Alternativ ryggsekk og ispinne

Dagliglivet i en okkupasjonsleir i MST består av samhold og organisering, men er en vanskelig tid hvor folk må klare seg med lite under enkle forhold. I okkupasjonsleiren Fidel Castro går dagene med til å høste papaya, bli kjent med de nye insektene og fuglene mens man drømmer om hva man skal gjøre med gjorda når den blir fordelt gjennom jordreformen.

Foto: Iliyana Hristova

Etter en åttetimers bussreise fra São Paulo, ankommer vi okkupasjonsleiren Fidel Castro. Her bor omtrent 250 familier. Førsteinntrykket er varmen som treffer meg og den rødfargede jorda. Vi stiller oss opp på en rekke ovenfor noen menn og sjenerte damer. En mann med røyk i hånda, ubarbert ansikt og åpen skjorte, snakker portugisisk, men jeg forstår ham ikke. Men så blir det stilt spørsmål om hvem som vil bo med en lav dame som ser litt forvirret ut. Jeg rekker ut hånda og gir henne en klem, og føler at vi allerede har fått god kjemi.

Etter en tominutters tur fra "sentrum" til ”Maria” sitt hus, setter vi oss ned i stua hennes og begynner å kommunisere på portugisisk. Jeg er ganske sliten etter reisen, men gjør mitt beste for å forstå hva hun sier. ”Maria” forteller meg at hun ble spurt for kun 1-2 timer siden om hun ville ha en norsk brigadist på besøk i 2-3 uker. Hun tilbyr meg vann og mat og spør meg om jeg vil ha noe mer. Litt etterpå kommer den 18 år gamle datteren hennes. Hun blir overrasket av å ha en ukjent person i huset, men hun mottar meg med å gi meg et smil og starter å snakke sakte slik at jeg skal forstå hva hun sier. Ikke lenge etter kommer den andre datteren hjem fra skolen, en skjønn 9-åring med et sjarmerende smil. Hun liker meg, tenker jeg. Litt senere på kvelden kommer faren i familien hjem, en veldig høy og kraftig mann. Han rekker ut hånden og hilser hyggelig, så blir han forklart om hvem jeg er og hva jeg skal.

I samme gate har den eldste datteren fått nytt hus av plast og metall som kjæresten har kjøpt for dem. Der skal jeg visst sove med henne og ha i bagasjen min. Samme dag klarer typen hennes å kutte vinduer i huset slik at det ikke blir for varmt for oss når vi sover. To madrasser flyttes dit og de blir til våre senger. Huset har ikke vann, men det kan vi finne i det andre huset. En lyspære blir raskt montert på plass og jeg pakker ut. Jeg merker at måten familien tar meg imot på gjør at alt det uvante blir usynlig for meg. I det minste tenker jeg ikke mye over det.

Senere får vi spise første måltid sammen, et fat med ris, bønner og stekt pølse. Vi sitter der vi kan finne plass i stua eller kjøkkenet. Alle snakker og prøver å inkludere meg.  Det blir kveld og jeg skal sove for første gang på en rosa madrass i nytt hus.

Dagen etterpå tar ”Maria” meg på en tur i landsbyen, hun er morsom og pratsom. Mange naboer hilser og spør hvem jeg er. Folk virker hyggelige og nysgjerrige. Litt senere får jeg trekke ut min første kassava. Det er gøy, jeg blir litt skitten, men samtidig får jeg prøve ut styrken. Det neste på programmet er en tur til nærmeste by, sjarmerende med sine fargerike hus og sosiale innbyggere. I en matbutikk blir jeg spurt av en mor og datter om å si noen setninger på norsk, det får dem til å flire. Alle som spaserer forbi ser avslappet ut, men samtidig har de ekte arbeidshender. Plutselig ser vi en syklende mann som selger is. Gleden av en ispinne med kjemisk fruktsmak får meg til å tenke på hvordan omstendighetene får meg til å like ting som jeg vanligvis ikke liker. Litt etterpå kjører vi tilbake til okkupasjonsleiren, og med farget tunge og mye å tenke på, nyter jeg vinden i håret mens vi kjører. Da jeg satt meg i en falleferdig bil med folk som syns at det er helt ok, forsvant alle mine HMS-bekymringer. Intet belte holder meg fast, og jeg kan bevege meg fritt for å se på den flotte grønne utsikten som omringer motorveien.

Til middag lager vi det som vi høstet tidligere selv, kassava. Den smaker veldig godt både kokt og fritert. Kvelden tilbringer vi alle fem sammen, vi drikker litt hjemmelaget jus og diskuterer hva som dyrkes i Norge. 

Neste morgen får jeg vite at den eldste datteren skal dra på et ettukers langt kurs og ta eksamen for å komme inn på universitetet. Det er en og en halv dagers reise med buss hver vei. Hun begynner å pakke klær, toalettsaker, dyne og pute. Alt dette stappes inn i en svær sekk som opprinnelig var en pose for kunstgjødsel. Jeg tenker på hvordan jeg slet med å velge ut hvilken ryggsekk jeg skulle ta med til Brasil. Og hvordan den smarte 18-åringen som jeg bor med må reise med en gjødselsekk uten engang å nevne det eller klage. Gjenbruk av ting var ganske vanlig i leiren, men det var ikke noe å syte over, mer det at kreativiteten var på høyt nivå, nesten som kunst. 

I løpet av dagene som kommer får jeg se papayatrær, mange nye insekter og fugler. Alle personene jeg treffer i leieren og snakker med får meg til å reflektere over ting og over meg selv. Ingen klager over noe, folk her har et annet perspektiv på ting enn det man ser i store byer. Fellesaktiviteter blir unnagjort på en veldig annerledes måte her, alle gjennomfører ting uten å måtte diskutere hva som er kjekkest eller vanskeligst. Det blir spennende å være her de neste tre ukene, med mange dyr og tropiske frukter, og ikke minst folk med masse livserfaring å lære av.

Dette er huset til ”Maria”. Hun og familien hennes har bodd her i 3 år. Mange hus i okkupasjonsleieren er ikke ferdig bygget, noen er laget av plast eller sammensatte planker. Folk er ikke villig til å investere penger og tid i hus siden de ikke vet om leieren blir godkjent. Foto: Mari Gjerdåker

Iliyana Hristova
Solidaritetsbrigadist i Brasil våren 2018
Land