Først publisert i Bransjevelter #9
Vi er mange. Vi er mange som ikke kjenner hverandre. Vi snakker mange forskjellige språk. Vi ser forskjellige ut. Vi er forskjellige. Likevel står vi her sammen, og er ett. Alle som én har venstre knyttneve høyt hevet.
«Armene er hevet, vi skriver vår historie,
Vi knuser undertrykkerne med vår kraft,
Vi heiser det fargede flagget,
Vi vekker vårt sovende hjemland,
For morgendagen tilhører oss, arbeidere!»
Jeg har frysninger fra topp til tå. Jeg kjenner klumpen i halsen. Siste refreng nå. Alle stemmer i alt de kan. De undertryktes kampsang mot makten. Dette er Brasil. Dette er «o povo brasileiro», den brasilianske folkesjela. Dette er De jordløses bevegelse, MST. Latin-Amerikas største sosiale bevegelse. Og her er jeg.
Det var høsten 2014 at jeg fikk ta del i MST-fellesskapet. I regi av brigadene til Latin-Amerikagruppene i Norge dro jeg til Brasil for å jobbe med MST. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at dette var noe helt annet enn festivaljobben min i Norge. Ja, Brasil er jo samba, men jeg tenkte ikke at musikk kom til å bli en så stor del av oppholdet. Så feil kan man ta.
En av MST sine hjørnesteiner, det som virkelig kjennetegner bevegelsen, er fokuset på kultur. MST beskriver kultur som en åndelig og sjelelig opplevelse og handling, som i motsetning til de fleste andre handlinger ikke produserer noe håndfast og priselig. Det er en direkte motsetning til den kapitalistiske ideologien. Kultur er protest.
Hver morgen i 4 måneder sang vi kampsanger før frokost. I begynnelsen var det rart for oss nordmenn. Etter hvert kunne vi hver eneste sang. At arbeiderklassen og de undertrykte bruker musikk som et samlende og styrkende virkemiddel er veldig utbredt i Latin-Amerika. Vi har for eksempel chilenske Victor Jara, den fantastiske folkesangeren, som fikk knekt fingrene sine i 1973 så han ikke skulle kunne spille gitar med. Torturen ble utført offentlig på et svært stadion i Santiago av militærstyrker etter det chilenske kuppet mot Salvador Allende. Man skulle vise hva som skjedde med folk som protesterte mot det nye regimet. Han ble drept kort tid etter.
I ettertid har dette blitt stående som et symbol på kampen mot undertrykkelse, og på hvilken styrke musikken kan ha. Regimet følte seg så truet av Jaras sanger at de så seg nødt til å få ham til å tie. Men da lyttet plutselig verden nærmere til radiobølgene som pulserte fra Latin-Amerika. Da Jaras sang stilnet, tok Lillebjørn Nilsen til orde her hjemme – og han også kun kledd i gitar og engasjement:
«På en stadion i Santiago
mistet sangeren Jara sitt liv.
I triumf fjernet bødlene kroppen
og tørket "in blodstenkte kniv.
- Victor Jara, din sviktende stemme
bar høyt over trommenes smell!
Og vi skal love deg aldri å glemme!
Sangfugl fra Chile, farvel!»
Lillebjørn Nilsen – ”Victor Jara”
Jeg er i Norge. Det står damp ut av munnen på meg mens jeg går gatelangs. Jeg scroller gjennom newsfeeden på Facebook mens jeg haster meg nedover torggata. «Demningkollaps i Belo Monte, Brasil.» Kulda river i kropp og sjel. Det samme gjør nyhetene fra Brasil. Jeg er på vei til Kulturhuset, av alle steder, der jeg skal møte et av få politiske visesang-band i Norge: Ohnesorg. For min del har det vært lite kampsang og knyttede never siden jeg kom tilbake til Norge, men det finnes altså her hjemme også. Jeg er veldig spent på å høre mer.
«Global oppvarming og klimakriser,
tar jeg alvorlig det kan du vel se,
jeg flyr til klimakonferanser og prøver å få alle med,
og olje utvinner jeg med fred i sjela,
for jeg har kjøpt kvoter til det,
Så elsk meg, elsk meg,
elsk meg, jeg er rødgrønn.»
