Reisebrev fra Colombia

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #2 2017

På mitt første uteopphold på landsbygda ble jeg møtt med en familie med en stor kjærlighet for hverandre og omgivelsene rundt seg. Blant grønne omgivelser bor familien på seks i et nydelig hus de selv har bygget, kun av gjørme og bambus. Huset er dekket av fargerike blomster og i hagen dyrkes det økologiske grønnsaker, frukt og kaffe. Den idyllen du ser er formet av familiens tankesett rundt naturens verdi og hvordan de ønsker å leve i samspill med den. Under min tid med familien ble jeg påminnet mange viktigheter som har blitt glemt i en veldig annerledes verden og samfunnsform hjemme i Norge. Til tross for at vi en gang har vært et jordbrukssamfunn lever vi idag fjernere og fjernere fra det som skal til for å få den ferske koppen kaffe hver morgen. Ved å ta del i denne familiens hverdag har jeg sett hvor mange forutsetninger og hvor mye arbeid som skal til for å produsere naturlig og rikelig mengder med mat.

Jeg har også lært hva som er en nødvendighet og hva som er luksus. Denne familien har ikke mye, de produserer i det man vil kalle små-skala, men med hjelp av hverandre og ved å etablere seg god kunnskap om naturen klarer de seg rundt årets varierte sesonger. En sen samtale ved middagsbordet gjenspeiler familiens unike livsfilosofi. Hver kveld ved middagsbordet satt vi i mørket uten noe annen lyskilde enn en liten lommelykt hengende og dingle i taket, vi så knapt hverandre eller hva vi spiste. Når vi snakket om at de enda ikke hadde fått elektrisitet i huset forteller faren at han i fremtiden ønsker å sette opp solcellepaneler på taket for å ta i bruk fornybar energi. Han forteller litt videre om planene sine, men så avslutter han brått og konkluderende med: ”Det er ikke noe hastverk. Når mørket kommer og det er tid for middag skal man snakke med hverandre, og det trenger man ikke lys til”.

For meg var det fasinerende å se at man kan ta et så aktiv valg om hvordan man vil leve til tross for at samfunnet rundt opererer på en helt annen måte. Jordbruket som preger Colombia i dag er monokultiver dyrket ved bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel. Denne formen for å masseprodusere råvarer på er i motsetning til familiens ønske om å bevare det biologiske mangfoldet og ta vare på miljøet. På dette uteoppholdet glemte jeg i et øyeblikk den politiske konteksten jeg befant meg i og de sosiale konfliktene som beveget seg rundt meg.

På mitt neste uteopphold ble jeg møtt med en mer politisk virkelighet. Denne gangen skulle vi til et område hvor mesteparten som dyrkes er koka og hvor myndighetene er geriljagruppen Ejercito de Liberacion Nacional (ELN). ELN, som oversatt til norsk står for Den nasjonale frigjøringshæren, er den nest største geriljagruppen i Colombia og ble etablert i 1964 som en reaksjon mot den statlige styringsmodellen. Gruppen baserer seg på frigjøringsteologien og kjemper småbønders sak. Siden opprørsgruppen har vært en del av den sosiale og politiske konflikten som har preget landet i over femti år er de nå under fredsforhandlinger i Quito, Ecuador.

I forkant av reisen ble vi informert om at vi hadde fått tillatelse som fremmede å komme inn i området, men med forbehold om at vi respekterte deres premisser og retningslinjer. Med minne om mine første kjennskaper til geriljagruppen gjennom ulike avisoppslag i Norge kjente jeg at jeg bar med meg en respekt, og kanskje en liten frykt, inn i området. Det jeg hadde lest om i avisene var de brutale kidnappingene geriljaen hadde foretatt mot uskyldige vestlige turister. Selv om jeg etter to måneder med introkurs og politisk program hadde lært at ting er mer sammensatt i Colombia, dro jeg med en respekt, og innerst inne en svev av frykt, som jeg selv ikke ville innrømme.

