Opprop for norsk mat og levende bygder

Denne våren har de fleste fått med seg hvor dårlig den norske bonden tjener – både på små og store bruk. Vi har fått ærlige historier om arbeidsmengde, bekymringer og dystre framtidsutsikter.

Høyere inntekt til bonden er imidlertid ikke et mål i seg selv, men det er et helt nødvendig virkemiddel for at jordbruket skal kunne levere på samfunnsoppdraget. Stortinget har fastsatt fire hovedmål for jordbrukspolitikken: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.

Til tross for disse gode målene, har skiftende regjeringers politikk ført til at det hver dag legges ned to gårdsbruk, til at 14 % av jordbruksarealet vårt er ute av drift og at vi bruker under halvparten av de rike utmarksbeitene som dekker nesten halvparten av landarealet vårt. Det gjør at kulturlandskap gror igjen og at biologisk mangfold som beitedyr har tatt vare på i hundrevis av år forsvinner. Det har gitt oss en sjølforsyning på under 40 %. Det vil si at over 60 % av den maten vi spiser, inkludert råvarer til fiske- og dyrefôr, importeres. Dette gir dårlig matsikkerhet og setter matvareberedskapen i fare ved konflikter, handelsblokader, ekstremvær og lignende.

Situasjonen for norsk jordbruk og matproduksjon er svært alvorlig. Inntektsgapet mellom bønder og andre lønnsmottakere er på nærmere 200 000 kroner i snitt, slik Budsjettnemnda regner i dag. Rammevilkårene er så dårlige at neste generasjon ofte ikke vil ta over. De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk i Norge blitt redusert med 30 000 - fra 69 000 i 2000 til i underkant av 39 000 i dag. Fortsetter vi på samme kurs vil Norge i 2050 ha i underkant av 20 000 aktive gårdsbruk og en dårligere matvareberedskap. Kvalifisert arbeidskraft vil forsvinne fra distriktene, det lille jordbruksarealet vi har i Norge vil ikke utnyttes til det fulle, og de få bøndene som er igjen står uten naboer, nærbutikk og barneskole.

Denne utviklinga må snus dersom vi fortsatt skal ha åpne landskap, dyr på beite, seterdrift, trygg mat med svært lav antibiotikabruk, god dyrevelferd og grønne arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet.

Jordbruk og matproduksjon er den største fastlandsnæringa i Norge. Næringsmiddelindustrien og jordbruket står for rundt 85 000 årsverk direkte. I tillegg sysselsetter jordbruket tusenvis utover egen næring. Mange bønder kombinerer også gårdsdrift med annet lønnet arbeid som lærer, innen helsetjenesten, snøbrøyting og lignende. Dette gir kvalifisert arbeidskraft i bygdene og et levende Norge. Det er et stort gode for storsamfunnet.

Tirsdag 16. juni hadde Stortinget landbruksoppgjøret oppe til behandling, hvor Norges bonde- og småbrukarlag (NBS) arrangerte en demonstrasjon på Eidsvolls plass. Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) og Attac viste sin solidaritet med NBS sitt krav om en ny landbrukspolitikk ved å arrangere en støttemarsj fra Tøyen til Stortinget. LAGs styreleder Larissa Avelar snakket om sammenhengen mellom matsuverenitet i Norge og solidaritet med småbønder i andre land:

At alle land produserer den maten de kan til sin befolkning på sine naturgitte ressurser, er solidaritet i praksis. Å importere mat fra multinasjonale selskaper som presser ut småbønder og urfolk er ikke solidarisk. Gjennom handelsavtaler åpner regjeringa for stadig større importkvoter av varer vi kan produsere selv.

Det er på høy tid at Stortinget tar større ansvar for landets matproduksjon. Jordbruksoppgjøret mellom bøndene og staten er, både ved avtale og brudd, kun forberedende til behandling i Stortinget. Matproduksjon må i større grad bli en del av den offentlige debatten, og ikke minst i valgkampen til det kommende stortingsvalget.

Mens vi i år 2000 brukte 3 % av statsbudsjettet på jordbruk, bruker vi i dag kun drøye 1 %. Det er få politikkområder der en får så mye igjen for hver krone, som en gjør i jordbruket. Skal vi ha norsk matproduksjon og bruk av jord i hele landet i framtida trengs det både økt budsjettstøtte og en ny retning i jordbrukspolitikken. Det vil også sikre nødvendig råvaregrunnlag for næringsmiddelindustrien. Budsjettstøtten og virkemidlene må sikre et sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig jordbruk.

Organisasjonene som står bak dette oppropet krever derfor at:

• At nedlegginga av gårdsbruk og setre må stanses og all jordbruksjord må holdes i drift
• At sjølforsyningsgraden økes til minst 50 %, basert på norske ressurser
• At inntektsgapet mellom jordbruket og øvrige grupper i samfunnet tettes i løpet av fire år
• At mulighetsrommet i tollvernet må brukes
• At norsk jordbruk fortsatt må bestå av sjøleiende bønder og familiejordbruk
• Virkemidler som er tilpasset landet vi bor i. For eksempel må kvotetaket for kumjølk reduseres til 450 tonn og kvotetaket for geitemjølk reduseres til 200 tonn.
• En kraftig opptrapping av virkemidler til å fornye gårdsbruk over hele landet
• Rammevilkår som sikrer næringsmiddelindustri over hele landet
• Et mål om 25 % økologisk jordbruksareal i 2030

Underskrevet av:

Kjersti Hoff, leder Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Mette Nord, forbundsleder Fagforbundet

Therese Hugstmyr Woie, leder Natur og Ungdom

Julie Rødje, leder Spire

Ida Beate Løken, Alliansen ny landbrukspolitikk

Jørn Eggum, forbundsleder Fellesforbundet

Frankie Rød, leder Ungdom mot EU

Markus Brun Hustad, daglig leder Økologisk Norge

Larissa Avelar, Latin-Amerikagruppene i Norge

Hege Skarrud, leder Attac

Monica Marcella Kjærstad, leder La humla suse

Anja Bakken Riise, leder Framtiden i våre hender

Elise Tunstrøm, leder i Norges Sosiale Forum

Are Einari Björklund Skau, på vegne av initiativet Ta havet tilbake og jorda i bruk