Mens Brasil når den dystre milepælen på 100 000 døde av Covid-19, kan lesningen av diktet «Hvordan forsvinne med et lik?» av Suene Honorato, formidle noe om utviskingen av dødsfallene og dets uhyggelige innvirkning på oss alle som samfunn, i nåtid og fremtid. Brasilianske urfolks tenkning og ritualer er til stede i diktet, og minner oss om at den daglige massedøden ikke er noen nyhet i disse landområdene. Tvert imot, kan og bør det behandles på en annen måte enn med offisiell disiplin, fornektende delirium, numrenes kulde og de isolertes ensomhet – både for de døde og levende. La oss begynne med siste strofe:
For at vi ikke skal bli
stadig mer fattige
stadig mer hatefulle
mens vi ser på liket
det gjør vondt,
det blør fortsatt
det råtner ikke en gang.
En av de (såkalt) vestlige måtene å ritualisere døden på, begravelsen, er avgjørende for de som blir igjen, de levende. Det kollektive ritualet har som funksjon å organisere en forferdelig hendelse, for stor til å bearbeides individuelt. I diktet beskriver Honorato et antroposofisk begravelsesrituale hos Wari-folket i Amazonas: de som ikke var i slekt med den døde, spiste sakte til liket forsvant og slektningene forsto at den døde ikke lenger var folk, og slik kunne sorgprosessen starte. Liket må blir sett, konsumert som død, slik at personen kan forsvinne og de gjenlevende kan fortsette å leve. Menneskene har tallrike teknikker, og et tradisjonelt og kulturelt mangfold i måter å utføre den siste reisen på, like uforståelig som den er garantert. I en tid med massedød, allerede banalisert til de universelle symbolene som er tallenes anti-ritualer, kan det være verdt å lære noe av de som fremdeles vet noe om å dø i masser, selv om de er like, om ikke mer, berørt av pandemien. Vi bør lære med ulike urfolk, og gjennom dette diktet, den overlegne lingvistiske formen: o îandé: å forstå at vi er en del av en helhet.
Urfolk på det søramerikanske kontinentet har blitt beskrevet som spesialister på verdens ende, først ved europeernes invasjon, så fulgt av andre apokalypser: millioner døde av bakterielle -og virus infeksjoner, ødeleggelsen av økosystem, tvangsflytting og drap gjort av militære, kampen mot ulovlige minebygging, og igjen, gjenkomsten av epidemier som kommer utenfra, fruktene av en ødeleggende modernisering, som nettopp rammer dem som aller mest står imot disse prosessene. På en måte kan vi si at koronaviruset etterligner, i global skala, det første folkemordet på urfolk. Stående foran det uforståelige og absurde i en overveldende mengde av usynlige dødsfall, vanskelig å symbolisere, vanskelig å transformeres inn i ritualer som kan hjelpe de overlevende å fortsette med livet. Suene Honorato skriver:
Mon tro om nå
er vi alle urfolk
foran en ukjent sykdom
som kom med båten århundrer siden
En av de spesifikke uhyrlighetene ved denne pandemien er ensomheten både til de som dør og de som blir igjen. Grunnet isolasjonen av syke på intensivavdelingene, blir det å bli syk og dø sammen med sine kjære umuliggjort. Folk dør uten at vi kan se dem bli syke og uten at vi kan ta farvel. Som det hjerteskjærende bildet som sirkulerte på internett: en ung palestiner klatret opp til sykehusvinduet for å se sin syke mor (og selv bli sett av henne). Vi står foran en usynlig dødsårsak. Og sakte, men sikkert blir smittede isolert og forsvinner de også. Til slutt, står det kun igjen lukkede kister. Den døde blir til statistikk, ignorert eller til og med fornektet av deler av befolkningen. Det som blir igjen i familien er en følelse av fremmedgjøring, en avkobling av ens egen erfaring, et dramatisk relieff mot en tilsynelatende passivitet til resten av verden.
Tradisjonene for å ritualisere sykdommen og døden, samt avskjedsprosessen vår, allerede ganske sterilisert i vårt moderne samfunn, monner ikke, slik at det absurde i avskjeden forblir i en absurd stillstand: en død som er vanskelig å akseptere og som (be)holder den døde i de levendes verden, og samtidig, binder de levende til de dødes verden. Honorato beskriver:
Levende er vi ennå
-om vi ikke tok feil-
med sviktende avskjedsklemmer,
det ødelagte sorgmaskineriet.
