kronikken sto på trykk i Klassekampen 17.mars.
21. februar tikket meldingene inn fra Latin-Amerikagruppene i Norge sine samarbeidsorganisasjoner. "Lokalsamfunn slår alarm. Store lekkasjer ved Hydro sitt aluminiumsverk Alunorte i den nordlige delstaten Pará i Brasil".
Dagen etter ringte vi Hydro. "Nei", svarte Hydro. "Det er ingen lekkasje, kun rykter i sosiale medier". To dager etter avslører BBC Brasil at selskapet hadde hemmelige rør for å tømme ut avfall. Oppmerksomhet om saken har økt og den ble ikke mindre etter at Hydros informasjonsdirektør kunne bekrefte «at det har skjedd et kontrollert utslipp fra Canal Velho, som ligger ved siden av renseanlegget inne på raffineriområdet".
Ibama, miljødirektoratet i Brasil, har gitt selskapet to bøter på til sammen 50 millioner kroner. Ikke store penger for Hydro, men dette er heller ikke den første boten.
Alunorte fikk en bot på 30 millioner kroner på grunn av forurensing i 2009, like før Hydro tok over som majoritetseier. Før jul i fjor skrev Dagens Næringsliv om protester fra lokalbefolkning under overskriften "Ser rødt på Hydro i Brasil". Kravet deres er kompensasjon for miljøskader, blant annet forurensning av drikkevannet. Saken viste at demonstrasjonene mot Hydro har pågått i lang tid.
Mandag denne uka fikk vi vite at Paulo Sérgio Almeida Nascimento (47) ble funnet skutt og drept i hjemmet sitt. Nascimento var en av de organiserte som har protestert mot Hydro. Han hadde bedt om politibeskyttelse fordi han fryktet for sitt eget liv. Det fikk han ikke. På mandag ble han drept.
Hva vet vi om Brasil? Skal vi tro tidligere NHO-president og mangemillionær Jens Ulltveit-Moe i NRK tirsdag 13 mars, er det litt synd på Hydro. De hadde uflaks. Arbeiderpartiet i Brasil er korrupte. Delstaten Pará er en primitiv del av landet. Han hevdet at det i Brasil går nasjonalsport i å ta rotta på utlendinger. Stakkars Hydro.
Ulltveit-Moe burde jo vite hva han snakker om, som mangeårig investor i Brasil. Men, noe skurrer. Fortellingen om korrupte brasilianere som vil å ta rotta på “streite og ærlige nordmenn”, i dette tilfellet, Norsk Hydro, blir i beste fall grovt misvisende.
Det vi vet er at Brasil befinner seg i alvorlig politisk og økonomisk krise som følge av et statskupp i 2016. Landet er ledet av en av historiens mest korrupte regjeringer. Etter kuppet kom en rekke lovforslag lagt på bordet. De som taper på den sittende regjeringens politikk er miljøet, urfolk, bønder, arbeidere og vanlige folk i Brasil. De som vinner er utenlandske investorer.
Rett før jul signerte Statoil nok en lukrativ avtale med det brasilianske oljeselskapet Petrobras og Statoil tredoblet sin produksjon i Brasil. Det samme gjorde Yara i november i fjor. For litt over to milliarder kroner sikret de seg retten til nitrogenanlegget Vale Cubatão Fertilizantes, sør i Brasil. De to siste årenes økonomiske og politiske krise har altså ikke skremt Norge bort fra Brasil. Tvert imot har norsk næringsliv og myndigheter jobbet aktivt for å utvide handels- og næringssamarbeidet. Det går ikke nasjonalsport i å ta rotta på “gringoer” i Brasil. Mineralutvinning står sentralt i Brasils historie. I 2015 kollapset en demning i Brasil, der SPU har investert i eierselskapene Vale SA og BHP Billiton. Kollapsen la den 60 mil lange elva Rio Doce død, hele landsbyer ble begravet av gruveslam, og 19 personer omkom. Ulykken viste oss en gruvenæring ute av kontroll og med stor makt til å regulere egne miljøkrav.
Det vi også vet, er at det er farlig å protestere mot utvinning av naturressurser. I 2016 ble over 200 miljøforkjempere drept på verdensbasis, hvorav 49 var fra Brasil. Dette må Hydro, Yara, Ulltveit-Moe og de over 100 norske selskapene som investerer i Brasil vite.
Det vi vet om Pará, delstaten hvor Hydro opererer, er at det er en av delstatene med dårligst levekår for lokalbefolkningen. Drap på småbønder, miljøforkjempere og urfolk forekommer altfor hyppig. Organisasjonen Global Witness har dokumentert at ni av ti drepte miljøaktivister i Brasil blir drept nettopp i Amazonas-regionen.
At folk protesterer fordi drikkevannet deres er forurenset, eller fordi verdens største aluminiumsverk ikke bygger opp lokalsamfunnet, er forståelig. Dette må også Stortinget og den norske regjeringa forstå. Det er et ansvar som medfølger når man investerer i naturressurser i lokalsamfunn på andre kontinenter, og henter ut milliarder i profitt.
Det er ikke synd på Hydro. At Hydro skal ta ansvar for å rydde opp er selvsagt. Det som bekymrer oss i større grad er hvor liten kontroll vi har over investeringer i Brasil. Det er ingen debatt om det er i det hele tatt er akseptabelt å sikre seg rikdommer fra et land hvor demokratiet har blitt revet bort på kort tid. En del av ansvaret ligger på selskapene, men det største ansvaret må faktisk politikerne ta.