Der ingenting lever

Mennesker som fordrives, avskoging og miljøødeleggelse. Norge investerer milliarder av kroner i Brasils eukalyptusindustri.

Saken ble først publisert i LatinAmerika #1 2016


– Ingenting overlever her inne. Bøndene som jobbet her før plantasjen kom, dro til byen. Der må de stjele og prostituere seg, og det kan hende politiet dreper dem. Det er dette som kalles fattigdom, sier Ailton Nunes Ferras.
Ferras peker rundt seg. På de rette, høye stammene på rekke og rad, på bakken som er dekket av tørre eukalyptusblader, og opp i været. Ingen annen lyd enn trekronenes rasling er å høre. Han er bonde i De jordløses bevegelse (MST) sin bosetning Rosa Do Prado i Extremo Sul-regionen i delstaten Bahia i Brasil. På hodet har han caps som beskytter mot sola og på skuldra har han børsa si.
Tapt regnskog
Celluloseselskapet Suzano eier eukalyptusplantasjen som grenser til Ferras gård. Før i tida likte Ferras å gå på jakt i skogene rundt gården. Småvilt var viktig i familiens kosthold, helt til Suzano etablerte plantasjen. Nå lever færre dyr i området rundt Rosa Do Prado.
–For eksempel levde det beltedyr her, men ikke nå lenger. Det er fordi plantasjearbeiderne sprøyter gift. Andre dyr ble drept av hogstmaskinene, forteller Ferras.
Fra 1970-tallet hugget celluloseselskapene ned skog til fordel for plantasjene. Før kolonitida dekket den atlantiske regnskogen trettiseks prosent av delstaten Bahia. I dag står sju prosent
igjen. Skogen er verdens mest artsrike sted, og er hjemmet til seksti prosent av Brasils utrydningstruede arter. Ferras og kona Roshilda da Silva Moraes har sett forandringen området har gjennomgått.
– Da vi kom hit i august 1993 var det vann her. Elva vi vasker klær i, var stor og dyp og hadde fisk, sier Moraes.
Hun viser vei til et tjern vis á vis plantasjen, peker på kanten, og forklarer at vannstanden var høyere før i tida. I dag er kun en liten kulp igjen. Eukalyptustreet i seg selv drikker ikke mye vann, men når planten opptar hektar på hektar, er vannforbruket enormt.

Fly sprøyter gift
For å fjerne skadedyr og ugress bruker Suzano sprøytemidler.
– Vi har hatt besøk av sprøytefly tre ganger de tre siste månedene. Vi fikk bare en pamflettmed informasjon om hva vi skulle gjøre. Så hørte vi på radioen at vi skulle holde oss innendørs, og skolen ble stengt, sier Moraes.
Hun opplever situasjonen som skremmende. Stoffene som brukes er glyfosat og sulfluramid, hvor forskere hevder førstnevnte stoff er kreftfremkallende i store mengder. Giftstoffene holder dyr og ugress unna plantasjene, og insektene flytter over til bøndenes økologiske åkerlapper for å finne noe å leve av.
–Det var fire insekter som begynte å dukke opp da cellulosesel
skapet etablerte plantasjen, for eksempel en fremmed sommerfugl som spiser plantene og biter oss. Den lokale skolen stengte fordi sommerfuglen la egg i bøkene til barna, og vi ble redde for sykdom, forteller Moraes.
FNs «plantede skog»
Ivonete Gonçalves står i et møterom på MST sin jordbruksskole i Extremo Sul-regionen. Hun kommer fra forskningssenteret CEPEDES som forsker på eukalyptusindustrien, og er invitert hit for å prate med aktivistene. MST er Latin-Amerikas største sosiale bevegelse og okkuperer jord for å presse myndighetene til å gjennomføre jordreform. Jordreformen er grunnlovfestet, og innebærer at jord skal omfordeles fra storgodseierne og private selskaper til småbøndene.
Lite skjer i praksis. I Extremo Sul-regionen i Bahia er eukalyptusplantasjene MSTs hovedfiende.
– Jeg har ofte spurt meg hvilke fordeler cellulosen gir Brasil, men jeg har ennå ikke funnet noen. Cellulosen reduserer jordbruksareal, vannreservoarer og biologisk mangfold, umuliggjør jordreformen og invaderer urfolks og afroetterkommernes territorier. Næringa utarmer jordsmonnet og forgifter områder med sprøyteflyene sine, sier Gonçalves.
Hun forklarer at plantasjene dukket opp utover 1970-tallet, da stat og selskaper gikk inn for økonomisk utvikling gjennom industrialisering. Den norske prinsessegemalen Erling Lorentzen
fikk økonomisk hjelp av utviklingsbanken til Brasils militærdiktatur da han i 1972 startet landets første cellulosefabrikk i delstaten Espírito Santo. Lorentzen har solgt seg ut av selskapet Aracruz, som nå har navnet Fibria.
– FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO) promoterte utviklingsmodellen. FAO definerte eukalyptus som «plantet skog». Slik tilrettela de ideologisk for treplanting som en del av den grønne revolusjonen, sier Gonçalves.
Hun mener det er stor forskjell på en skog og en plantasje.
– Organisasjonen ble opprettet for å bekjempe sult, men laget likevel et begrep for monokulturer med produkter man ikke kan spise. Det står i kontrast til den opprinnelige skogen som utgjør
livsgrunnlaget til urfolk, afroetterkommere og småbønder, sier
Gonçalves.
I dag eier celluloseselskapene Suzano, Veracel og Fibria opptil femti prosent av landarealene i kommunene i Extremo Sul-regionen. Plantasjene strekker seg over enorme områder. Tømmeret inneholder cellulose, som er hovedkomponent i ulike papirtyper verden over, fra
avispapir til papirlommetørklær.
–Selskapene produserer dopapir til Europa. Er ikke livene våre
mer verdt enn dopapir, spør hun.
Norge har eierskap
I 2015 investerte Statens pensjonsfond utland, Oljefondet, ti
l sammen 3,6 milliarder i de tre største selskapene med eukalyptusplantasjer i Extremo Sul-regionen. Fondet hevder å benytte et sett etiske retningslinjer når de velger ut selskapene
de investerer i. For eksempel skal selskapene ikke bryte menneskerettigheter eller forårsake alvorlig miljøskade.
– Jeg husker selv da selskapet Veracel ankom regionen, da den
enorme ødeleggelsen begynte. De kjørte inn med hogstmaskiner, feide ned trærne. Dyra løp for livet. Jeg husker lukten av svidde dyr. De tok det store tømmeret på lasteplanet og kjørte det bort, forteller Gonçalves.
Hun sikter til avskogingen Veracel ble funnet skyldig i i 1997. Den atlantiske regnskogen er definert som nasjonalarv, og all hogst er forbudt.
–Selskapet ble fratatt lisensen til å dyrke eukalyptus og dømt
til å plante ny skog. Men i 2011 fikk Veracel plantasjelisensen tilbake, forteller Gonçalves.
Bitrere enn døden
– Så dere tror at eukalyptusen kun er en tyggegummismak? For oss er treet bitrere enn døden. Det etterlater landskapet uten vegetasjon. Her kan ingenting leve.
Det hevder Elivaldo Da Silva Costa. Han leder MSTs bosetning Rosa Do Prado, der Moraes og Ferras dyrker jorda. Costa er en tydelig motstander av monokulturene og deltar ofte i protester i regi av den sosiale bevegelsen.
– Vi aktivister kaller plantasjene «grønne ørkener». Monokulturene ser ut som skog, men er i realiteten ørkenaktige, sier Costa.
Han kikker utover et verneområde som tilhører eukalyptusgiganten Fibria. Her vokseropprinnelig brasilianske treslag langs et tørrlagt elveleie. Celluloseselskapene er pålagt å plante ny skog i områdene rundt plantasjene, et pålegg som skal hindre avskogingen de selv er
ansvarlige for.
–For ti år siden var det liv og fisk i elva. Om noen år er det ikke vann igjen. Hva skal vi drikke da? Det er stor profitt i eukalyptusplantasjene, og selv har profittjegerne penger til å
kjøpe til vann. Men det har ikke Brasils fattige, hevder Costa.
Hva skal dere gjøre når det ikke er vann igjen?