Økonomien kan ikke reparere den,
Den grunnleggende rettigheten til å begrave sine døde ved bruk av begravelsesritualer, et siste kollektivt minne, dukker opp i vestlig litteratur i dets første store verk, Illiaden. En far opplever det forferdelige drapet på sin sønn Hector. Og i navnet til den primordiale retten, større enn krigen og menneskenes lover, kun støttet av gudene ber faren Priam sin sønns morder Achilles om å stoppe skjendingen av Hectors kropp og returnere den til begravelsesritualene. Også et av de største politiske gammelgreske dramaene tar opp denne rettigheten da en kvinne bestemmer seg for å stille spørsmål ved hele den politiske ordenen: Antigone risikerer livet ved å ikke adlyde det kongelig dekret og utfordrer kongen Creonte for retten til å begrave sin bror Polinices. Uten den verdige begravelsen forblir døden i live. Honoratos dikt minnes utholdenheten til disse glemte kroppene og spør:
Hvordan forsvinne med et lik?
det dør, det blør ennå
Hvis urfolkene på det amerikanske kontinentet er spesialister i å dø og å overleve, så er søramerikanske militære spesialister i å forsvinne med kroppene. Uten kropper er det ikke noe ritual som kan utføres og de døde kan ikke dø, heller ikke kan de levende fortsette med livet. Vårt demokrati er hjemsøkt av de militæres døde og av forsvunne urfolk. Og slik de militære var spesialister i å la kropper forsvinne under militærdiktaturet, fortsetter dagens militære med sin vanærende praksis: som da Cláudia Silva Ferreira, en svart åttebarnsmor i favelaen i Rio de Janeiro, ble slept 300 meter av en militær politibil etter å ha blitt truffet av en løskule på vei for å kjøpe brød[1]. Scenen repeterer den avskyelige banaliteten i Achilles’ prosesjon med Hectors døde kropp slepende i bakken rundt Trojas murer.
President Jaír Bolsonaro, et produkt og en arving av militærdiktaturet, følger samme praksis. Han skjuler antallet døde av covid-19 i så stor grad at de store avisene må utføre egne granskninger for å få tilgang på realistiske data. Hode for hode halshugger han sine helseministre, fordi maskineriet må bremses, det kan ikke virke, ikke en gang om det er i hendene til en alliert. Bolsonaro går ut i offentligheten med motsetninger igjen og igjen: «Viruset er ikke farlig», eller «viruset er farlig og dreper mange, men det er ikke min feil, det er guvernørenes feil», med det mål for øye å fornekte dødsfallene. Ved å gjøre dette, akselerer han den generelle smitten og forårsaker flere dødsfall i det skjulte. De døde dør i tusentalls uten å bli anerkjent av staten eller samfunnet, og i denne overgangen fra liv til død, dehumaniseres de og deres familier: de går fra å være folk til å bli tall. På denne måtes etterlignes tragedien til Amerikas urfolk i «oppdagelsens» første tiår. Suene Honorato spør igjen:
Mon tro om nå
er vi alle urfolk
foran umuligheten
deres så altfor kjent
til å våke over de døde?
Vi har allerede passert det offisielle tallet, som også var underraportert, av hundre tusen døde av koronaviruset. Hvis vi multipliserer dette nummeret med familier og venner, blir det mer enn en million mennesker som ikke fikk muligheten til å følge sykdomsprosessen og ritualisere døden på en verdig måte. Den offisielle løgnen på den ene siden, og det fornektende hysteriet på den andre, blokkerer sorgprosesser som allerede er vanskelige. Det er ingen tvil om at Brasil kommer til å komme ut av pandemien forandret som samfunn, ikke bare grunnet de dødes fravær, men for dette fraværets ødelagte tilstedeværelse. En av stemmene i diktet til Suene Honorato vitner om situasjonen i urfolksterritoriet Xingu og syntetiserer vår umulighet, vår alles umulighet, i å kollektivt ritualisere disse hundretusener av døde:
tidene blander seg i avlysningen av Kuarup[2] (et rituale for å feire de døde, oversetter anm.) skal vi ikke feire de døde fra i fjor, og hvordan skal familiene våre komme videre med sorgen, og de døde fra dette året akkumuleres igjen, hvor mye mer? Hvor mye lenger?
