Juan Pablo Arango er 26 år gammel fra Antioquia som er en av de sentrale delstatene i Colombia. – Jeg ble med i Bondeorganisasjonen i Antioquia, Asociacion Campesina de Antioquia (ACA) for fire år siden. Mine venner og jeg hadde en gruppe der vi spilte musikk fra Andesfjellene, og vi jobbet i en kulturgruppe i ACA. I delstaten der jeg bor har borgerkrigen ødelagt alle de kulturelle og sosiale referansene, så musikk og teater var vår måte å drive motstandskamp på, forteller han.
Gjennom ACA ble Juan Pablo med i Det nasjonale bondenettverket i Colombia, CNA, og i dag er han ansvarlig for ungdomskoordinasjonen der. – Det er vanlig for colombianere å tenke at for å spille musikk må man ha penger, for instrumenter er dyrt. Så vi har jobbet med barn og ungdoms forhold til musikk, vi har vist dem at det ikke er nødvendig å ha penger, at man kan lage sine egne instrumenter. Dette er en pågående prosess for barn og ungdom i Colombia. På allmøtet til CNA fortalte ACA om det arbeidet vi gjør med barn og ungdom, og da ble CNA interesserte i å gjennomføre dette prosjektet på nasjonalt plan også.
Juan Pablo forteller om mange ulike prosjekter med fokus på kvinner, barn, ungdom, bærekraftig jordbruk og frø. – «Den politiske skolen for kvinner» er et prosjekt i CNA-nettverket, der en jobber med å styrke kvinners posisjon som individer, i familien og kulturelt sett. I Colombia står mannssjåvinismen sterkt. Kvinner blir fortalt at de ikke skal snakke mye og at de bør holde seg hjemme og passe på huset. Derfor var noe av det første skolen måtte jobbe med å se på hvordan kvinnene kunne uttrykke seg, prate om problemene sine og hva som gjør dem glade.
I Antioquia er det en skole for jordbruksøkologi, som heter ESAGRO. Gjennom 10 år har den jobbet med å skolere folk i grendene. Der jeg bor bruker vi mye kjemiske sprøytemidler. Jordbruksskolen lærte oss å dyrke mat uten å bruke så mye gift. Vi har også jobbet med å lage lokale kjøkkenhager.
For Juan Pablo var utvekslingen til Norge både viktig og spennende. – Jeg vil forstå forskjellene mellom de to landene våre, Norge og Colombia. Så vil jeg se landskapene, folket, kulden, hva det betyr å være ung i Norge sammenlignet med Colombia; barn og unges virkelighetsoppfatning, deres dagligdagse vaner og hvilke forventninger de har til livet. Jeg vil forstå hvorfor det norske sivilsamfunn interesserer seg i de latinamerikanske konfliktene, og hvilken rolle Norge har spilt som fredsmekler. Dessuten vil jeg forstå ulike aspekter ved det norske dagligdagse samfunnet, det er kanskje enkelt, men for meg er det viktig fordi det bryter sånn med min hverdag og mine håp for livet.