Stillheten etter gjørma

Artikkelen har tidlegare stått på trykk i LatinAmerika #1 2016

Expedito rister på hodet og holder hardt rundt sin femte kaffekopp med mer sukker enn kaffe. Han sitter på kjøkkenet i sitt nye hus, det vil si, huset han har fått tildelt av selskapet Samarco inntil videre. Minnene fra den skjebnesvangre dagen er fortsatt med han.

– Med hjerte i halsen satt jeg meg i bilen og kjørte mot Bento Rodrigues, men veien var stengt. Ingen slapp ut og ingen inn. Jeg var veldig fortvilet og trodde aldri jeg skulle få se familien min igjen, forteller familiefaren.

Den 5. november i 2015 raste demningen Fundão sammen i innlandskommunen Mariana i delstaten Minas Gerais. Demningen forvaltes av det brasilianske gruveselskapet Samarco som eies av gruvegigantene Vale SA og BHP Billiton, to selskaper som Statens Pensjonsfond Utland investerer i.

Kollapsen skapte en gjørmebølge på nesten tre meter. Over 62 millioner kubikkmeter med gruveavfall, lagret i såkalte sikre dammer, bevegde seg i seig fart nedover dalen. Bølgas retning var mot den lille landsbyen Bento Rodrigues, med sine 600 innbyggere, knappe fem kilometer unna. Expedito rister på hodet igjen når kona Roselene forteller om hvor hun befant seg da gruveslammet var på vei.

- Vi ante ingenting. Det var en helt vanlig dag på skolen der jeg jobber som lærer. Vi hadde hørt noe brake tidligere på dagen, rundt tolv, men vi trodde det var sprengninger fra gruvekomplekset som ruver over landsbyen. Plutselig kom noen løpende inn døra til skolen og ropte - ta med deg alle barna og løp opp i høyden.

Hele landsbyen ble evakuert da gjørmetsunamien la seg over husene, skolen og kirkegården. Enorme mengder gruveslam, tilsvarende 25 000 badebasseng, dro med seg tretten arbeidere og flere maskiner ved damanlegget da den brast. Likevel advarte ikke selskapet landsbyen. Det var via SMSer nyheten ble spredd, og ikke gjennom gruveselskapets lovpålagte varselssystem. Da gjørmebølga traff Bento var klokka fire på ettermiddagen
– Det var tid. Det var tid til å evakuere alle. Hadde varselet kommet, sier Expedito. 

Ikke alle kom seg unna da gjørma dundret inn over Bento Rodrigues. Fem mennesker ble dratt med av kjempebølgen, av dem tre barn. Det spekuleres blant de overlevende og enkelte organisasjoner som MAB, Bevegelsen for rammede av dammer, at Samarco var klar over at demningen var i ferd med å briste allerede tidligere på dagen. Observasjoner og kommentarer fra både beboere og arbeidere om at noe kunne høres, har gitt rom for spekulasjoner. Så lenge Samarco er tause får ryktene florere

For Expedito har bekymringen for framtida så langt blitt fortrengt av lettelsen over å finne sin egen familie i live, men sukket til Expedito blir dypere når han ser seg rundt i det spartanske kjøkkenet.
– Vi vet ikke hvor lenge vi skal bli her. Vi vet ikke om landsbyen kan bygges opp igjen, vi vet ikke om vi må bli boende her i byen eller hva som venter oss. Samarco snakker og snakker, men de sier ingenting. Det siste alternativet, å bli i byen, er ikke forlokkende. Befolkningen fra Bento Rodrigues er vant til et ruralt liv. Mange hadde jordlapper de dyrket på og ulike husdyr. Det har sakte men sikkert gått opp for Expedito at livet i Bento Rodrigues aldri kommer tilbake.

Expedito og Roselene ønsket ikke å bli avbildet i denne saken i frykt for å ikke få erstatning av selskapet. 

Befolkningen i Minas Gerais er vant til gruvedrift. I over 400 år har mineraler blitt fraktet ut fra delstaten til verdensmarkedet. Delstatens navn, som på norsk kan oversettes til Generelt Gruver, avslører de store rikdommene som finnes her. Mellom grønne åser og svarte tinder finnes det dype hull i fjellene. Trappekonstruksjoner av oppmalte mineraler kryper ned åssidene og svære avfallsdammer beslaglegger store områder. Sju dager i uka, 24 timer i døgnet, kjører tog opp og ned med flere tonn mineraler fra fjellene og mot havna i nabodelstaten Espírito Santo. 

Eksport av mineraler står for nærmere femti prosent av delstatens BNP, og det er her man kan finne noen av verdens største gruveselskaper. Samarco er et såkalt joint venture mellom BHP Billiton og Vale, som eier hver sin halvpart. Statens Pensjonsfond Utland eier henholdsvis 0,54 og 1,06 prosent av beholdningene i de to selskapene. I kjølvannet av demningbrasten har kritikken mot selskapene vært krass. 
- Dette var ikke en ulykke. Selskapene er ett hundre prosent ansvarlige for dette, uttalte Mario Zonta, lederen i MAM, etter ulykken.

