Frie, men likevel fanget

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #1 2017

Den lille landsbyen Palenque de San Basilio hviler ved foten av fjellgruppen Montes de Maria, nord i Colombia. Reisen fra regionhovedstaden Cartagena, er en times busstur etterfulgt av en mototaxi (motorsykkeltaxi) gjennom den frodige landsbygda. Selv med et innbyggertall på kun 3500 er landsbyen historisk, politisk og kulturelt viktig, som en av de første fribyene i Amerika.

Palenque er en fellesbetegnelse på fribyene som ble opprettet av afrikanske slaver i Latin-Amerika, og Palenque de San Basilio er den eneste gjenlevende av disse. I 2008 ble landsbyen inkludert på UNESCOS verdensarvliste over immateriell kulturarv.

Fristed likt hjemlandet

– Palenque ble opprettet av vår leder Benkos Biohó på 1600-tallet, som sammen med 38 andre personer klarte å unnslippe spanjolene. Ideen var å etablere et fristed som minnet om afrikanske samfunn slik de kjente dem fra hjemlandene, forteller guide og Palenquebeboer Diover Casianis Cáceres.

Fra det nyetablerte fristedet planla innflytterne fluktruter for andre afrikanske fanger, i tillegg til å bygge opp et samfunn som skulle være inkluderende og samlende.

– En utfordring for Palenques grunnleggere var det faktum at de var satt sammen av mange forskjellige afrikanske folk med ulike språk. Slik ble utviklingen av et eget språk en viktig del av frihetskampen. Dette språket snakker vi fortsatt i dag, og det er en blanding av spansk, engelsk, portugisisk, fransk og Ki-kongo (fra Kongo), forteller Cáceres.

– Vi var aldri slaver

Språket er fortsatt et viktig symbol i deres kamp for å bli respektert som et folk med sin egen kultur. På tross av at Palenque representerer et unikt kulturuttrykk gjennom språket, musikken, religionen og den sosiale organiseringen, har ikke Palenques grunnleggere eller deres etterkommere fått sin rettmessige anerkjennelse.

– I historiebøkene har vi bare blitt omtalt som slaver. De avsluttet slaveholdet, men kulturelt sett har vi beholdt rollen som «mindre verdt». Det som er viktig å forstå er at vi aldri var slaver, men vi ble utsatt for slavehold, sier Cáceres.

Den kulturelle undertrykkingen, som stammer fra umenneskeliggjøringen av afrikanske etterkommere, har dessuten bidratt til å opprettholde de sosioøkonomiske maktstrukturene fra slaveholdet.

– Vi har blitt behandlet som kommersielle objekter med prislapp på og derfor har vi ikke kunnet ta arbeid som likeverdige. Derfor var det også mange som måtte fortsette å jobbe for sine slaveeiere etter at slaveholdet ble formelt avsluttet, forteller Dorina Hernández.

Bærekraftig utvikling

Hernández er en av lederne i Asopraduse (foreningen for produsenter av jordbruksprodukter, tradisjonelle søtsaker og etnoturisme i Palenque). Asopraduse tar utgangspunkt i sammenhengen mellom kulturell og økonomisk undertrykking, og jobber både politisk, økonomisk og kulturelt. Gjennom mikroselskapet Palenquera («Palenquekvinnen») selges hjemmelagde søtsaker og lokal frukt. På denne måten bidrar selskapet til økonomisk utvikling i Palenque uten å samtidig ødelegge kulturen, ifølge Hernández.

– I tillegg er vi en politisk organisasjon og jeg har ansvar for det som har å gjøre med vår identitet. Hvordan kan vi bygge en bevegelse som tar utgangspunkt i våre røtter, våre drømmer, og vår identitet? Her er utdanning viktig, såkalt etnoutdanning, hvor vi blant annet finner retningen «etnoturisme». Vi vil at de som kommer for å besøke Palenque får et autentisk og verdig bilde av samfunnet vårt, forteller Hernández.