«Jeg kjenner det bruser i hjertet,
når jeg hører Norge og fredsnasjon,
men å tjene penger på våpen,
skaffer penger og sikrer pensjon,
og hvis NATO synes at land trenger bombing,
sender jeg ned en hel kvadron.
Så elsk meg, elsk meg,
elsk meg, jeg er rødgrønn.»
- Ohnesorg – ”Elsk meg, jeg er rødgrønn”
«Heisann! Hyggelig! Sorry at jeg er sen.» Det er vokalist Elida Høeg og gitarist Rudolf Terland Bjørnerem som møter meg. I tillegg spiller klarinettisten Jenny Berger Myhre i bandet, men var opptatt for anledningen. Elida kommer selv rett fra feltarbeid i Guatemala for Verdensmagasinet X, som hun er redaktør for. Passende for konteksten.
Vi fikser oss en kaffe hver og veksler et par ord om julestress og gavekjøp, før vi synker ned i godstolen.
«Så … Ohnesorg. Hvem og hva er dere?»
Vi starta i 2013, og hadde første konsert i mars samme år. Vi liker å kalle oss et politisk visekollektiv. Tanken i starten var at det skulle være en kollektiv greie der det var veldig åpent for å invitere andre med, og at vi skulle være veldig mange. Det viste seg å være vanskelig å få til, så det er vel vi tre da. Men vi er fortsatt et kollektiv og kan gjerne invitere andre med på konserter.
Vi har blitt kalt den sentimentale og autonome versjonen av Albert og Elise. Vi tenkte egentlig å bruke det som vår slogan: ”Ohnesorg, sentimentale og autonome siden 2013!” Men vi har ikke fått gjort det enda.
«Ja, Albert og Elise er jo et annet band i samme gate som dere, men vet dere om andre politiske viseband i Norge?»
Eh … nei, Albert og Elise er vel det eneste bandet som vi kommer på. Det finnes jo noen enkeltpersoner – Koyote, for eksempel.
«Tips til andre viseband vi bør sjekke ut?»
Ellers må alle høre seg opp på Victor Jara, David Rovics og Luís Llach. Personlig er vi veldig inspirert av Dan Fägerquist. Vi hørte faktisk Vysotsky første gang gjennom ham. Også må vi jo anbefale Albert & Elise!
«Hva var tanken bak Ohnesorg?»
Vi ville ta tak i den politiske visesangen. Ta del i tradisjonen. Vi tenkte først på å bare bruke Public Domain-låter. For eksempel gammel folkemusikk – gjerne sanger som har blitt så gamle at ingen eier dem. Men så endte vi opp med å spille litt av alt.
«Akkurat. For hvilke låter spiller dere egentlig?»
Vi spiller all mulig slags musikk, fra alle land. Spania, Russland, Portugal, Tyskland, Litauen, Italia, Frankrike, USA – og Latin-Amerika da, naturligvis. Vi covrer blant annet «Bella Ciao»og punklåter fra Tyskland.
Det er ikke bare kassegitar-viser. Du har nueva cancion-generasjonen, med Victor Jara i spissen, som vi har gjort en del av.
«Hva er viktigst: politikken eller musikken?»
Begge to. Både musikk og politikk. Det er ikke tilfeldig hvilke sanger vi spiller. Ohnesorg er et politisk prosjekt.
«Det er hovedsakelig coversanger dere spiller. Hvorfor?»
Det kan være vanskelig å finne bra innspillinger av de gamle visene, som for eksempel sangene til russeren Vladimir Vysotsky. De kan være ganske knitrete. Men vi er ikke de første som gjør dette, så mange låter har allerede blitt spilt inn på nytt. Det meste av arbeidet går i å lage gode oversettelser.
«Men går det bare i coverlåter, eller lager dere egne sanger?»
90% er cover, men mye av det er jo veldig fritt oversatt. «Elsk meg, jeg er rødgrønn» henter melodien sin fra ”Love me, I’m a liberal”, men er ellers helt omskrevet til å passe det politiske miljøet i Norge. Så konteksten er jo totalt forandret. Den eneste låta hvor både tekst og musikk er skrevet av oss alene er ”Leve Patagonia.” Ambisjonen om å lage egne låter er der jo, men det finnes allerede så mye bra der ute som vi vil tolke. Vi har fortsatt en lang liste av sanger som vi vil covre.