Hvor mye mer? Hvor mye lenger? Ritualet Kuarup eksisterer fordi den kommer fra en sannhet som vi, (de) andre, kanskje har glemt. Sannheten som bare er tilsynelatende motsetningsfull: at det å skjule en kropp er forskjellig fra å skjule døden. Men egentlig er det tvert om: jo mer skjult, jo mer henger døden igjen, og jo kraftigere kommer den tilbake. Selv om vi glemmer, glemmes ikke Brasils historie. Jo mindre vi husker de døde fra den europeiske invasjonen, jo mindre vi husker de døde fra slaveriet, jo mindre vi husker de døde fra diktaturet, jo mer dukker det opp døde i gatene, på hjørnene og på fortauene. Tilbake til diktet: andre stemmer i diktet, mangfoldig i sine historier, men like i sin repetisjon av volden og fraværet av sorg, sier:
Hvis vi ønsker en overlevelse som ikke bare er preget av dårlige døde dødsfall, trenger vi et liv hvor vi ikke «bærer en gravplass på ryggen». Vi må lære fra spesialistene på døden og på overlevelsen ved å (be)holde, tilpasse og omskape ritualer for våre døde. Det er nødvendig å huske deres navn før de drar, for at de skal kunne dra, og for at de som blir igjen, kan bli. En stemme fra Yanomami-folket sier, som de har sagt i århundrer: alle slektningene ble veldig veldig sinte av så mange dødsfall igjen, ikke var det nok med meslingene som de ikke hadde fått sørget ferdig, og det hadde gått tusenvis av år til å bearbeide ritualet med skaperen Omama for at skogen skulle fortsette å bli stående og hjertene lære å takle lidelsen og døden og at himmelen ikke faller i våre hoder». Det er nødvendig å fortsette å utvikle sorgritualet, selv om himmelen nå har falt (igjen).
FORFATTERE
Tomaz Amorim har en doktorgrad i Litteraturvitenskap fra Universitetet i São Paulo (USP). Han studerer interseksjonen/krysningene ikke-moderne mellom verkene til Oswald de Andrade og Walter Benjamin i en post-doc ved Universitetet i Campinas (UNICAMP). Han er forfatter av diktantalogiene Plástico pluma (Urutau) og Meia lua soco som er i trykken.
Suene Honorato er litteraturprofessor ved Universidade Federal do Ceará (UFC). Hun er forfatter av N’oré îukaî xûéne! (Patuá).
Oversatt av Åshild Fløgstad Svensson, masterstudent i kjønnsstudier ved UiO.
[1] 16. mars 2014 ble Claudia Silva Ferreira skutt og slept mer enn 300 meter av gårde. Hun døde tilslutt på sykehuset. Politiet hevdet hun havnet midt i en skuddveksling og ble truffet av en løskule. I mars 2020 hadde fremdeles ingen av de involverte politimennene blitt dømt eller straffet for episoden.
[2] Kuarup er et sentralt ritual blant urfolksgruppene som bor ved Xingu-elven i Amazonas. Her samles nabogruppene for å feire og minnes de døde fra fjoråret. I år ble Kuarup avlyst pga. korona.
[3] Krenakreformatoriet var et fengsel rettet mot urfolk under militærdiktaturet i Brasil fra 1964-1985. Det offisielle dekretet var å skolere urfolk som hadde begått lovbrudd, men var i praksis et sted for vilkårlig arrestasjoner fra urfolk fra hele landet. De som ble satt i Krenak ble utsatt for tvangsarbeid, fysisk avstraffelse og tortur.
[4] DOPS var organet på delstatsnivået for å sikre disiplin og orden under militærdiktaturet. Her ble anarkister, kommunister, fagforeningsfolk og aktivister fra sosiale bevegelser fengslet. DOPS-kjellerne er kjent for i ettertid vært et sted for tortur og drap av sine innsatte, blant annet gjennom kvelning.
Hvordan forsvinne med et lik?
