Teksten ble først publisert i tidsskriftet LatinAmerika, #1 2015.
Ingen grønnkledde åser eller frodig skog, men et knusktørt, brunt landskap. Pistrete trær, noen enslige geiter på skrøpelig beite, tomme vannreserver og bønder uten dyrkbar jord. Dette er o sertão, som brasilianerne selv kaller innlandsområdet i kommunen Santa Quitéria i delstaten Ceará nord i Brasil. Her vil den brasilianske staten og private selskaper satse millionsummer på utvinningen av to verdifulle mineraler i Itataiagruven. Fosfat skal forsyne det stadig voksende brasilianske industrijordbruket med gjødsel, mens det radioaktive mineralet uran skal brukes til energiproduksjon i atomkraftverk. Brasilianske forskere, miljøaktivister og lokalbefolkningen står steilt imot gruveprosjektet. Motstanden beror på at både selve utvinnings- og foredlingsprosessen ved gruven er risikofylt: atomkraft som energikilde er lite bærekraftig og en eventuell ulykke ved atomreaktoren kan gi kolossale konsekvenser.
Yara direkte involvert
Allerede på 70-tallet ble fosfat- og uranforekomsten i Nord-Brasil oppdaget. Det skulle vise seg å være Brasils største – og verdens femte største – uranforekomst, på hele 142 000 tonn. Siden har flere nasjonale og internasjonale aktører vist interesse for prosjektet. Etter brasiliansk lovgivning, skal all uranutvinning til atomkraft skje under nasjonal kontroll. Derfor har atomenergiselskapet Indústrias Núcleares do Brasil (INB) fått ansvar for uranutvinningen. Sammen med det private kunstgjødselselskapet Galvani har INB opprettet Consórcio Santa Quitéria, som nå søker om lisens for endelig oppstart av gruvedriften. Selv om INB sitter med rettighetene på uranet og Galvani på fosfatet, er det likevel Galvani som i prosjektbeskrivelsen skal stå ansvarlig for selve separeringsprosessen av mineralene og den risikofylte utvinningen. Fram til i fjor var Galvani et helbrasiliansk familiedrevet selskap. 1. desember 2014 endret dette seg: Norske Yara kjøper opp brorparten av selskapet for 318 millioner dollar. Yara, med en eierandel på 60 prosent, er dermed direkte involvert i den sterkt kritiserte Itataiagruven. Gruvedriften hadde forventet oppstart i 2015, men venter fortsatt på endelig miljølisens for å kunne starte driften.
Mangelfull miljørapport
I fjor gav det statlige instituttet for miljø og fornybare ressurser, IBAMA, ut sin miljørapport som et ledd i lisensieringsprosessen. Rapporten har fått kraftig kritikk fra flere hold, deriblant fra forskningsgruppen Tramas. De mener rapporten har en mangelfull vurdering av langsiktige konsekvenser og sikkerheten til arbeiderne. Gjennom et omfattende arbeid med dyptgående forskning, og i samarbeid med organisasjoner og sosiale bevegelser som De jordløses bevegelse (MST), har leger, biologer, agronomer og studenter ved Universitetet i Fortaleza utgitt en alternativ miljørapport. Rapporten konkluderer med at gruveprosjektet fører enorme miljømessige risikoer og helsemessige konsekvenser for rundt 6000 beboere fordelt på 42 ulike landsbyer.
Verste tørke på 50 år
Det skrangler i vanntankbilen mens den hopper bortover de tørre jordveiene til bosetningene i kommunen Santa Quitéria. Den kommer hver uke for å forsyne familiene. De naturlige drikkevannskildene er borte, og så lenge det er tørke er det umulig å leve av jordbruk i området. Et av Tramas ankepunkter i kritikken av gruveprosjektet, er at det synliggjør den urettferdige vannfordelingen i området. De siste fire årene har regionen gjennomgått den verste tørken på 50 år. Gruveprosjektet vil kreve om lag en million liter vann per time. De siste årene har det blitt kjørt rundt 30 vanntankbiler til beboerne i måneden. Itataiagruven vil kreve 115 tankbiler i timen. Fordi de fleste lever av jordbruk og dyrehold, har mange måttet legge ned arbeidet sitt som følge vannmangelen og levd på sosial stønad. I flere år har lokalbefolkningen kjempet for en egen rørledning for å opprettholde jordbruket. Det har de ikke oppnådd, men delstatsregjeringen har allerede støttet byggingen av en rørledning som skal forsyne gruven.
Forurenset drikkevann
I tillegg til kritikk av det enorme vannforbruket, stiller Tramas spørsmål ved utvinningsselskapenes håndtering av avfall. Det radioaktive avfallet fra uranet skal ifølge prosjektplanene lagres i provisoriske bassenger, med stor fare for forurensing av drikkevannet og jorda hvis det oppstår lekkasje. Dersom avfallsstoffene blandes med drikkevann, kan det oppstå store helsetrusler for ulike typer kreft, nyreproblemer, luftveissykdommer og arveproblemer gjennom mutering. I dagens eneste operative urangruve i Brasil, i Caetité i delstaten Bahia, er det dokumentert høye krefttall, økning i dødsraten og forringing av jord. Disse erfaringene har vakt stor bekymring for lokalbefolkningen i Santa Quitéria.