Langs den humpete veien med bratte skråninger på hver side kunne vi se det nydelig landskapet som preger Cauca-regionen. De høye fjellene og de dype dalene, og skog dekket av grønt liv. Vi dro sammenligninger til den norske serien Der ingen kunne tru at nokon kunne bu, for midt oppe i det massive landskapet kunne man spotte et par kyr og et lite hus.

Jeg kunne sitte i timevis å reflektere og ta inn over meg den spektakulære utsikten fra vinduet.  Men blant det vakre gjorde vi også observasjoner som var ukjente og bemerkningsfulle. På nesten hvert eneste skilt vi kjørte forbi var det sprayet med tykk sort skrift: «AUC». Forkortelsen står for Autodefensas Unidas de Colombia, en paramilitær gruppe dannet av regjeringen i 1997 for å bekjempe geriljaene i landet. Siden den gang har de gjort en rekke selektive drap på gerilja-medlemmer, men også på sosiale ledere og menneskerettighetsforkjempere. I følge regjeringen ble AUC demobilisert i 2006 og eksisterer offisielt ikke lenger, men forsvinninger og drap på sosiale ledere har på ingen måte opphørt av den grunn. 

Etter totalt fire timer kunne vi endelig se den lille landsbyen vi skulle bo i, etablert midt opp i fjellet, med en fantastisk utsikt. I det vi ankommer det lille tettstedet står det tydelig i rødt; ”ELN”, en markering om hvem som kontrollerer område. En stor del av meg hadde lyst til å ta bilder, men en stemme inne i meg sa at jeg burde la være. I det vi stoppet bilen tok vi med oss bagasjen opp til vår vertsfamilie og fikk rigget oss til.

På sengekanten snakket vi om situasjonen vi var i, hvor rart det var å være i et samfunn hvor offentlige myndigheter ikke er tilstede og hvor de som operer som myndighetene er en geriljagruppe som er satt på terrorlisten til både EU og USA.

Den første dagen var preget av mye spenning og nysgjerrighet. Vi hadde også fått en beskjed om at ”myndighetene” ønsket å ta en prat med oss. Jeg lurte hele natten på hvordan denne praten ville foregå og hva de ville spørre oss om. I hodet mitt så jeg for meg et tomt rom med et avlangt firkantet bord, et par stoler og et par menn i full utrustning. Jeg tenke også på hvordan de opererte i landsbygden. Patruljerer de synlig i området eller har de en bedre kontroll fra den bratte fjellkanten ovenfor? Uansett hvilket tilfelle det var gikk jeg med en ydmykhet gjennom gatene. Jeg hilste høflig på hver og en langs veien og kjente at jeg hele tiden søkte etter å se uniformerte menn, et ønske om å identifisere dem.

Plutselig tar koordinatoren vår tak i armen min, drar oss med bortover og sier at vi må hilse på noen. Hun fører oss bort til en ung mann som sitter på en krakk inntil veggen. Han hadde slitte jeans, t-skjorte og støvler på seg. Da vi kom fremfor han hilste han kort og formelt på oss før han vendte blikket mot koordinatoren vår; ”Er det dem? De er bare tre?”, hun bekrefter antallet og han fortsetter med å snakke: ”Hvor lenge blir de? De kjenner til reglene her?”. I dette øyeblikket går det opp for meg; Han er en av dem, han er en geriljasoldat. Ingen av tankene mine stemte. Han var ikke i uniform, han var ikke tydelig bevæpnet og han tok oss ikke inn på et mørkt rom. Jeg tenkte på dette hele dagen. Det var noe som gjorde meg lettet og beroliget ved det jeg nettopp var vitne til, men samtidig også mer forvirret. Nye spørsmål dukket opp som; Hvor mange er de? Hvor bor de? Hvordan vil jeg kunne skille på dem og en ”vanlig” bonde på gata?

I løpet av de neste dagene ble vi kjent med bondeorganisasjonen som siden slutten av 1900-tallet har organisert seg for sine rettigheter til land og territorie. Mange av de som bor på landsbygden i dag har kommet dit på grunn av fordrivelse, enten av politiske eller økonomiske årsaker. I uformelle samtaler langs veien eller over en dans Vallenato, som er den tradisjonelle pardansen på den colombianske landsbygda, fikk vi høre mange livshistorier og ikke minst bekymringer. I dag bærer de en frykt om at historien skal gjenta seg. En frykt for å igjen miste land, en frykt for vold og frykt for å måtte finne seg et nytt hjem.