På alle kanter
i den korte gaten til huset
lurer døden
i papirets fold
uten å bli gravlagt
Hvordan forsvinne med et lik?
det dør, det blør ennå
Myndigheten har løsningen
: vi snakker ikke om lik
, vi tenker ikke på lik
, vi gråter ikke over lik
, vi identifiserer oss ikke med et lik,
, vi som er levende!
, vi bærer ikke en gravplass på ryggen
(det er) så tungt!
La oss late som om de døde ikke døde
for å late som at de levende ennå lever.
Levende er vi ennå
-om vi ikke tok feil
med sviktende avskjedsklemmer,
det ødelagte sorgmaskineriet.
Økonomien kan ikke reparere den,
Allerede kunne vi ikke:
«Jeg får ikke puste»
i det atlantiske gravplasshavet
«Jeg får ikke puste»
i Krenakreformatoriet
«Jeg får ikke puste»
i DOPS-kjellerne
«Jeg får ikke puste»
sier kvinnene som blir drept fordi de er kvinner
Mon tro
om vi alle nå er urfolk
foran en ukjent sykdom
som kom med båten århundrer siden
Økonomien er rasende!
Den ønsker ikke tid til å sørge.
Den vil male opp de døde
og tilby serveringsbrett
på supermarkedet til innkjøpspris.
I massakren av Haximu-folket,
kvinner og barn, drept med kniv av de invaderende utbyggerne kunne ikke sørges
asken til deres bein ble ikke spist med banangrøt på festene reahu og sjamanen Davi Kopenawa Yanomami og alle slektningene ble veldig veldig sinte av så mange dødsfall igjen,
ikke var det nok med meslingene som de ikke hadde fått sørget ferdig, og det hadde gått tusenvis av år til å bearbeide ritualet med skaperen Omama for at skogen skulle fortsette å bli stående og hjertene lære å takle lidelsen og døden og at himmelen ikke faller i våre hoder men nå virker det som den falt hva skal de gjøre med
liket
Spise liket?
Wari-folket, helt frem til nå nettopp brente de den dødes kropp i en stor begravelsesovn og de som ikke var i slekt med den døde, spiste sakte til liket forsvant og slektningene forsto at den døde ikke lenger var folk, og slik kunne sorgprosessen starte, som de nye misjonærene ødela folkegrupper på få tiår ved å demonisere alt som var deres, alt som de trodde på, og de som ikke ville blir igjen aleine etter de døde, konverterte én etter én fordi, da så, der i himmelen kan vi gå tilbake til å gjøre ritualene våre.
Og ritualene i kapitalens land,
som tror de er siviliserte
med kropper pakket i penger
viklet inn i spenn
med gråtekoner betalt i mynter
og heller ikke de
overlever
covid.
I mellomtiden, i Xingu
tidene blander seg i avlysningen av Kuarup, skal vi ikke feire de døde fra i fjor og hvordan skal familiene våre komme videre med sorgen, og de døde fra dette året skal akkumuleres igjen, hvor mye mer? Hvor mye lenger?
Mon tro om nå
er vi alle urfolk
foran umuligheten
deres så altfor kjent
til å våke over de døde?
Og vi har allerede tapt
alle har vi tapt
- Vi og de og vi –
Fordi i tupi-språket[1] (fra gammelt av) sa de «vi» med oré for å differensiere meg og deg fra de andre, og de sa îandé for alle vi, alle vi var en mangfoldig forskjellig verden med godt voktet kunnskap i så mange språk hvert pronomen hvert navn og hvert verb trenger vi å si igjen: îandé îandé ordet som rommer multiplisitet og å tenke hele verden vi er ikke alle urfolk men vi er alle og vi kan samles
så mange folk
så mange former
så mange ritualer
For at vi ikke skal bli
stadig mer fattige
stadig mer hatefulle
mens vi ser på liket
det gjør vondt,
det blør fortsattdet råtner ikke en gang.
[1]Tupi er et språk som ble snakket av tupi-folket i Brasil. I begynnelsen av kolonitiden ble tupi brukt som lingua franca over hele Brasil av både europeere og urfolk, før det etter stort press fra europeerne nesten døde ut. En avart av klassisk tupi lever videre i dag, og går under navnet nheengatu. Mange ord og stedsnavn som brukes på portugisisk og i Brasil i dag, kommer fra tupi.