Ja eller nei til fredsavtale i Colombia?

Spørsmålet folket skal svare ja eller nei på under folkeavstemningen i dag lyder som følger:

Et minimum på 4,5 millioner stemmer, som samsvarer med 13 prosent av velgerne, må til for å vinne valget. De siste ukene har landet vært preget av store kampanjer, både fra ja og nei siden. Da den endelige avtalen ble publisert i august ble den mottatt med lite begeistring fra befolkningen. Nasjonale spørreundersøkelser viste at bare 27 prosent av befolkningen støttet fredsavtalen. Det har imidlertid blåst ny vind i seilene hos ja-siden. Det som virket som en umulighet for bare noen få uker siden, ser nå ut til å bli muliggjort. Tre ferske nasjonale spørreundersøkelser viser at et flertall av befolkningen nå er for fredsavtalen. 66 prosent sier de vil stemme ja til avtalen mot 34 prosent som sier de vil stemme nei, altså en svært drastisk endring fra da avtalen først ble publisert. 

De fleste motstandere av fredsavtalen tilhører gruppen kjent som «los uribistas». Navnet kommer fra den tidligere colombianske presidenten Álvaro Uribe, som har satt i gang en stor kampanje for å mobilisere det colombianske folket til å stemme nei til fredsavtalen. Uribe var Colombias president fra 2002 – 2010, årene som også går inn i historien som de voldeligste i konflikten. Mye av grunnen til dette var Uribes svært harde linje i konflikten. Med argumentasjon om bekjemping av «terrorisme» og bistand fra USA ønsket Uribe å utrydde geriljaen. Nå ønsker han at den colombianske befolkningen stemmer nei til fredsavtalen. Hans tilhengere og støttespillere er for det meste rike colombianere og den tradisjonelle eliten.

Grunnlaget til los uribistas er at dersom folket stemmer nei til avtalen, vil man kunne forhandle seg fram til en ny og bedre avtale. De ønsker ikke å stemme nei til fred, men nei til denne fredsavtalen der de er uenige i flere av punktene. Dette grunnlaget er misvisende, da både den colombianske regjeringen og FARC har sagt tydelig i fra at det ikke vil bli en ny runde med forhandlinger dersom fredsavtalen ikke blir godkjent av folket. Med andre ord er dette den eneste fredsavtalen som er mulig for å skape fred mellom partene i landet innen kort tid. Dette er et av hovedargumentet til ja-tilhengerne. Selv om avtalen ikke er perfekt, er det en unik mulighet til positiv forandring, og den eneste avtalen man har som kan bidra til å skape fred i landet, og faktisk få en endelse av konflikten som har vart i 52 år. Dersom man skulle inngått en ny fredsavtale vil dette trolig ta minst ti nye år. Det vil være en lang og vanskelig prosess som kan bli preget av mer brutal krigføring enn før og nye forhandlinger mellom FARC og en annen regjering. 

Mens ja-tilhengerne av fredsavtalen vektlegger at avtalen vil fremme demokratiutvikling og politisk deltagelse, mener los uribistas at avtalen derimot vil bli en trussel for demokratiet. Dersom fredsavtalen godkjennes av befolkningen vil FARC tre inn i det demokratiske systemet som politisk parti. Selv om partiet vil ha et stort antall medlemmer vil det trolig få liten oppslutning som opposisjonsparti. Derfor er den politiske fløyen lovet ti seter i kongressen i de neste to periodene. Nei-siden synes dette er urovekkende. FARC er en geriljabevegelse som har utført en rekke brudd på menneskerettighetene og tjent store penger på narkotika. Motstanderne av avtalen ønsker ikke at disse tidligere geriljakrigerne skal bli sikret deltakelse i det politiske systemet. Frykten er at partiet skal kunne oppnå reell makt, og endre de nåværende politiske spillereglene og maktstrukturene i landet som i høy grad i dag gagner eliten. Frykt for at Colombia skal bli et kommunistisk land er et av det mest brukte argumentene, der Venezuela blir brukt som skrekkeksempel. Ja-tilhengerne argumenterer derimot for at dette er et positivt skritt for det demokratiske systemet i Colombia, der alle burde ha mulighet til politisk deltagelse, og der man kjemper med sine ideer og ord istedenfor med våpen og krig. Selv har FARC uttrykt at de mest sannsynlig kommer til å fungere som en samfunnsaktør i sivilsamfunnet på lokalt nivå, og ikke som storpolitisk parti. 

