På søken etter liv langs dødens veier

Artikkelen har tidligere stått på trykk i iFokus #2 2016

Hvert år legger rundt 12 000 mellomamerikanere avgårde på sitt livs farligste ferd. I jakten på den amerikanske drømmen, krysser de Mexico. Men ikke alle når målet. Årlig blir flere tusen utsatt for overgrep, menneskerettighetsbrudd og tvungen forsvinning.

Etter dem, kommer mødrene. På jakt etter sine forsvunne barn, har mellomamerikanske kvinner blitt en viktig stemme i kampen for migranters rettferdighet og rettsikkerhet.

Migrasjonsruten nordover gjennom Mexico er blant de farligste i verden. Likevel brukes ruten daglig av hundrevis av mellomamerikanere som føler seg presset til å forlate hjemlandene sine. De viktigste årsakene for å migrere nordover er arbeidsledighet, lave lønninger og prisøkning på basismatvarer, vold og organisert kriminalitet, miljøkatastrofer, utarming av naturressursene og etablering av større utvinningsprosjekter, som for eksempel gruver. 

USA huser i dag om lag elleve millioner ulovlige migranter. Av disse kommer 15 prosent fra Mellom-Amerika, hovedsakelig fra det voldelige nord-triangelet: Guatemala, El Salvador og Honduras.

Narkokarteller i Mexico herjer og sloss om kontroll over territorier, noe som gjør regionen til en av de voldeligste i verden.

Bare i 2015 ble det dokumentert over 1 700 overgrep mot migranter og brudd på deres menneskerettigheter. De vanligste overgrepene er ran, utpressing og legemsbeskadigelse, men også kidnapping, tvungen forsvinning, seksuelle overgrep og menneskehandel forekommer. De som står bak er som oftest knyttet til narko, organisert kriminalitet, eller det meksikanske politi og militære. 

En av de mest sjokkerende historiene i nyere tid er Tamaulipas-massakren. I august 2010 ble 72 migranter drept i delstaten Tamaulipas. Migrantene kom i all hovedsak fra Sør- og Mellom-Amerika, og ble ofre for narkokartellet Zetas’ brutalitet.

Noen vitner forteller at Zetas kidnappet dem og krevde løsepenger, men da kravene ikke ble innfridd, ble ofrene henrettet. Andre vitner forteller at kartellet forsøkte å rekruttere medlemmer, men da migrantene nektet, ble de henrettet som straff. Uansett hendelsesforløp, Tamaulipas-massakren er den verste kjente massakrene på migranter i Mexico.

Tamaulipas er likevel ikke et isolert tilfelle. I 2011, i samme delstat, ble det funnet over 47 skjulte massegraver, der flere hundretalls migranter var begravet. Den ledende teorien er at de har blitt fanget av Zetas og meksikansk politi. I 2012 fant man levningene etter ytterligere 49 migranter i en annen delstat i Mexico.

Vold og overgrep er ikke noe nytt i regionen. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har væpnede konflikter preget de mellomamerikanske landene, og etterlatt seg tusenvis av skadde, drepte og forsvunne.

Kvinnene har vært ledende i kampen for å lete etter og identifisere ofre for de væpnede konfliktene, og fortsatt i dag leter kvinner og menn etter familiemedlemmer som har blitt borte. Noen håper fortsatt på å få dem tilbake i live, andre håper bare på å finne levningene for å kunne gi dem en verdig begravelse.

Denne søken etter forsvunne fra krigens dager, sammenlignes nå med jakten på forsvunne personer langs ruten gjennom Mexico.

De siste tolv årene har mellomamerikanske kvinner organisert en årlig karavane for å søke etter de forsvunne og for å få oppmerksomhet rundt tvungen forsvinning blant migranter. Kvinnene er i hovedsak mødre som har mistet sine barn på deres ferd nordover.

Følget reiser langs migrasjonsrutene og besøker mottakssentre for migranter, sykehus, bordeller, fengsler eller andre offentlige steder. Håpet er å finne igjen deres familiemedlemmer, eller i det minste informasjon om hvor de befinner seg. I løpet av karavanens tolv år har totalt 256 forsvunne blitt funnet og gjenforent med sine familier.

Fra 15. november til 3. desember i år, reiser følget av søkende mødre av sted. Årets tur har fått tilnavet “Buscamos vida en caminos de muerte” – “Vi søker etter livet langs dødens veier”. I karavanen deltar delegasjoner fra Nicaragua, Guatemala, Honduras og El Salvador. I løpet av de litt over to ukene skal kvinnene besøke 11 delstater og 30 byer. Under reisen organiserer de informasjonsmøter og pressekonferanser, de besøker myndigheter og gjør andre aktiviteter for å sette fokus på tvungen forsvinning i regionen. 

I tillegg til de pårørendes egen leteaksjon, finnes det flere organisasjoner som kjemper for å sette fokus på problemet og for å styrke rettsikkerheten til migrantene og deres familier. Disse organisasjonene har vært uvurderlige i søken etter forsvunne personer langs ruten nordover mot USA. De har også fått teknisk assistanse fra ledende rettsantropologiske fagpersoner fra Argentina, og menneskerettighetsorganisasjoner fra hele regionen.

Takket være det grenseløse samarbeidet og den koordinerte innsatsen mellom familiemedlemmer og organisasjoner, har man lyktes i å identifisere levninger av drepte migranter. Familiene som ikke får sine kjære tilbake i live, får i det minste muligheten til å ta levningene med hjem til en verdig begravelse, og begynne sorgprosessen.

Tvungen forsvinning er en av de minst studerte sidene ved migrasjon og flukt i verden. Fortsatt herjer det stillhet rundt overgrepene og lidelsen som påføres migranter og deres familiemedlemmer.

Som broren til en forsvunnet migrant sa: «Før snakket man ikke om de forsvunne migrantene, man snakket ikke om de som var i bevegelse. Man sakket om de som var i USA og om pengeoverføringene som opprettholdt økonomien i de mellomamerikanske landene». Men kvinnene har hevet sine røster, brutt med stillheten og krevd at folk skal høre på. Kvinnene er bærere av liv og håp langs en vei preget av død og fortvilelse.

Teksten er oversatt av Marianne Gulli.

“Migrantes desaparecidos. Familias exigiendo justicia” (dokumentar om forsvunne migranter, på spansk)