Sandra Amori, leder av quilombolaen "São Joao" i Barcarena
5. september signerte Hydro en avtale som blant annet pålegger selskapet å betale matkuponger for 131 millioner kroner til familier som bor i området. Amori påpeker dette paradokset, da selskapet fortsatt benekter skyld for utslippene som fant sted i februar, men likevel går med på en slik avtale. I tillegg er ikke utgiftene de er pålagt å betale, nok til å kompensere for familienes basisbehov. Dette er en del av Hydros taktikk for å unngå protester og stilne lokal motstand.
En annen måte Hydro forsøker å passifisere lokalbefolkningen på, er innkalle til møter for blant annet å tilby jobber. Fremfor å lytte til lokalbefolkningen og de berørte, blir de utelatt fra forhandlinger og kun invitert til høringer for å bli informert om hva Hydro har besluttet.
Amori ser på den plutselige stengingen av aluminiumsraffineriet i Alunorte i begynnelsen av oktober, som en farse. Arbeiderne ved anlegget er helt avhengige av jobben sin, da de må kunne fø familien. Dette skapte store konflikter i området, der blant annet folk som protesterer mot Hydros drift ble utsatt for trusler. Likevel ble fabrikken åpnet igjen kun tre dager etter nedstengningen. Da hadde Hydro fått presset gjennom en gunstig avtale, der de får ta i bruk pressfilter for å kunne øke produksjonen. Det ser ut som om Hydro snart får mulighet til å drive på for fullt igjen, uten at lokalbefolkningens protester blir tatt på alvor.
Quilombolaen São Joao er bare en av mange lokalsamfunn som påvirkes og skades av Hydros virksomhet. De ønsker medbestemmelsesrett. De ønsker å kunne drikke rent vann fra elven, fiske, dyrke jorda og sanke mat. De ønsker ikke Hydros mangelfulle veldedighetspenger og passifisende strategier. Dette blir gjort for å stilne mennesker som har levd av jorda lenge før selskaper som Hydro begynte å skade deres livsgrunnlag.
Fagforeningen Sindquimicos og Manuel Paiba, generalsekretær
Noe av det mest sentrale fagforeningen trakk frem var Hydros dobbeltkommunikasjon. Hydro skaper et bilde av seg selv som en bedrift som tar samfunnsansvar, der bærekraft og arbeiderrettigheter er en viktig del av deres arbeid. I praksis er virkeligheten annerledes. Arbeidere som leies inn av Hydro kan bli straffet - i verste fall med oppsigelse - om de utfører en feil. I tillegg må de vaske arbeidsklærne sine hjemme, sammen med familiens klær. Da arbeidsklærne er fulle av kjemikalier, sprer dette skadelige stoffer til arbeidernes familier.
Fagforeningen peker på at kommunikasjonen med Hydro er svært vanskelig. De ønsker å forhandle om sikkerhet og miljø, men Hydro er lite åpne for kommunikasjon.
Hydro produserer mer og mer avfall, og skaden på miljø og mennesker er et faktum. Fagforeningen er ikke imot industrialisering, men ønsker å ha innflytelse og medbestemmelsesrett slik at arbeiderrettigheter og miljø står i fokus.