppnås takket være de drøssevis av ungdommene som vokste opp med fredsprosessen og som skal stemme for første gang. DPH, sammen med andre alternative krefter, kan danne et alternativt flertall i landets kongress, noe som vil gi en eventuelt venstreorientert regjering et stort handlingsrom.

Gustavo Petro er en sikker vinner i DHPs primærvalg med 78,6%, Francia Márquez får 13,5%. I tillegg, og ifølge meningsmålinger, vinner Gustavo Petro mot alle de andre eventuelle presidentkandidater fra andre partier og allianser med stor margin. Petro har egentlig mulighet til å vinne i første valgrunde 29. mai med mer enn 50% oppslutning.

Det eneste som kan stoppe DHPs seier i kongress- og presidentvalg i Colombia er en kule eller en gigantisk valgfusk, og vold og korrupsjon er det som er til overs i Colombia. Planer for begge er allerede i gang ifølge sentrale stemmer i landets politiske miljø. Om dette skjer blir landet satt i brann, akkurat som i 1948, da presidentkandidaten Jorge Eliecer Gaitán ble drept og dagens geriljakrig startet. Derfor må det internasjonale samfunnet, og særlig USA, sikre at dette ikke skjer, akkurat som de har gjort i Honduras` presidentvalg i 2021.