I november ble Colombias nasjonale konferanse for Fred, Energi og Demokrati arrangert. Konferansen samlet omlag 1600 aktivister og representanter fra ulike organisasjoner, deriblant urfolk, bønder, fagforeningsaktivister, akademikere, nærings- og samfunnsorganisasjoner og noen utenlandske gjester. Målet var å diskutere naturressurser og forvaltningen av disse i lys av en mulig fredsavtale. Konferansen ble arrangert med støtte fra det statlige oljeselskapet Ecopetrol, Arbeidsdepartementet, Den Nasjonale Universitet, Norges Ambassade og Oljearbeiderforbundet i Colombia (USO).
LAG Norge var til stede på Fredskonferansen, og her følger en forkortet versjon av vår hilsen til konferansen:
La meg åpne denne hilsenen med menneskerettighetsforsvarer Eduardo Umaña Mendoza sine ord: «det er bedre å dø for noe enn å leve for ingenting”.
Jeg ønsker si til alle dere som har deltatt i konferansens forberedende aktiviteter; det er dere som kjemper for et demokrati basert på menneskerettigheter og fred i Colombia, og en utvikling som bygger på folks selvbestemmelse og en rettferdig forvaltning av naturressursene. Det er dere som jobber for en utvikling som også tar høyde for den store majoriteten av befolkningen som så lenge er blitt ekskludert og ignorert.
Naturressursene
Naturressursene tilhører folket og det er folket som bør administrerer disse på en måte slik at man ikke ødelegger fremtidige generasjoner sin mulighet til et verdig og rettferdig liv. For å nå dette må vi stå sammen i kampen mot de krefter som jobber mot oss.
Storkapitalens allierte har valgt en modell som tilfredsstiller økonomiske egoisme og politiske grådighet innenfor et globalt marked. Multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner har bevist gang på gang at de hverken tar hensyn til demokratiet eller en bærekraftig utnyttelse av ressursene.
Det er derfor vi er her i dag, for å samle de nødvendige kreftene for å kunne møte de motbakkene som vil komme. Vår garanti for å kunne vinne denne kampen er styrken i den nasjonale og internasjonale solidariteten, kunnskapsutveksling mellom folk, og den kollektive kampen mot et felles mål.
Privatiseringsbølgen
Kapitalkreftene og dets rovdrift kommer ikke bare fra Europa eller fra imperiet i nord, de vandrer fritt og krysser grenser over hele verden. Med god hjelp fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet krever de at stadig flere land liberaliserer og privatiserer strategisk viktige industrier. De krever stadig endringer i tråd med deres interesser, og det kan synes som de aldri blir helt fornøyde.
Konsekvensene må de økonomisk marginaliserte landene som er rike på naturressurser ta, og resultatet er velkjent: økonomien svekkes, den sosiale og demokratiske utviklingen stagnerer, og de fattige blir enda fattigere. Vi kjenner det fra Colombia. På tross av en svak økonomisk vekst har landet lenge vært fanget i en ond sirkel der fattigdom leder til mindre utdanning og mindre velferd, som igjen fører til mer fattigdom.
Markedskreftene er offensive, og vi står foran en ny privatiseringsbølge. Politikerne er på defensiven, paralyserte, som fanger av økonomien.
Norge
Denne privatiseringsbølgen har også kommet til den forholdsvis sterke velferdsstaten Norge. Presset kommer innenfra, og fra de mest interessante sektorene for multinasjonal kapital. Vannkraft er et eksempel på et yndet investeringsobjekt.
I over hundre år har norske politikere sett på ressursen som et offentlig gode som ikke skal selges til private interesser. Ressursen kunne utvinnes for å generere energi, men med tidsbestemte konsesjoner og med hjemfallsrett til staten. Dette systemet er i dag under press fra mektige selskaper, EU og markedskreftene som ønsker et nytt regelverk i tråd med sine interesser.
Argumentene er velkjente: Alle andre gjør det, vi må gjøre det samme for å være en del av utviklingen. Det er nødvendig for å få tilgang på kapital, for å bli mer konkurransedyktige. Vi må bli globale, bli større, bli mer effektive, vi trenger å inneha en viktig markedsposisjon. Ikke minst, selskapene må privatiseres.
Det som ikke nevnes er bevisgrunnlaget for disse argumentene. Bevisene har blitt overflødige og argumentene har utviklet seg til å bli absolutte sannheter som ikke trengs å etterprøves. Før delprivatiseringen av norske Statoil ble selskapet sammenlignet med 17 andre selskaper som opererte i samme område. Konklusjonen var at Statoil var det mest effektive og innovative selskapet.
