Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 23.oktober
Et av eksemplene Brende bruker for å vise til økt sikkerhet og stabilitet i verden er fredsavtalen mellom FARC og regjeringa i Colombia. Han mener at Norges rolle i prosessen så langt «bekrefter at kompetent og tålmodig norsk innsats for fred kan gi resultater». Realiteten og resultatene er verken preget av økt sikkerhet eller stabilitet.
Produksjonen av koka har ifølge FN økt med 52 prosent siden i fjor. Dette har i stor grad skjedd i områder der FARC har trukket seg ut og etterlatt et maktvakuum som illegale væpnede grupper har fylt med narkokartellenes justis. Dette skjer bare kilometer unna militære anlegg, uten at militæret griper inn.
Fredsavtalens ambisjon om å støtte bønder i overgangen fra kokaproduksjon til andre avlinger, har altså ikke materialisert seg i annet enn signerte avtaler. De økonomiske støtteordningene har uteblitt. Det samme har infrastrukturen som forutsetter salg av varer. 5.oktober i år ble minst sju bønder i Tumaco drept av politiet da de motsatte seg ødeleggelse av kokaavlingene. Da verifiseringskommisjonen med blant annet FN-personell dro inn i området to dager etter, ble de skremt tilbake av politiet som avfyrte flere skudd. Skal Colombias bønder få tillit til staten, må staten stille opp med alternativer til koka, ikke kuler.
Også urfolkssamfunn blir møtt med kuler. Siden september i år har minst 5 urfolksledere blitt drept. Tall fra Flyktninghjelpen fra juli i år viser at 56 000 colombianere har flyktet fra sine hjem i 2017, og tallet fortsetter å øke. Dette er en økning på 16 prosent, sammenlignet med samme periode i 2016.
Om Brendes etterfølger skal kunne vise til en politikk som tuftes på «ansvarlig realisme», må regjeringen følge opp det som skjer på landsbygda i Colombia, ikke bare i festtalene i Bogotá og Oslo. Den tålmodige norske innsatsen for fred kan kun gi resultater dersom den tilsvarende tålmodigheten med systematiske menneskerettighetsbrudd tar slutt.