«Oversetter dere alle sangene deres til norsk?»
Ja. Det kan være mye arbeid; for eksempel så fantes det ingen god oversettelse av «As barricadas». Vi prøver å luke bort store ord og gammel politisk sjargong som var vanlig i tiden da tekstene ble skrevet, slik at de passer bedre i dagens kontekst. Vi vil at man skal kunne relatere seg, slik at man ikke opplever noen ironisk distanse til dem. Vi ønsker at sangene skal bli kvitt 70-tallstempelet. Men det hender noen kommer bort og begynner med hele ”da jeg var ung MLer”-regla. Da blir vi litt sånn «eeh …» Men klart, det er jo sanger som folk har et forhold til.
Vi prøver å ha en helhet i det vi gjør. For eksempel vil vi ikke synge autoritære sanger. Det skal være ikke-autoritært. Man har jo hatt politiske musikkprosjekter før som drev med Stalin-hyllest, og det vil ikke vi være en del av.
Tilpasser dere setliste etter hvilken type arrangementer dere spiller på?»
Det kan være annerledes tematisk. For eksempel hvis vi spiller på «Refugees Welcome»-arrangementer, så vil vi spille sanger om det temaet. Men vi toner oss absolutt ikke ned ut i fra hvem som er publikum. Vi spilte for eksempel på «Fritt Ord», og da var det jævlig streit. Men vi blir jo ikke invitert av Unge Høyre liksom.
«For hvem er det egentlig som booker dere? Er det noe marked for musikken deres?»
Det er veldig mye forskjellig, faktisk. Vi har ikke planer om å leve av dette. To av oss (Rudolf og Jenny) er skolerte musikere, men dette er et sideprosjekt. Det kan hende at vi får betalt, som for eksempel når vi spilte på Bergen Internasjonal Musikkfestival eller på LO sitt julebord, men det er unntakene. Ellers er det mye kultur- og litteraturarrangementer. Vi er fleksible, og vi vil være fleksible – vi kan for eksempel spille helakustisk, som vi gjorde da vi spilte på en demonstrasjon for havnearbeiderne. Da må folk høre etter. Vi brukte megafon da, hehe. Det var gøy!
«Er det sånne konserter som er gøyest?»
Det er jo da man virkelig føler at man er en del av noe. Vi sang en sang som havnearbeiderne hadde skrevet selv, og som de ville at vi skulle framføre. Da sang alle med. Så ja, det er kanskje det heftigste. Men det er også gøy å spille for folk som ikke har hørt oss før. Å spille på forskjellige arrangementer er en bra ting.
«Kunne dere stilt opp på FPU sitt julebord?»
Nei. Eller jo. Eller ja. Hvis de ikke visste hvem vi var liksom. Det hadde jo vært litt morsomt. «Åpne grenser» handler jo om handelsbarrierene, ikke sant? Og de liker jo sikkert «Elsk meg, jeg er rødgrønn» også – den kan bli misbrukt, altså!
«Dere stammer jo fra litt forskjellige musikkmiljø?»
Rudolf er klassisk utdanna, Jenny kommer fra jazzen. Elida kommer fra pønkemiljøet rundt Blitz, og har vært mye i Latin-Amerika. Men vi har jo alle fått en holdning fra det politiske miljøet vi har vært en del av. Å ha forskjellig musikkbakgrunn er bare bra. Det gir oss en diversitet. Samtidig var det litt uvant å ha mye pønkebakgrunn da vi begynte med Ohnesorg, hvor vokalen er så nedpå og uten mikrofon.
«Og uten å være så sint?»
Hehe, ja. Men vi har jo varma opp for pønkeband, og det har vært morsomt.
«Ja, for pønk er kanskje den sjangeren man først og fremst forbinder med politisk protestmusikk? Hvorfor viser?»
Det er jo vanskelig å få fram teksten i pønk da. I visene våre hører folk faktisk teksten. Men jeg synes diversiteten i arrangement vi spiller på viser at visesang kan nå litt bredt ut. Det er ikke så mye aggresjon i viser, men de kan være jævlig triste. Viser er litt søndagsmusikk, sånn sett.
Med tanke på NRK og kringkastingsrådet som ønsket mer høyrevridd humor, tenkte jeg på dette med politisk musikk. Er det et venstresidefenomen?