Det finnes ingen entydige bevis på at de store private selskapene er mer effektive eller bedre enn de statlige. Tvert imot, de er mindre effektive. Men størrelsen er viktig for den private kapitalen, for å få tilgang til finansiering og for å kunne ta kontroll over en betydelig markedsandel. Effekten av privatisering er det samme i Colombia og i Norge. Den bringer med seg sosial ulikhet, arbeidsledighet og dyrere tjenester, bolig og matvarer.
Statlige drevne selskaper gir mulighet til kontrollere energisektorens utvikling, noe Norge så langt har gjort med en viss suksess. Dette er grunnleggende for å ivareta det offentliges interesser, og er grunnleggende forskjellig fra hvordan internasjonale og private selskaper forvaltes.
Eksempel Statoil
Statoil har vært et viktig verktøy for å bygge det norske oljeeventyret. Statoil har utviklet oljeindustrien og Norge har hatt eierskap over egen teknologi, og tilegnet seg kunnskap og anerkjennelse internasjonalt. Statlig kontroll har også tillatt en skatteprosent der private selskaper må betale opp til 78 % av gevinsten til den norske stat.
Det er nettopp disse langsiktige strategiene som har ført til at Norge i dag er et velstående land. Vinningen fra oljeindustrien har blitt investert i en solid velferdsstat, utdanning og teknologisk utvikling. Det har stimulert til petroleumsrelatert forskning, så vel som på andre fornybare energikilder.
En del av gevinsten spares også i det velkjente oljefondet, som i dag har en markedsverdi på om lag 7.000 milliarder NOK. Dette fondet er statens garanti for å kunne stå imot kriser, og ivareta befolkningens rettigheter. Oljefondet investerer i andre fond og selskaper verden over. Og dette er fondets mørke side: antallet uetiske investeringer i blant annet våpenproduksjon, gruvedrift og annen industri som går på bekostning av folks selvråderett, grunnleggende rettigheter og miljø.
Både Colombia og Norge har enorme naturressursene, men Norge skiller seg ut på fire grunnleggende områder:
- Norge har utviklet sin egen teknologi for å utvinne ressursene;
- Staten har hatt politisk og økonomisk kontroll over naturressursene, og politikerne har lenge forsvart offentlig eierskap over disse.
- Uavhengig av ideologisk orientering, er regjeringene forpliktet til å samarbeide med både fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene om økonomisk og politiske reformer
- Både private og statlige selskaper er lovpålagt å ha en representant for de fagorgansierte ansatte i sitt styre.
Kobling fred / forsvar av naturressursene
Norge spiller fortsatt en viktig rolle i fredsforhandlingene i Colombia, men har fortsatt mulighet til å styrke arbeidet for at Colombia kan bli et land med fungerende, reelt demokrati.
Det internasjonale samfunn er kjent med menneskerettighetssituasjonen i Colombia og på vegne av LAG uttrykker jeg vår bekymring for de systematiske bruddene på menneskerettighetene: retten til liv, ytringsfrihet, retten til å protestere og å organisere seg. Det er velkjent at grasrotaktivister og samfunnsledere er ofre for forfølgelse, politisk motivert fengsling og drap. Bare i 2015 har over 69 fagforeningsfolk, grasrotaktivister og ledere blitt drept.
Vi krever derfor at colombianske myndigheter tar ansvar for å stoppe denne voldsbølgen, at drapene og rettighetsbruddene blir etterforsket og at alle ansvarlige får sin rettmessige straff – både gjerningsmennene og hjernene bak. Myndighetene bør være garantist for landets og folkets demokratiske rettigheter, og få en stopp på forfølgelsen og kriminalisering av sosial protest. President Santos og elitene som i mange tiår har styrt landet, må bevise at de er interesserte i å oppnå en reell fred og nasjonal forsoning, og at de kan støtte opp under en demokratiseringsprosess
Avslutningsvis kunne jeg ha bedt om et minutts stillhet for alle kamerater som har gitt sitt liv eller som har forsvunnet i kampen. Jeg foretrekker imidlertid å avslutte med det slagordet som har fulgt oss i så mange år: Ikke et eneste minutts stillhet for våre døde, for dem, la oss vie et helt liv i kampen for frihet, demokrati og fred.
Luis Guillermo Pinzon, Bogotá, 19.Novembre 2015
Oversatt og tilrettelagt: Marianne Gulli