Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 15. desember.
Norges rolle som fredsmekler og garantist for fredsavtalen i Colombia er unik og anerkjent. Men, fredsavtalen er truet og under pandemien toppes volds- og drapsstatistikken i Colombia. Spesielt utsatt er miljøaktivister når de motsetter seg inngrep i natur og regnskog forbundet med utvinningsindustri, ifølge rapporter fra Amnesty International og Global Witness. Den colombianske regjeringen viser ingen vilje til å stanse den økende volden mot de som benytter seg av ytringsfriheten. Vi mener Norge har et særlig ansvar når vi samtidig som å være fredsgarantist, er tungt inne som næringslivsaktør i utvinningsindustiren som de samme miljøforkjemperne motsetter seg i Colombia; både gjennom oljefondsinvesteringer, norske statseide og private selskap.
Papir, penger og protester
Papirproduksjon er en av næringene i Colombia norsk kapital er tungt investert i. Oljefondsinvesteringer i selskapet Smurfit Kappa er ett eksempel. Produksjon av cellulose til papir krever store landområder og vannressurser. Samtidig er Colombia et av landene i verden med skjevest jordfordeling, en av hovedårsakene til landets lange, voldelige konflikt. De som tar til motmæle mot utvinningsindustrien, ties og trues på livet. Dette har småbønder organisert under Latin-Amerikagruppene i Norges samarbeidspartner i Colombia CNA fått kjenne på kroppen. Her oppfører Norge seg som en enøyd banditt som ikke evner å se samspillet og motsetningene i egen framferd som både fredsmekler, bistandsaktør og næringsaktør i landet.
Enøyd
I november stilte SVs Kari Elisabeth Kaski et skriftlig spørsmål til Utenriksminister Søreide om hvordan Norge som fredsgarantist vil sørge for at den colombianske regjeringen til å sikre sin befolkning trygghet og ytringsfrihet, og hvilket ansvar tar Norge som næringslivsaktør i landet?
Svaret fra Utenriksministeren var som vanlig et godt, men klassisk, politikersvar, og bekrefter en felles bekymring og viser til tiltak gjennom norsk bistand, men nevner ikke vår rolle som næringsaktør med ett eneste ord. Hvorfor makter ikke norske myndigheter å berøre motsetningene i vår bistands- og næringspolitikk overfor Colombia? Hva skyldes dette tunnelsynet?
Bekymring, inntjening og bistand
Det siste året har Latin-Amerikagruppene i Norge, Norsk Folkehjelp og Colombiaforum gjentatte ganger varslet UD om en kritisk tendens og voldsbølge i landet, stikk i strid med fredsavtalen som landets regjering er pålagt å implementere. Colombia står riktignok igjen som ett av få fokusland for norsk bistand i Latin-Amerika, men budsjettforliket i revidert statsbudsjett for 2021 kutter ytterligere 33 millioner kroner fra bistandsbudsjettet til Latin-Amerika. Samtidig øker norsk inntjening på colombianske naturressurser.
Er den enkle forklaringen på motsetningene i norsk bistands- og næringspolitikk overfor Colombia at norske næringslivsaktører og myndigheter har vondt i viljen? Er det derfor de, eller rettere sagt vi, lar inntjeningsmuligheter gå på bekostning av mennesker og miljø?
To øyne, ett ønske
Nærings- og bistandspolitikk er også utenrikspolitikk, og det må være samstemthet i denne. Ellers virker norsk politikk og fremferd i Colombia kontraproduktivt for både økonomi, miljø og menneskeliv. Vi må bruke begge øynene og se vår egen rolle. Norge må ta ansvar som fredsgarantist og bruke sin posisjon i FNs Sikkerhetsråd for å følge opp fredsprosessen i Colombia i året som kommer. Det må også stilles krav til Colombias regjering om å sikre trygghet og ytringsfrihet for befolkningen, selv om dette kan bety dårligere vilkår for norsk inntjening på colombianske ressurser. Dette er vår ønskeliste til regjeringen Solberg, og en god kur mot enøyde banditter.