Asopraduse er bare ni år gammel, men organisasjonen viderefører det politiske arbeidet som har pågått i flere hundre år. Hernández forteller at takket være afrobevegelsenes arbeid ble de colombianske afrosamfunnene og deres rettigheter endelig anerkjent i grunnloven i 1991. Dette var imidlertid etter en lang kamp mot myndighetenes påstander om at det ikke fantes negros i Colombia, fordi de allerede var en integrert del av det colombianske samfunnet. Staten satte da i gang en granskning for å finne ut av nettopp dette.

– Det endte med at vi fikk gjennom en lov som anerkjente oss, vår kulturelle identitet, retten til politisk representasjon, økonomisk utvikling, territorium, og enda mer, forteller Herández.

Mindre machokultur

Kvinnen er sentral for Asopraduse og for Palenque som samfunn. I logoen til Palenquera, finner vi nettopp en kvinne, med det gjenkjennelige fruktfatet (ponchera eller punsjbolle) plassert på hodet.

– La Palenquera må alltid være aktiv, hun må alltid være i arbeid og ikke bli sittende å vente på at hennes mann kommer hjem med alt. En kvinne som er slik får lavere status i samfunnet fordi hun ikke bidrar til familien og kollektivet. Kjønnsrollene i Palenque har ofte blitt misforstått som at mannen ikke jobber, men dette er kun en stereotypi som ikke reflekterer virkeligheten, forklarer Hernández.

På tross av kvinnens sentrale rolle i Palenque, er imidlertid heller ikke dette et sted fritt for kjønnsbasert vold.

– Vi jobber også mye med spørsmål om kjønn, og vi bistår kvinner som er utsatt for vold eller voldtekt. Machokultur finnes her også, men vi skiller oss likevel fra den tradisjonelle colombianske machokulturen i at kvinnen har en tydelig rolle utenfor hjemmet og familien. Fellesskapet er svært avhengig av henne, sier Hernández.

I tillegg til å utgjøre et alternativ til stereotypiske kjønnsroller representerer Palenque en motpol til individualismen i storsamfunnet, ifølge guiden Cáceres.

– Palenque betyr «inngjerdinger», og vår sosiale organisasjon er basert på såkalte kuagros (sosiale organisasjoner), som er satt sammen ut fra årskull og bosted innad i Palenque. Innenfor din kuagro har du både rettigheter og plikter. Ved å gjøre dine plikter, vil du få tilbake all slags støtte, alt fra moralsk til økonomisk, forteller Cáceres.

– En Kuagros oppgave kan være alt fra å bistå i store livsbegivenheter slik som fødsel, bryllup og gravferd, til å arbeide med jordbruksproduksjon og gårdsbruk, sier Cáceres.

Fredsavtalen gir håp

På tross av at den afrocolombianske befolkningen formelt ble anerkjent gjennom grunnloven av 1991, er de fortsatt ikke helt frie.

– Politikerne sier at det ikke er rasisme, at vi alle er like, men sannheten er at afrocolombianerne i dag ikke har noen formell politisk representant. De politiske partiene i Colombia har alltid latet som om de støtter afrocolombianere ved å gi tomme løfter. Derfor er det spesielt viktig å drive politisk organisasjonsarbeid slik Asopraduse gjør, sier Hernández.

Hun mener dessuten det er bekymringsfullt at den afrocolombianske befolkningen ikke var godt nok representert ved forhandlingsbordet i Havanna. Likevel tror hun at fredsavtalen mellom FARC og myndighetene kan åpne for nye muligheter.

På grunn av Palenques nærhet til de konfliktfylte områdene i Montes de María, har de flere ganger vært gjenstand for krysninger mellom geriljagrupper og paramilitære. – Derfor er freden viktig for vår fremtidige utvikling. Avtalen er dessuten interessant fordi det finnes et eget punkt som omtaler etniske grupper og deres rettigheter. Dette gir oss styrke til å fortsette vår kamp, avslutter Hernández.