Soldaten Yaser Saravia ble torsdag 10. desember dømt skyldig i overlagt drap, for drapet på Lenca-urfolksaktivisten Tomas García i juli 2013.
Delseier i kampen mot undertrykking av sosial protest
”Jeg så soldaten skyte mot faren min. Han kastet seg umiddelbart mot jorda. Like etter kjente jeg kulene i min egen kropp”. Vitnesbyrdet til Tomas sin sønn, Allan García, var utslagsgivende for domfellelsen som innebærer en strafferamme på 15-20 år. Samtidig ble han frikjent for drapsforsøket på Allan.
Kjennelsen er en viktig delseier, men jubelen kan ikke slippes løs helt enda. Rettsprosessen er ikke avsluttet, og dommen er ikke rettskraftig før straffeutmålingen blir vedtatt i januar neste år. Soldaten har sagt han vil søke om å erklære dommen ugyldig og bevise sin ”gode oppførsel”. De anklagende har sagt de kommer til å anke dommen siden den frikjenner soldaten for drapsforsøk på Allan på tross av entydige bevis på det motsatte.
”Det er lettere å drepe deg enn en bikkje”
Tomas og sønnen var begge aktivister i Lenca-urfolksorganisasjonen COPINH, og det er COPINH som har stått bak anmeldelsen av drapet. Å rettsforfølge en institusjon hvis formål har vært å beskytte storkapitalens interesser og private selskaper, og som i all tid har vært beskyttet av en total straffefrihet, er ingen enkel sak. Rettsprosessen har vært preget av trusler og rasisme fra begynnelse til slutt: Like før soldaten avfyrte skuddene som drepte Tomas og skadet Allan, sa han ”det er lettere å drepe deg enn en bikkje”. Påtalemyndighetens spesialetterforskerne for urfolkssaker har blitt utsatt for gjentatte trusler fra militæret, det samme har COPINHs advokat.
Prisen for å forsvare territoriet
“Når Lenca-folket forsøkte å ta kontroll over sitt eget lokalsamfunn ble de møtt med “frihetsoperasjonen” ledet an militærbataljoner, politiet og private sikkerhetsstyrker (…). Under en fredelig markering for å demonstrere vår motstand mot privatisering av jorda vår blir vi møtt av en av militærbataljonene, og Tomas García dør. De skyter på Tomas og sønnen hans. Selv når han ligger død på bakken fortsetter de å skyte” (Lenca-aktivist, 14.09.13)
Drapet er en direkte konsekvens av den omfattende militariseringen av Rio Blanco, som igjen er regjeringens svar på Lenca-folkets kamp mot de private interessene bak vannkraftverket i Rio Blanco. Agua Zarca-dammen ble vedtatt og påbegynt uten å konsultere med lokalbefolkningen, i strid med ILO-konvensjon 169. En av investorene bak Agua Zarca-dammen er finansinstitusjonen Fichosa. Forundersøkelsene begynte allerede i 2006, og siden da har COPINH og lokalsamfunnet organisert seg i fredelig motstand mot prosjektet. Under en lokal konsultasjon i 2010, sa kun 7 personer av de 207 som var tilstede ja til vannkraftprosjektet. På tross av dette fortsatte det.
Lokalsamfunnet bestemte seg da for å ta kontroll over området. De stengte innfartsårene og nekter maskineri og personer inngang til vannkraftverket. Fra det øyeblikket var undertrykkingen total. Rio Blanco ble militarisert, og rettsforfølgelsene og truslene mot aktivistene haglet. Politiet, militæret og private sikkerhetsstyrker har forsøkt å kaste ut befolkningen på voldelig vis over syv ganger.
Honduras er det landet i verden det er farligst å være aktivist i. Mellom 2010-2014 ble over 101 drept for å forsvare miljøet, i all hovedsak urfolksaktivister og lokalsamfunn som forsvarer sine territorier mot utvinningsindustri. Frem til nå har ingen blitt dømt for overgrepene. Dette bekrefter i stor grad at rettssystemet i Honduras er til for å beskytte privatselskapenes interesser
COPINHS mangeårige kamp
Hvorfor forkaster folket vannkraftverket? Det er enkelt, fordi det utgjør en trussel mot vår matsuverenitet. I tillegg har elven en viktig kulturell og spirituell betydning (…). Å stoppe en elv fra å renne er som å stoppe en blodåre i en menneskekropp. Det er verdien elven har for vårt folk (…). For oss er utvikling det å nyte matsuverenitet, å vite at vi har mat å spise, ressurser å overleve på, et sted å bygge for våre etterfølgere” (Lenca-aktivist 14.09.13)
COPINH har gjennom 20 år kjempet en innbitt kamp for å forsvare Lenca-folket og andre folks legitime rett til sine territorier. Organisasjonen støtter lokalsamfunn i sin motstand mot transnasjonale megaprosjekter som gruvedrift, vannkraft, og i forsvar for sine ressurser.
De siste fem årene har det i Honduras foregått et regelrett utsalg av landets naturressurser til private selskaper. Bare innenfor det området COPINH opererer i står de i dag overfor 43 ulike vannkraftkonsesjoner og over 100 mulige gruvekonsesjoner til utvinning og utforsking, i tillegg til at store skogområder har blitt viet til REDD+ og salg av oksygenkvoter.
Den nye transnasjonale økonomien og utvinningsindustrien har desentralisert konflikten. Selskapene etablerer seg i lokalsamfunnet, med økonomisk, politisk og militær støtte fra regjeringen og nasjonale eliter. Det har og gjort at konfliktnivået har økt, undertrykkingen har blitt voldeligere og kampen betraktelig mer vanskelig.
En person viet til kampen
Det å se Lenca-kameratene, med barn på ryggen og arbeidsverktøy i hånd, ta til gatene og stille seg overfor en militærkommando, det er verdighet! Det betyr at hun er klar over hva hun står overfor. Stå opp mot det presset, uten mat, uten vann, sovende under ett tre, det er verdighet. Det kan kun oppnås gjennom en kollektiv kamp (Lenca-aktivist 14.09.13).
Tomas var en fremtredende person i kampen for Rio Blancos rett til selvbestemmelse. På tross av gjentatte trusler, og tilbud om bestikkelser var han fast bestemt i sin sak. I går var han en sentral person i Lenca-folkets kamp, i dag er han en av deres mange martyrer.
Saken har ikke bare bidratt til å bevise statens direkte ansvar både i byggingen av vannkraftverket på ulovlig vis, den har også bevist deres rolle i undertrykkingen. Denne delseieren er et resultat av Lenca-folkets mangeårige kamp mot straffefrihet. Men fortsatt er den en lang vei å gå for at denne typen saker ikke gjentar seg.
Basert på en tekst av redaksjonen i Radio Progreso / utvidet og tilrettelagt av Marianne Gulli
Kilder:
Uthevede sitat (datert 14.09.13) – fra feltarbeid, Honduras (”El derecho a la tierra en el Estado de los fuertes” – Gulli 2015)