Det er dørgende stille ute, utenom våre stemmer og en og en annen hund som bjeffer. Jeg føler at jeg er kommet til verdens ende. Jeg føler meg alene, men samtidig trygg. Det er 8124 km hjem til Lillebakken i Flekkefjord.
«Nå… Hva tror du?» Det er vertsmoren min, Francisca Maria Francineide Alves Ferreira, med kallenavn Francy, som spør meg. Vi møttes for 2 dager siden. Jeg er enda ikke blitt spesielt god i portugisisk. «Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke.» Klarer jeg å stotre fram. «Jeg er redd.» sier hun. Hun har kjent meg i 2 dager, og jeg kan ikke en gang snakke hennes språk, men hun betror seg til meg. Hun betror meg om sin redsel rundt en avgjørelse som kan bety at hennes liv blir ødelagt. Hun har fem barn. Fire sønner og en datter. De to eldste er flyttet ut, de tre andre bor i huset hennes, sammen med henne og mannen, og nå også meg. Jeg har frysninger over hele kroppen. Det hele er så vanvittig mektig og stort. Det er så sinnsykt vanskelig å sette seg inn i for meg, som kommer fra så enormt trygge rammer.
Gruven vi snakker om er en urangruve som er planlagt 2 km fra landsbyen Francy og familien bor i. Det bor også mange andre familier i denne landsbyen, når mitt besøk er over kjenner jeg alle som én. Gruveprosjekter nær fattige landsbyer har sjelden en lykkelig slutt for de som bor i nærheten. Det er de rikes utnytting av de mindre heldige. Spesielt omfattende i det fattige nord, her hvor vi er, hvor størstedelen av Brasils undertrykte svarte befolkning bor. Det kan virke fjernt, men nå sitter jeg midt oppi det. Jeg sitter her med en brasiliansk kvinne som mest sannsynlig kommer til å få livet sitt snudd på hodet og ødelagt av en vestlig forretningsmann. Det gir meg et ansikt å koble med ord og fakta. Og jeg har flere ansikter. Jeg har ansiktene til en hel landsby. Barn, voksne og eldre. Alle som én er de i den samme situasjonen.
Dagene går i landsbyen. Jeg bor her sammen med to andre nordmenn. Karl og Astrid, som er med på samme prosjekt som meg, solidaritetsbrigade i regi av Latin-Amerikagruppene i Norge. Vi er i en landsby med 13 familier, Queimadas. Daglig blir vi invitert på 13 kaffe- og middagsbesøk. Kaffebesøk gjerne fire ganger til dagen. Vi prøver så godt vi kan å komme oss rundt for å bli kjent med alle. Alle vil ha en bit av oss. Alle er ekstremt interesserte i hvordan vi har det i Norge, og om vi liker Brasil. De holder på knekke seg av latter når vi sier at vi ikke er så glad i sukker i kaffen, og at vi synes det er litt varmt her. Alle barna vil ha oss med på fotballbanen, de vil ha oss med for å finne mango, de vil at vi skal tegne med dem og flette håret deres. Vi føler oss veldig velkomne og ønsket.
Det er kanskje litt derfor jeg skriver denne teksten nå. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med den, jeg vet bare at jeg er utrolig frustrert over den fremmedfrykten og hatretorikken jeg nå ser blant nordmenn når det gjelder flyktninger. Det vi burde gjort var å invitere dem på middag og kaffe. Gi dem en hånd i en ekstremt vanskelig og trist situasjon. Det er vondt for meg å tenke på at vi i dag ikke tilbyr de som kommer til Norge den samme gode velkomsten som jeg fikk i Brasil. Det gjør livet litt enklere når du føler at folk er interessert i deg. I vanskelige tider er alt tungt. Det er tungt å være hyggelig. Det er tungt å stå opp. Det er i hvert fall tungt å skulle overbevise livredde nordmenn om at man er en hyggelig person.
Det jeg opplevde i Brasil, gjennom 4 måneder, var en helt enorm gjestfrihet. Man delte alt man hadde, og det var gjerne ikke så mye materielt, men man delte likevel. Jeg fikk bo hos Francy i 4 uker. Jeg sov i en hengekøye på kjøkkenet, i det lille huset der det allerede bodde 5 mennesker. Jeg spiste med dem, og av deres matfat. Drakk av deres vann. Det vil si, de kalte det ikke sitt vann og mat, men vårt. Man deler. Alltid. Men det aller viktigste var det sosiale. Man delte opplevelser. Man delte tanker. Man delte minner og historier.
Jeg har noen gode opplevelser med humor, selv uten de beste språkkunnskapene, som et middel for å knytte bånd. Meg og vertsmoren min er to mennesker med helt forskjellig utgangspunkt. Likevel kunne vi knekke totalt sammen i latterkramper, for eksempel av at jeg utrolig nok ikke visste hva gribb var på portugisisk. Det synes hun var helt hysterisk. Etter hvert lærte jeg det, og det var faktisk et ganske morsomt ord; orobu. Så kunne vi le litt av det. Hun fortalte meg også noen helt ville historier om at hun hadde kledd seg ut som en mann og gått og skremt den ene nabodama som var litt lettskremt. Vanvittig morsomt, og veldig menneskelig. Ikke sant, uavhengig av klasse, legning, religion, hudfarge, nasjonalitet, rikdom og alle de tingene, så synes man at det er veldig morsomt å tulle med andre. Dette er universelle følelser og handlinger. Det er en del av det å være menneske. Vi tenker og føler, og vi er sosiale vesener, og vi kødder litt med hverandre. Etter de grunnleggende behovene man har for å kunne overleve, mener jeg at dette er det aller viktigste. Vennskap og det å føle at man er en del av et fellesskap er helt essensielt for å kunne fungere som menneske.
Jeg drar til Brasil 27. desember for å besøke Francy og de andre i landsbyen igjen. Vi skal følge opp prosessen rundt gruveprosjektet. Vi skal vise at vi bryr oss, og at solidaritet og vennskap ikke har noen grenser. Også skal vi ha det gøy da, og le masse.
Jeg vil gjerne oppfordre alle til å kaste fordommene på bålet, i hvert fall ikke la dem styre deg. Ikke vær redd. Seriøst, ta deg en tur på et asylmottak. Snakk med flyktningene. Det er den beste integreringsjobben man kan gjøre, i tillegg til at det er en berikelse å bli kjent med andre mennesker. Man forstår så mye mer av den verden vi lever i når vi kjenner flere mennesker, og spesielt mennesker fra andre deler av verden. De trenger oss, men vi trenger også dem. Vi trenger å lære dem å kjenne, det er kun slik man slipper frykten man har. Vær så snill. Dra på et asylmottak. Spill et spill med en flyktning. Le med en flyktning. Fortell en vits til en flyktning. Riv ned muren av frykt.