Bygger du CV eller samfunn?

I februar ble to studenter ved et universitet i Colombia brutalt drept av kjæresten til den ene. Drapene på Paola Cruz og Manuela B. Vélez skapte umiddelbare reaksjoner: gatene, universitetet og sosiale medier ble fylt av sorg og sinne. Studenter og feminister gjennomførte markeringer, aksjoner og informasjonskampanjer: “Her krever vi ikke reformer. Jeg vil ikke ha en dritt-reform, jeg vil at hele denne patriarkalske strukturen endres”.

Bølgen av #Metoo-varsler gjorde oss bevisste på seksuell trakassering og kjønnsbasert vold i Norge. I etterkant har vi fått bedre rutiner, fått inn tema i trivselsundersøkelser, etc. Likevel vedvarer problemet, og akademia er intet unntak. Hvor mange medsøstre må bli trakassert eller voldtatt før vi sier nok er nok og tar grep for at universitetet, og samfunnet, skal være trygt for alle?

Paola og Manuela ble del av en brutal statistikk med 260 kvinnedrap i 2019 og 21 så langt i år. Men Colombia og Norge er ikke så fjernt fra hverandre dersom man tar høyde for befolkningstall. I 2019 ble 15 kvinner drept i Norge, majoriteten av disse ville falt under kategorien kvinnedrap.

FN definerer kvinnedrap som drap på kvinner fordi de er kvinner, og et brutalt sluttpunkt på en voldsspiral der drapspersonen har en relasjon til offeret. I 2005 fastslo Unicef at menn er farligere for kvinner enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Og de farligste mennene er de som er oss nære: våre venner, kollegaer og partnere.

En av tre kvinner i Norge har opplevd seksuelle overgrep. I 2018 ble 2263 voldtekter anmeldt til politiet, en økning på 15 % fra foregående år. Men mørketallene er store, og problemet er dermed mye større.

I kjølvannet av dobbeltdrapet i Colombia kom det en rekke varsler om trakassering og kjønnsbasert vold på universitetet. Drapene ble i så måte en katalysator for en enda sterkere kamp mot patriarkalske strukturer og kvinnedrap. Studenter har gått ut i streik og holder allmøter. De har okkupert undervisningsbygget og nekter å gjenoppta undervisninga før universitetet tar situasjonen på alvor. De krever at de anklagede studentene og professorene sanksjoneres og sparkes, i tillegg til større strukturelle endringer.

Én av fire studenter i Norge har blitt utsatt for seksuell trakassering, 5 % oppgir at de har blitt voldtatt, ifølge SHoT 2018. Overgrepene begås i hovedsak av medstudenter, og i mindre grad av forelesere. Overgrep i akademia kommer en sjelden gang ut i offentligheten, og har man flaks fører det til en form for sanksjon. Men varslene fortsetter. Eller vi varsler ikke fordi også vår erfaring tilsier at det ikke tar oss noen vei

Hvorfor streiker ikke vi i protest mot trakassering og overgrep? Hvorfor organiserer vi oss ikke for å skape trygge rom for alle, og for å støtte de som blir utsatt for vold? Til tross for at trakassering på fester fortsatt er et stort problem, informerer ikke studentersamfunnene tydelig om at de har nulltoleranse for seksuell trakassering og hvilke sanksjoner brudd vil medføre. 

Vi mangler - slik vi ser det - et reelt, maktkritisk og feministisk studentopprør i Norge.

I Colombia er det ikke kun kvinnedrap som får studentene ut i gatene. Colombianske studenter står opp mot de undertrykkende patriarkalske og kapitalistiske strukturene som ikke bare påvirker studenttilværelsen, men hele samfunnet.  

De to siste årene har studenter mobilisert med krav om dyptgående demokratiske endringer, mot regjeringens regressive politikk. I 2018 streika studenter, og professorer, over hele landet på grunn av den systematiske underfinansieringen av utdanning og gjeldskrisa ved landets største universitet. I to måneder ble det gjennomført nasjonale marsjer, demonstrasjoner og sultestreik. Resultatet ble at en historisk høy andel av statsbudsjettet ble øremerket høyere utdanning. Men studentene betalte dyrt for denne seieren: en student mista et øye og flere ble skadd da landets famøse opprørspoliti, ESMAD, angrep demonstrasjonene. Flere av punktene i avtalen med regjeringa har ikke blitt fulgt opp, som er noe av grunnen til at studentene på ny leder an i paro nacional (nasjonalstreiken) som brøt ut i november 2019.

