Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #1 2017. Du kan finne en tidligere versjon av artikkelen på spansk her.
2. oktober 2016 fikk vi det sjokkerende svaret på folkeavstemningen om fredsavtalen: Det colombianske folket hadde stemt imot, til tross for at «alle» forventet et ja. Nei-sidens diskurs hadde basert seg på frykt, og skisserte et samfunn dominert av homofile uten regler for kjønn dersom fredsavtalen ble vedtatt. De mente faktisk at fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP baserte seg på en «kjønnsideologi» som innebar et ønske om homofil dominans og et kjønnsløst samfunn.
Reaksjonær propaganda
Kampanjen mot denne kjønnsideologien ble drevet fram av det politiske partiet Sentrumsdemokratene (CD), et parti kjent for sin krigslinje og motstand mot urfolk, afrocolombianere, kvinnebevegelsen og LHBTI-organisasjoner. Kampanjen mot kjønnsideologi fikk støtte av ulike deler av kirken. Reaksjonære sektorer hevder at feministiske og skeive bevegelser promoterer denne ideologien. Et av argumentene som ble brukt for å skape frykt for kjønnsideologi var at fredsavtalen skulle tillate abort og ekteskap mellom mennesker av samme kjønn.
Uttrykket kjønnsideologi ble introdusert av pave Benedikt XVI. Han hevdet at dette er «en av de mest alvorlige feilslutninger i verden». Bak ideologien gjemmer det seg ifølge diskursen til overhodene i den katolske kirken en internasjonal agenda for å gjøre slutt på den legitime familien og ekteskapet, det vil si, ideen om den heterosentrerte kjernefamilien. Den tidligere statsadvokaten i Colombia, Alejandro Ordoñez, som paradoksalt nok er funksjonæren av høyest rang når det kommer til menneskerettigheter i landet, har vært den mest ivrige forkjemperen for denne skremselspropagandaen.
Så hva er denne kjønnsideologien? Det er lite annet enn en svært misvisende presentasjon av kjønnsstudier og feministisk teori. Ved å presentere feministisk teori og kjønnsstudier som en ideologi forsøker man å sverte arbeidet akademia, feminister og skeive bevegelser har gjort for å synliggjøre det koloniale kjønnssystemets konsekvenser.
Undertrykkelse av LHBTI og kvinner
Kvinner og LHBTI-personer har blitt nektet et verdig liv, og et liv i det hele tatt. Ifølge en undersøkelse fra 2014 utført av la Unidad Atención y Reparación Integral a Víctimas, UARIV, er sjansen for overgrep mot LHBTI-personer høyere enn for innbyggerne i landet generelt. De mest vanlige overgrepene er drap, seksuelle krenkelser, trusler og tvungen migrasjon.
Både antropologiske, historiske og biologiske studier har vist oss at biologisk og sosialt kjønn er politisk og økonomisk konstruert. Historisk har ideer om kjønn ført til urettferdighet og ulikhet for kvinner og LHBTI-personer. Vi må ikke glemme at dette også utgjør grunnlaget for konflikt i Colombia og dermed er viktig å ta opp i fredsforhandlingene.
Colombia er en sekulær stat. Dette ble grunnlovsfestet i 1991, etter krav fra unge studenter og sivilsamfunn. Likevel preger religiøse grupper Colombia. Til tross for hatangrep fra kristne og katolske sektorer har LHBTI-organisasjoner svart tålmodig. Gjennom en erklæring ba de om anerkjennelse, rettferdighet, sannhet og oppreisning for ofrene fra LHBTI-organisasjoner. Samtidig respekterte de religionsfrihet og anerkjente de mange ofrene fra krigen som har blitt drept på grunn av troen sin.
LHBTI - stem ja
Veien mot fredsavtalen
Perioden hvor avtalen om fred virket umulig er over. Dette er takket være det sosiale presset fra mer enn 150 organisasjoner. Både LHBTI-personer, kvinner, urfolk, afrocolombianere og organiserte ofre fra krigen har presset på.
Veien mot en fredsavtale har også vært mulig takket være presset fra det internasjonale samfunnet. Norge har for eksempel spilt en viktig rolle ved å gi president Santos Nobels fredspris. Likevel kan Santos på ingen måte fritas fra hard og rettmessig kritikk for hans rolle som forsvarsminister under den siste regjeringen til Alvaro Uribe. Santos var innblandet i tilfellene hvor sivile ble registrert som geriljasoldater etter at de var drept. Systematiske drap på uskyldige som var mistenkt for å være medlemmer i geriljagrupper ble brukt for at hæren kunne vise til resultater fra krigføringen.
Prosjektet «fredsplaneten» (Proyecto Planeta Paz) ble startet i 2001 av ILSA, med støtte fra den norske regjeringen. Prosjektet forsøkte å samle ulike sektorer fra det sivile samfunnet for å finne veien mot fredsbygging i Colombia. Siden lanseringen av prosjektet klarte LHBTI-organisasjonene å bygge et nasjonalt nettverk som siden har spredd seg internasjonalt. Ut fra dette initiativet sprang spesifikke arbeidsplaner for transkvinner, lesbiske og biseksuelle. Litt etter litt fikk man også inkludert transmenn. Slagordet som samlet LHBTI-bevegelsen var «min kropp – det første territoriet for fred».
Ut med kjønnsperspektivet
Førsteutkastet til fredsavtalen, som ble avvist gjennom folkeavstemmingen, inkluderte noen juridiske tiltak og teknisk assistanse for å styrke sosiale organisasjoner, inkludert LHBTI-sektoren. For nei-siden var det viktig å ta ut kjønnsideologien av avtalen, hvilket vil si kjønnsperspektivet.
På tross av at man har klart å inkludere LHBTI-personer i avtalen framstår denne gruppas mulighet for fred fremdeles fjern. Den kristne senatoren Vivian Morales fra det Liberale partiet, har nylig fremmet et forslag om en folkeavstemming om hvorvidt homoseksuelle og transpersoner skal ha rett til å adoptere. På samme tid har Utdanningsdepartementet uttrykt at kunnskap om kjønn i utdanningen ikke er en prioritet. I 2016 ble 115 LHBTI-personer drept i Colombia, i all hovedsak transkvinner. Voldsrepertoaret mot lesbiske kvinner, som ofte blir tatt for å være transmenn, er også makabert.
Freden for lesbiske, transpersoner, intersexpersoner, biseksuelle og homofile begynner med å bygge ned fordommer. Homofobi, transfobi, rasisme, diskriminering av mennesker med funksjonshemminger, og symbolsk og materiell ulikhet må bekjempes for å oppnå varig fred.
Teksten er oversatt av Ingrid Fadnes.