– Dette gjelder ikke bare bosetninga vår, det er et problem for
hele Brasil, sier han.
Tilbake i Suzanos eukalyptusplantasje trekker Ferras på skuldrene.
–Det finnes bare én løsning. Slutt med eukalyptus, sier han.
Sola er i ferd med å gå ned. I kveld skal han på jakt, men ikke i eukalyptusplantasjen. Håpet er å finne et beltedyr, de som var så vanlige før. Han retter på børsa og begynner å gå.
Det har ikke lyktes LatinAmerika å komme i kontakt med Suzano, Veracel eller Fibria.



Oljefondet innrømmer motstridende interesser

Forskere og miljøbevegelse hevder eukalyptusselskapene har for høyt vannforbruk. Oljefondet mener likevel forvaltningen er ansvarlig.
–Vi observerer at det forekommer situasjoner der ulike parter har motstridende interesser tilknyttet vann og land, skriver Marthe Skaar, kommunikasjonsrådgiver i Norges Bank Investment Management (NBIM) i en e-post til LatinAmerika.
NBIM er organet som forvalter Oljefondet, fondet som har bærekraftig vannforvaltning som et av sine fokusområder.
Selger seg ut
Forskere ved Duke University hevder tretten prosent av elver og bekker i eukalyptusområder tørker ut. Brasilianske forskere viser til at celluloseselskapet Suzanos fabrikk i Mucurí i Extremo Sul-regionen bruker 80.000 m³ liter vann i døgnet.
–Vi forventer at selskapenes styrer tar motstridende i
nteresser på alvor for å sikre langsiktige
løsninger der alle parter tas hensyn til, skriver Skaar.
Oljefondet kommenterer ikke enkeltsaker, men mener forvaltningen samlet sett er ansvarlig.
– Vi har målt og fokusert på vannforvaltning i bransjer som konsumvarer, treforedling og kraftproduksjon i en årrekke. Standardsettingen bygger blant annet på OECDs retningslinjer
for multinasjonale selskaper, skriver Skaar.
Hun utdyper at fondet sender dokumenter til selskapene med forventninger om integrering av menneskerettigheter og vannforvaltning i alle ledd av selskapenes virksomhet.
–Vi følger også opp risikoen i investeringene ved å selge oss
ut av selskaper med høy risiko tilknyttet miljømessige og samfunnsmessige forhold. De siste tre årene har vi solgt oss ut av nesten 100 selskaper der virksomheten er utsatt for særskilt høy risiko innen vannforvaltning og avskoging, skriver Skaar.
Maria Birkeland Olerud,
Land