Til stede under signeringen av fredsavtalen

Store deler av sentrumsområdet i Cartagena avsperret denne mandagen, gatene ryddet for mennesker og trafikk, og med politi og militære på annethvert gatehjørne. Etter 52 år med krig mellom den colombianske staten og geriljagruppen Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia (FARC) skrev partene endelig under på en fredsavtale. Forhandlingene som har pågått i over fire år, hvor Norge har operert som tilrettelegger sammen med Cuba, kom til veis ende på i den karibiske byen Cartagena. Omstendighetene minner mye om da president Barack Obama var på besøk i 2012.

For signeringen av fredsavtalen har 15 presidenter, samt et stort antall statsledere, diplomater, ministre og ambassadører ankommet byen. Den historiske dagen begynte med gudstjeneste hos den svært anerkjente kirken San Pedro Claver, lokalisert i hjertet av den koloniale sentrumsarkitekturen. Mye av grunnen til at signeringen fant sted i Cartagena er den historiske kirken og dens grunnlegger. Pedro Claver, som bodde i og ministrerte kirken, er en svært betydningsfull person for mange religiøse samfunn i dag, for hans innsats og arbeid mot slaveri og for menneskerettigheter på 1600-tallet.

Gudstjenesten var fullsatt av hvitkledde mennesker. Blant gjestene var president Juan Manuel Santos, Kofi Annan, Rafael Correa, Ban Ki-moon, Michelle Bachelet, Raul Castro, John Kerry og Børge Brende. Det var en stemningsfull seremoni preget av glede og entusiasme. Men det er ikke alle som er like tilfreds med fredsavtalen. Bare tre kvartaler bortenfor kirken protesterte motstandere av avtalen, også kjent som ”los uribistas”. Navnet kommer fra Colombias eks-president Alvaro Uribe som har satt i gang en stor kampanje for å mobilisere folk til å stemme mot avtalen på folkeavstemningen nå førstkommende søndag. Hans tilhengere er for det meste rike colombianere og den tradisjonelle eliten. Deres hovedargument går ut på at FARC slipper for lett unna og de protesterer mot at geriljaen nå skal kunne delta i det politiske systemet som et politisk part. Frykten er at de faktisk kan oppnå reell makt, og endre de politiske spillereglene. Cartagena er en av de rikeste byene i Colombia, og har flere bydeler bosatt av velstående mennesker. Det er dermed også mange som er skeptiske til fredsavtalen, og det vil trolig bli en større prosent her som stemmer nei til avtalen enn i andre byer. Det mest brukte argumentet hørt for å stemme nei er frykten for at Colombia skal bli et kommunistisk land, og gjentatte ganger hører man folk snakke om at ”vi ønsker ikke å bli som Venezuela”.

Til tross for skepsisen hos stor del av befolkningen i Cartagena, var bymiljøet i sentrum preget av mennesker i hvitt, som enten deltok under signeringen, eller som støtter avtalen. 2500 mennesker deltok på arrangementet, inkludert mange fra ulike organisasjoner, foreninger og sivile bevegelser. Det var en følelsesladet seremoni, som ble innledet av et kvinnekor fra Bojayá, et av områdene som har vært hardest rammet av konflikten. De sang om sin historie, og ønsket om fred. Rodrigo Londoño, leder av FARC som også er kjent under navnet ”Timochenko”, beklaget for all lidelse FARC har påført befolkningen, og president Santos ønsket FARC velkommen inn i demokratiet. Seremonien var preget av slagord som ”No mas guerra” og Ban Ki-moon’s sitat ”Viva Colombia, viva Colombia en paz!”.

Selv om fredsavtalen er underskrevet, vil folkeavstemningen være avgjørende for om avtalen går igjennom eller ikke. Meningsmålinger viser at ca. 70 prosent av befolkningen er for avtalen. Mange er positive, men vet samtidig at det er en lang prosess igjen for å oppnå varig fred, og at kanskje ikke den daglige situasjonen for befolkningen vil endre seg stort mye.