Uten rettferdighet finnes ikke fred

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #1 2017

Over 5000 urfolk hadde samlet seg for å blokkere veien og kreve endringer denne oktobertorsdagen i 2012. Demonstrantene ville rette oppmerksomhet mot forslag til grunnlovsendringer og utdanningsreformer, hvor staten ikke tok hensyn til urfolksrettigheter og konsultasjonsrett. Elektrisitet var også viktig for demonstrantene. Prisene var gått opp, tilgangen var utilstrekkelig, og man måtte betale for gatebelysning som ikke virket. Problemene var blitt tatt opp med nasjonale myndigheter uten resultat.

Den fredelige demonstrasjonen blokkerte en hovedvei i Guatemala for å fange statens oppmerksomhet. Demonstrantene forventet en konstruktiv reaksjon og videre dialog, men myndighetenes reaksjon var å sende 89 soldater. To og en halv time med skyting og konflikt fulgte. Den dagen var den siste i seks demonstranters liv, og begynnelsen på mye lidelse for langt flere.

Mistillit til Molina

I tiden etter massakren utfordret mange den daværende president Otto Pérez Molinas brutale politikk. 16 år etter fredsavtalene i landet skulle Guatemala ha blitt et rettferdig demokratisk samfunn, hvor militæret ikke går til væpnet angrep på fredelige demonstranter. Mistilliten fra borgerkrigens tid blusset opp igjen.

Det hjalp ikke på folks tillit da president Molina hevdet at soldatene ikke hadde hatt med våpen ut til Alaskakrysset. Da både fysiske og fotografiske bevis fant veien til media, måtte han trekke tilbake påstanden. Det brutale angrepet ble et eksempel på hvordan de sivile rettighetene som skulle forsterkes etter 1996 var blitt erstattet til fordel for kriminalisering av sosial protest.

Kampene for rettferdighet som fulgte oppnådde liten respons, og løfter om erstatning til etterlatte ble ikke innfridd. Siden det guatemalanske militæret stod bak drapene, krever enkene etter massakren oppreisning fra myndighetene. Kravet har imidlertid blitt møtt med likegyldighet. I veikanten ved Alaskakrysset, der massakren skjedde for fem år siden, treffer jeg to av enkene.

Enkene kjemper mot staten

– For de andre er alt dette allerede over, sier Celestina Ramona Aguilar Tzoc med tårer i øynene.

– Men for oss er det nært og vanskelig. Hun mistet mannen sin, Jesus Francisco Puac, 4. oktober 2012.

– Ingenting kan erstatte livet hans. Men barna våre trenger muligheter. De har rett på utdannelse, og staten har et ansvar overfor oss som de ikke oppfyller, sier Celestina. Hun har fem barn, to under 20 år.

Josefa Virginia Puac mistet også mannen sin, Jesus Baltazar Caxac Puac, i Alaskamassakren. Hun har tre barn under 20 år og støtter Celestinas krav.

– Vi ble lovet mye av mange, men lite har skjedd. Mine foreldre kunne ikke gi meg muligheten til å studere. Jeg vil ikke at dette skal gjenta seg med mine barn. Ettersom Totonicapán er et av de fattigste områdene i Guatemala verdsetter både Celestina og Josefa utdannelse høyt.

Både Celestina og Josefa har organisert seg i CONAVIGUA (Coordinadora Nacional de Viudas de Guatemala) i etterkant av massakren. Organisasjonen ble opprettet under borgerkrigen av enker som kjempet mot statlig undertrykkelse. Ved siden av sine personlige kamper for utdannelse og oppreisning kjemper de også for strukturelle endringer. De krever at alle ansvarlige for overgrep skal stilles for retten, og at noe slikt som massakren aldri skal kunne skje igjen.

Rettferdighet og endring

I dag er åtte soldater og en oberst arrestert for deres rolle i massakren i Alaskakrysset for fem år siden. Otto Pérez Molina er fengslet for korrupsjonsanklager. Likevel har lite endret seg for demonstrantene og deres etterlatte. Strukturelt sett er makten fremdeles langt fra folket, og det er ofte konflikter mellom myndighetene og sivilsamfunnet. Kamper for reell rettferdighet fortsetter, ikke bare for det som skjedde i 2012. Oppfølging og erstatning er fjerne mål, og motstand mot myndighetene kan fremdeles være livsfarlig.

I 2016 var det 20 år siden fredsavtalene ble underskrevet. Totonicapán er ikke det eneste beviset på at Guatemala trenger strukturelle endringer i maktforholdet mellom myndighetene og sivilsamfunnet. Folk er fortsatt redde for brutalitet når de krever sine rettigheter, og det er en lang vei å gå før de vil stole på myndighetene.