Siden 2009 har MAM organisert lokalsamfunn som er blitt rammet av gruvedrift. De mener det er presset om økt profitt som gjør sikkerheten for driften svakere.
– Logikken til gruveselskapene er å drive for full maskin 24 timer i døgnet. Dermed er avfallet fra gruvene mye større enn de var for tjue år tilbake. De vet om risikoen, men de har ikke noen forpliktelse til å ta vare på verken miljøet eller menneskene som bor nær gruven, forklarer Zonta. 

Han mener det er problematisk at gruveselskapene får tillatelse til å overvåke seg selv og gjøre sine egne utredninger om miljøkonsekvenser. Det kan føre til svak forvaltning og i verste fall uansvarlig drift.

Veien fra status og anerkjennelse til å få navnet sitt knyttet til en av verdens verste gruveulykker har vært brå og hard for Samarco. Selskapet ble tildelt prisen for Brasils beste gruveselskap av magasinet Exame fem år på rad, og bare fire måneder før Fundão-demningen brast, mottok selskapets daværende president, Ricardo Vescovi, prisen for femte gang. 

Advarslene om at avfallsdammen Fundão var på maksimalt tillatte nivå da den brast var kjent for Samarco. Allerede i 2008 og deretter i 2014 ble selskapet anbefalt å stenge dammen på grunn av kapasitetsmangel. 

I slutten av februar ble Samarcos tidligere president og sju andre funksjonærer satt under etterforskning for miljøkriminalitet. De blir anklagd for flere feil og forsømmelser i forbindelse med overvåkning av demningen. Ingeniøren som opprinnelig bygde demningen gikk ut i etterkant av ulykken og forklarte at Samarco var advart mot demningens svake fundament. Likevel økte gruveselskapene driften, og før demningen brast var den, i følge anklagene, på et uforsvarlig høyt nivå. Nå har rettsaken stoppet opp, og gruveselskapene har skrevet under på en erstatningsavtale som innebærer at de må reparere skader for nærmere 21 milliarder norske kroner de neste fjorten årene. Årsaken til at rettsaken er satt på vent er at det angivelig har oppstått uenigheter om saken skal gå for den føderale domstolen eller den delstatlige. 

Og mens avtaler om erstatning signeres, fortsetter lekkasjen fra Fundão-dammen. Dikene bygd i februar 2016 har ikke klart å holde på gruveavfallet. I media nevnes knapt saken.  Den 6. april vedtok domstolen i Minas Gerais å bøtelegge Samarco med en million brasilianske reales, rundt 350 000 norske kroner, for hver dag lekkasjen fortsetter. Dommeren Luís Fernando Benfatti fra Minas Gerais var tydelig i sin domfellelse:

«Arbeidet som er foretatt av den saksøkte Samarco i løpet av de fem siste månedene har ikke vært nok til å stoppe miljøskadene. Det blir verre dag etter dag, uten at de involverte partene blir enige om effektive tiltak for å begrense og reparere miljøskadene»

Toglinja fra Minas Gerais til havet følger store deler av elveleiet til Rio Doce. Langs denne strekninga ligger omlag 200 større og mindre byer med flere millioner innbyggere. Den enorme bølgen fra Fundão-dammen valgte samme retning. Etter å ha lagt Bento Rodrigues i ruiner, fosset den fram mot landsbyen Camargo. Videre dro gjørma med seg halve landsbyen Paracatu de Baixo og forårsaket enorme ødeleggelser i byen Barra Longa. Så traff den Rio Doce og gruveavfallet farget elva brun-oransje.

Det giftige avfallet og den enorme kraften tok alt liv i elva. Fiskere har mistet levebrødet sitt, bønder har mistet vann til åkrene og dyrene sine, drikkevannskilden til millioner av mennesker er forurenset og over 900 hektar jord er dekt av det giftige slammet. Gjørmas ferd nedover elva tok 16 dager og bekymringene blant innbyggerne vokste. Ingen informasjon om hva elva ble forurenset med og hva de burde gjøre kom. Langs elva begynte folk å forberede seg. En av dem var kommunestyret i Baixu Guando i delstaten Espírito Santo, helt på grensen til Minas Gerais – mer enn 400 kilometer unna damkollapsen. 

– Vi kunne høre gjørma komme sigende nedover Rio Doce. Det første vi så var tonnevis med fisk som kom flytende forbi her. Tonnevis! Og en stank av råtten gjørme og døde dyr. Ingen kunne fortelle oss om vannet var drikkbart, og her belager hele byen seg på drikkevann fra elva. I en skikkelig dugnad fikk vi aktivert de gamle vannpumpene som tar opp vann fra en sideelv. Vi ville være på den sikre siden, sier Luciano de Bem Magalias, direktør for SAAS (vann og kloakk) i kommunen.