I området lever bøndene nesten utelukkende av koka. Hvor enn du snur deg ser du store marker med kokaplanten, som med sin lyse grønnfarge gir et hellig lys til omgivelsene. Bøndene i dette området er derfor ekstra sårbare i implementeringsprosessen mellom FARC og regjeringen. Punkt 4 innebærer utsletting og erstatning av 100 000 hektar koka før utgangen av 2017. Under våre få uker hos organisasjonen fikk vi observere planleggingen av en mobilisering som skulle ta sted i Popayan, hovedstaden i Cauca, ved slutten av uken. Mobiliseringen skulle handle om nettopp dette punktet i fredsavtalen, og målet var å formidle at de har rett til å ta del i avgjørelsene som angår dem direkte. ”Kommer hæren inn og fjerner kokaplantene uten å gi oss noe form for erstatning vil vi sulte i hjel og nok en gang bli tvunget til å flytte på oss”, forteller de.

Jo lenger jeg har vært i Colombia, jo mer har jeg forstått hvor mange sosiale og politiske utfordringer koka har ført med seg. I Norge og mange andre steder i verden er planten forbundet med kokain, men for en bolivianer eller en colombianer er planten forbundet med arbeid, inntekt og kultur. Hvis man fjerner kokaplanten vil man fjerne roten til det vonde som kommer med produksjon og salg av kokain, men man vil også fjerne livsgrunnlaget til en rekke bønder og urfolk i Latin-Amerika. Etter et opphold i et koka-dominert samfunn hadde jeg håpet å kunne komme med en tenkt løsning på problematikken rundt denne planten, men nå, mer enn noen gang, er denne løsning å se langt i det fjerne.

I løpet av oppholdet ble det også mer tydelig for meg hvilken rolle ELN har i samfunnet. Hvor vi i Norge anser myndighetene som pålitelig aktører er myndigheter for mange bønder og urfolk i Colombia forbundet med konflikt om territoriet. Gjennom flere år har geriljagruppen voktet området, tilbydd tjenester og administrert økonomien. Det så i tillegg ut til at folket og geriljaen hadde en personlig og god relasjon til hverandre da vi kunne stoppe opp å snakke løst og ledig med dem. I en tilfeldig samtale gjennom sentrum forteller en geriljasoldat meg at deres ønske ikke er å skremme folket, men å beskytte de. Derfor har de valgt å gå i sivile klær og ikke bære våpen synlig. Han forteller også at deres handlinger fremover er viktig nå som de er i forhandlinger med regjeringen i Quito, Ecuador. ”Vi er en del av folket, vi er bønder vi også, og ønsker at sivilsamfunnet skal bli hørt”, forteller han videre.

Som en fin avslutning på uteoppholdet samlet vi og 200 bønder oss i fem store Chiva-busser. Anlegget gikk på full guffe, flagg vaiet ut av vinduet og mennesker jublet på taket. Totalt 1000 bønder fra ulike deler av Cauca-fylket marsjerte gjennom gatene i Popayan den dagen. I mine øyne representerte denne avslutningen på uteoppholdet hvor sterkt sivilsamfunnet er i Colombia til tross for kontinuerlig press fra paramilitære grupper og den colombianske staten.

Colombia er i dag i en spennende, viktig og sårbar periode siden det er nå den vanskeligste delen av fredsprosessen starter: nemlig implementeringen. Det er mange store og omfattende tiltak som må til for å oppfylle fredsavtalen undertegnet av FARC og regjeringen, og det gjenstår å se hvor mye som lar seg gjøre og hvordan fremtiden ser ut for dette kontrastfylte, kompliserte, men vakre landet. For å sitere en colombianer: ” Colombia har et spesielt trekk, resirkulering av krig. Vi håper at denne fredsavtalen ikke blir en ny resirkulering av krig”.