Studentene leder også an i disse mobiliseringene som ble utløst av president Duques paquetazo. Det er en pakke med nyliberalistiske reformer som inkluderer endringer av arbeidsmiljøloven, opphevelse av minstelønn, pensjons- og skattereformer, og lover som går mot forpliktelsene i fredsavtalen, økt straffefrihet for korrupsjon, og kriminalisering sosial protest. Bak streiken står nabolagskomitéer, fagforeninger og bonde- og urfolksorganisasjoner, ved siden av studentorganisasjonene. Også disse mobiliseringene har blitt møtt med politivold; i en demonstrasjon i november ble 18-år gamle Dilan Cruz drept av opprørspolitiet. Som studenter anser de seg selv som en viktig politisk kraft; ikke bare er de samfunnets framtid, som studenter ofrer de livet for å være med og definere veien til den framtiden. De spør hva er vitsen med utdanning hvis den ikke er frigjørende?

I møte med studenter i Colombia blir vi ofte spurt om den norske studentbevegelsen. Vi svarer, noe ille berørt, at den er ikke-eksisterende. Det betyr ikke at studenter ikke organiserer seg, det er det mange som gjør. Men å være student i Norge i dag er ikke en identitet som samler oss i kampen for å ivareta våre rettigheter, stille politiske krav og, ja, endre samfunnet.

Også i Norge er kjønnsbasert vold og trakassering bare to av mange grunner som burde fått oss alle ut i gatene.

Vi klager på skyhøye leiepriser, men okkuperer ikke tomme bygg med krav om flere studentboliger. Vi er misfornøyde med endringene i låneordningen, altså at deler av lånet ikke omgjøres til stipend med mindre vi fullfører graden, men vi holder ikke allmøter på universitetet for å samle oss bak felles krav. Vi må jobbe ved siden av å være fulltidsstudenter fordi studielånet ikke strekker til, men vi streiker ikke for å kreve tid til å være studenter. Vi drømmer om å få oss jobber etter endte studier, men støtter ikke fagforeningene i kampen mot et stadig mer ustabilt arbeidsliv med færre faste stillinger og dårligere pensjonsordninger.

Mens vi på universitetet leser om hvordan nyliberalistiske reformer verden over har ført til massive mobiliseringer mot forverrede leveforhold, sitter vi stille og ser på at regjeringa vedtar ACER-avtalen og privatisering av NSB. Vi studerer urfolks rettigheter og bevaring av landområder i andre land, mens reiser ikke til Sápmi for å støtte den samiske kampen mot den pågående kolonialiseringen. Mens Equinor inngår avtaler med universiteter for å sponse forskning, blir vi tillært en tro på akademisk frihet, uavhengighet og objektivitet. Vi lærer om ulikhet, rettferdighet og rettigheter, men organiserer oss ikke for å støtte de titusenvis av stønadsmottakerne som har blitt utsatt for en klassejuss av verste sort; vanlige folk som blir urettmessig dømt til fengsel eller ilagt store bøter, mens ministere går fri med et unnskyld og heftige etterlønninger.

Dette er strukturelle problemer som krever kollektive løsninger, løsninger som dagens studenter skal være med å finne frem til. Likevel virker det som at studenter ikke ser seg som en del av samfunnet - før de er ferdige med studiene og skal søke jobb. Systemet tjener på at vi som studenter sjeldent ser lenger enn til neste innlevering, for nyliberalismen påvirker også vårt tankesett: andres problemer gjelder ikke meg - individet går foran fellesskapet.

Vi studenter er en potensiell politisk kraft som bør engasjere oss i hvilken retning vi vil at samfunnet vårt skal gå. Ikke etter vi har bestått alle eksamener, men nå, mens vi sitter i forelesningssalen og universitetskantina. Så derfor bør vi stille oss spørsmålet: Studerer vi for å bygge CV eller for å bygge samfunn?