Samarco ble satt under hardt press da tragedien var et faktum. I en pressekonferanse i november 2015 beroliget de lokalbefolkningen med at avfallet som fløt nedover elva bare bestod av vann, partikler av jernmalm og kvarts og at «materialet analysert ikke utgjør en fare for menneskers helse». Dette ble kraftig motbevist av kommunen Baixo Guandus egne vannanalyser. 

Luciano de Bem Magalias viser fram to små glass med vannprøver og en utskrift av vannprøvens resultater.
– Er ikke dette farlig for mennesker? Sier han og peker på arket der verdiene av arsenikk og andre giftige stoffer er registrert i elva.
– Det som bekymrer meg mest av alt er at denne informasjonen ikke blir gjort tilgjengelig. Samarco sier de har tatt over 800 vannprøver, vi hadde bare råd til én, men se hva vi fant! 
Dette skaper bare mistillit og det vil gå lang tid før noen vil vurdere å bruke elva igjen, sier han. 

Luciano setter de to små glassene med vannprøver på hylla over arbeidsplassen sin.
– Jeg skal ta vare på disse så lenge jeg lever. Aldri har jeg sett noe slik, sier han og rister på hodet.

FN støtter opp om vannprøvene til kommunen Baixo Guandu. I en rapport lansert 26. november i fjor dokumenterte de funn av arsenikk, mangan og andre metaller flere tusen ganger den aksepterte maksimumsgrensen. Likevel distribuerer Samarco og Vale brosjyrer til lokalbefolkningen med motstridende informasjon.

Douglas Krenak, en av de unge lederne i urfolksgruppen Krenak, holder en brosjyre om elvas vannkvalitet i hånden. Logoen til gruveselskapet står på forsiden. Brynene hans rynker seg. 
– Det går faen meg ikke an! Sier han og river opp telefonrøret. Douglas slår nummeret til Vale. 

Urfolksgruppen Krenak har en lang og bitter konflikt med gruvegiganten som frakter over 100 millioner tonn med jern fra fjellet og ned til havet hvert eneste år gjennom Krenak-folkets områder. Det er ikke første gang Douglas ringer Vale, og kvinnen i den andre enden av røret er kommunikasjonsansvarlig for selskapet.
–Hvorfor kommer dere hit og deler ut brosjyrer til mitt folk!? Dette har dere ikke konsultert med oss. Dere sprer løgn om vannet og vil forvirre oss. 

Douglas legger på røret og rister på hodet. Han strekker ut armene og peker på de absurde mengdene med stabler av plastflasker med drikkevann rundt huset sitt. Stort sett pakker med små halvlitersflasker. Siden elva ble forurenset har Samarco og Vale levert drikkevann til befolkningen langs elva. Hauger av tomflasker ligger ved hvert hus. 

–De sier vannet er rent, men likevel kommer de hver dag med drikkeflasker til oss og vann til dyrene. Hvor er logikken? Spør han. 

Ettersom Krenak-folket heller ikke kan bade i elva har Samarco via Vale gitt hvert av husene i de sju Krenak-landsbyene en stor blå tank med vann. Douglas kaller de sarkastisk «Samarco-bassengene».
– Det er en dyster stemning her nå. Elva er ikke bare vann fo
r oss. De er kilden til alt liv, det er der vi fisker, bader, har seremonier. Vi har egne sanger til Rio Doce. Nå er den død og vi vet ikke om den noen gang vil komme tilbake, sier han. Douglas og fetteren hans står med hendene på hofta og ser på det tørre laget av sprukken gjørme som ligger igjen etter at bølgen passerte. Elva steg med flere meter da det verste trykket av gjørme passerte og kom helt inntil husene. 

Krenak-folket, lik fiskerne i små hus langs elva, småbrukerne med sine dyr og åker samt turistnæringen i surfeområdet Regencia ved elvemunningen til Rio Doce, står alle med hendene langs siden når de skal snakke om framtida. Ingen vet hva framtida vil bringe, men alle har klart for seg at de sannsynligvis ikke alltid kan belage seg på små drikkeflasker med vann fra Samarco, ei heller månedlige utbetalinger for tapt arbeid. 

–Vi føler oss fortapt. Klemt mellom interessene til de store selskapene. Elva var vårt levebrød og samlingspunkt. Nå er det helt stille her, sier Douglas. Han
står på toppen av en stein i elva og ser over på andre siden. Der tøffer et av Vales tog forbi med 150 lastevogner fulle av jern.

Samarco ble gjentatte ganger kontaktet for et intervju til denne saken. Da 
journalisten til slutt fikk tak i funksjonærer i selskapet nektet de å gi 
kommentarer.