Hehe. Det finnes veldig skumle hardcore- og metalband på ytre høyre fløy i Sverige. Men tradisjonelt er vel protestmusikk venstresidens ting. Her i Norge blir vel Hans Rotmo unntaket. I Storbritannia har man også en del «white pride»-pønk.
Men ”vanlig høyre”-musikk? Finnes det liksom et markedskapitalistisk Unge Høyre-band?
Det finnes mye materialistiske mål i mainstream-musikken, selv om de ikke er så uttalte. Det finnes en del eksempler på ytre høyre, hvor man kopierer de kulturelle formene til venstresiden. Det har man sett siden 30-tallet. De går i fakkeltog, man har Anti-Antifa-skinheads som lager pønkeband, og så videre. Høyresida tar fra venstresida.
Er det viktig for dere at politikken er så uttalt? I Norge bruker man ofte posisjonen sin som artist, men kanskje ikke så mye selve musikken?
Det politiske ligger allerede i formen vår. Kanskje om vi skrev tekstene selv, så hadde det ikke vært så eksplisitt. Hvis man er en stor artist, så vil man kanskje ikke bli stempla som noen som har valgt side. Man vil være spiselig. Men det er vanskelig å si hva som er rett eller galt å gjøre. Det ligger jo for eksempel en problemstilling i det at Rage Against The Machine er med på Guitar Hero, men samtidig er så eksplisitte i tekstene. Skal du la deg innlemmes i mainstreamen og kommersen, eller skal du holde deg utenfor og nå et mindre publikum?
Å skrive subjektive, politiske tekster faller seg jo naturlig dersom man er en politisk person. Vi mener at det er litt viktig. Man blir jo et forbilde, og det har noe å si. Kanskje ikke akkurat så relevant for oss, da, selv om vi håper at vi når et nivå hvor vi kan velte regjeringa, hehe!
«Er det noen aktuelle saker dere kunne tenke dere å synge om?»
Flyktningesaken, men vi vet ikke helt hvordan vi skal gripe det an. Sangene vi spiller, tar jo egentlig opp temaer som er evigaktuelle. Vi synger jo noen om åpne grenser. Vår styrke er ikke å ta opp noe som er veldig dagsaktuelt. Bare se på «Elsk meg, jeg er rødgrønn» – den var dagsaktuell, også ble den uaktuell med en gang! Vi tar på en måte opp «evige» problemstillinger.
«Har dere opplevd at noen har kommet bort etter konsert og sagt at de har blitt anarkister?»
Hehehehe. Det hadde vært jævlig fett. Men nei, vi har aldri opplevd det. Vi er et veldig dårlig misjonsprosjekt. Men jeg tror bandet har kraft til å gjøre det! Å dra på konsert kan være en bra bro til et radikalt miljø.
«Noen konserter som har vært spesielt viktige for dere?»
Samme høst som vi tenkte på å starte opp, spilte Chumbawamba sin aller siste konsert på Blitz. Det var liksom mange hundre folk der som dansa til Bella Ciao. Alle slags folk. Det var annerledes enn det vanlige publikumet som drar på konserter på Blitz. Vi tenkte at det ville være kult å videreføre den opplevelsen.
For meg (Elida) var å se Lucky Malice da jeg var 13 år et viktig øyeblikk. Jenter i pønkeband, liksom! Det var fantastisk å se for meg. Det var 20 på konsert og et veldig lokalt miljø, men det var likevel stort.
«Hva tenker dere om musikk som politisk virkemiddel?»
Det er noe spesielt ved det å synge sammen om ting som man tror på. Det er ikke så mange som gjør det. Vi mener at det er en viktig del av en politisk kamp. Det er ikke vårt viktigste oppdrag å overbevise noen – ønsket er vel heller å være en samlende kraft for folk. Ohnesorg er noe som vil komplementere de andre kanalene. Sannsynligvis blir man ikke radikal av å bare høre på Ohnesorg – vi er jo en del av et miljø, der man ofte allerede er enige. Dette gjør jo at det blir mye allsang på de konsertene våre hvor det er mye folk fra vårt miljø, som jo er en fin ting, men det er viktig for oss at musikken skal fungere uansett. Den skal være for alle.