Et av de mest omdiskuterte punktene i fredsavtalen handler om at aktører som innrømmer og unnskylder for forbrytelser vil kunne slippe fengselsstraff. Dette betyr at mange av FARCs tidligere medlemmer ikke vil havne i fengsel, men i stedet kan dømmes til opp til åtte års samfunnsstraff. Dette er en vanskelig kamel å svelge for mange colombianere som er oppvokst under konflikten og som har lidd store tap på grunn av geriljekrigerne. Los uribistas løfter spesielt denne delen av avtalen fram, og kritiserer at geriljean blir behandlet som offer i en fredsavtalen som skulle vært sentralisert rundt de virkelige ofrene av konflikten. Nei-tilhengerne sier at dette strider med grunnloven, og kritiserer at det juridiske systemet i avtalen er til fordel for de som har begått lovbrudd. De fremhever samtidig at dette tyder på at FARC ikke viser ansvarlighet ovenfor sine forbrytelser, og at dette ikke utgjør rettferdighet for ofrene. Det er det også mange fra ja-siden som kritiserer dette punktet. Det er flere som er uenig, og som synes det er vanskelig. Her er det viktig å huske på at selv om tidligere FARC medlemmer ikke går i fengsel, vil ikke de tidligere geriljamedlemmene   komme sterkt ut av fredsavtalen. Svært stor usikkerhet er knyttet til deres livssituasjon i framtiden. Samtidig er de fleste av forbrytelsene i konflikten begått av andre aktører enn FARC, som paramilitære og andre kriminelle grupper. Ja-siden argumenterer også for at tilgivelse er viktig, og ønske om å legge konflikten bak seg uavhengig om enkeltpersoner blir straffet slik man ønsker eller ikke står sterkt.

Det er ikke bare los uribistas som er kritiske til fredsavtalen. Også flere radikale organisasjoner og bevegelser er skeptiske til fredsavtalen, en skepsis som kommer fra et helt annet standpunkt enn hos los uribistas. Bondeorganisasjoner som ANUC er spesielt kjent for å kritisere avtalen for å ikke bidra til endring av de strukturelle problemene i landet som lå til grunne da konflikten oppsto. Flere er også skeptiske til at fredsavtalen virker svært økonomisk, da det kan se ut til at områdene som tidligere var kontrollert av FARC nå skal bli overtatt av staten og åpnet opp for private og internasjonale investeringer. 

De siste ukene har blitt preget av store kampanjer med mye slagkraftig retorikk fra begge parter. Den endelige fredsavtalen er på nesten 300 sider, og svært få colombianere har lest den. Det har medført mye rykter om hva som står skrevet, samt skittent spill og retorikk, spesielt fra nei-siden.  Gina Parodi, kunnskapsministeren til Colombia, har spesielt fått gjennomgå. Hun la fram et forslag for noen uker siden om å standardisere beskyttelse for unge homofile mennesker på universitetene, ettersom mange har opplevd voldelige hendelser. Hun er selv lesbisk, og har vært en av fronpersonene til ja-kampanjen. Nei-siden kjørte dermed en stor kampanje mot Gina Parodi der de spredte rykter om at fredsavtalen støtter oppom homofiles rettigheter. Dette falt ikke i god smak hos den konservative klassen i Colombia, og har bidratt til at flere er skeptiske og muligens stemmer nei til godkjenning av avtalen.

Allikevel vil trolig vil ja-siden seire under avstenmingen søndag kveld. Colombianere ønsker forsoning, og drømmer om en ny framtid for landet og for kommende generasjoner. For første gang har man opprettet et eget kvinneråd i forhandlingene som har vektlagt kvinners rettigheter. Ja-sidens fokus er at ofrene av konflikten står i sentrum, og at man nå endelig har mulighet til å ende konflikten. Colombianere vet at selv om det blir «ja» i kveld, er det en lang prosess igjen for å oppnå varlig positive fred, og det er etter i kveld det virkelige arbeidet og prosessen begynner.