Bli eller flytte?
– Vi er bekymret for forurensningen som skjer gjennom støv og avfallet som kan komme i drikkevannet, sier Raimondo Viana Diaz, presidenten i bosetningen Morrinhos. Bosetningen ligger kun fire kilometer fra den planlagte gruven, Viana Diaz har ledet den lokale motstandskampen for at de skal kunne bli boende. Vi møter presidenten midt oppi et byggeprosjekt. Flere fra landsbyen er engasjert i konstruksjonen av en mandala, en dyrkningsform rundt et basseng som driftes gjennom økologiske og kollektive prinsipper. Selv om sola steiker og svetten renner, graver de og flytter store lass med jord for å forberede mandalaen til regnet kommer. I 1994 fikk de etter flere år med kamp lovlige papirer på jorda, og 25 bondefamilier etablerte seg i Morrinhos. I dag er de over 50 familier, de har bygd opp sin egen infrastuktur med veier og elektrisitet, og har plass til flere familier. Viana Diaz ser optimistisk på framtiden, dersom de får styre sin egen utvikling.
– Åpner gruven, er det sannsynlig at vi må flytte og starte et nytt liv. Vi kjemper for det vi har, for å kunne bli boende, Viana Diaz snakker rolig, men er tydelig bekymret for om barna som vokser opp her i dag fortsatt vil kunne bo her som voksne. For som store deler av lokalbefolkningen uttrykker: åpner gruven, flytter de. Fordi de fleste lever av dyrehold og jordbruk, er risikoen for forurensning særlig bekymringsfullt. I Bahia har forringinga av jordsmonnet ført til at bøndene ikke får solgt produktene sine. Selv om jorda kanskje ikke er forurenset, vil ikke forbrukerne risikere å kjøpe produkter dyrket rundt gruveområdet.
– De dyrene rundt oss nå, ingen vil komme til å kjøpe dem dersom de åpner gruven. Hva skal vi leve av da? repliserer geitebonden Evaristo Bizerra Mateus på spørsmål om hvordan han ser for seg ei framtid med gruvedrift. Han er en av få som har klart å beholde noen av geitene sine tross vannmangelen.
Uredelig prosess
I tillegg kommer sosiale problemer knyttet til at gruvedriften endrer lokalbefolkningens levesett. Med ny og utvidet infrastruktur, 3000 nye arbeidere og gruveselskapenes tilstedeværelse, frykter de økt bruk av alkohol og narkotika, mer vold, oppløsning av familier, seksuelt overførbare sykdommer og migrasjon. Erfaringer fra gruvesamfunn i Brasil og andre latinamerikanske land tilsier at de sosiale konsekvensene er tilnærmet uunngåelige.
I sin rapport slår Tramas fast at IBAMA og gruveselskapene bryter prinsippene om informasjon og offentlig deltakelse. I tillegg til spredning av feilaktige brosjyrer som neglisjerer effektene av radioaktivitet til lokalbefolkningen, har prosessen vært lite gjennomsiktig og prosjektets naboer har lite informasjon om gruveplanene. Også selve strømproduksjonen ved atomreaktorene stilles til veggs – med støtte fra den internasjonale miljøbevegelsen og atomkraftkritikere. Det finnes per i dag ingen løsning for håndtering av atomavfall og en eventuell ulykke ved atomreaktorene vil gi fatale konsekvenser, noe det internasjonale samfunnet fikk se under Fukushimaulykken i 2011.
Er det verdt det?
Gjennom tungt press fra Tramas og den sosiale bevegelsen, ble det i høst endelig gjennomført tre offentlige høringer om gruveprosjektet. Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigade var til stede på høringene og møtte registreringssystem ved inngangen, pyntede saler i hvitt, snitter og bevæpnede politistyrker. Men tross hvit tyll, musikk og blomster, ble det ingen fest. Med storstilte presentasjoner fra gruveselskapene på podiet og ujevnt fordelt taletid, var høringene et lite demokratisk rom for de oppmøtte fra lokalbefolkningen.
– Risikoene er mindre enn fordelene, avslutter presidenten i et av utvinningsselskapenes presentasjoner. Etter å ha lagt fram lovnader om lokal verdiskapning, økt nasjonal strømproduksjon og nye, lukrative arbeidsplasser, får Raquel Rigotto fra forskningsgruppa Tramas taletid. Åtte måneders rapportarbeid skal oppsummeres på tolv minutter. Hun nevner helse- miljø- og arbeiderrisiko, og 118,1 millioner tonn avfall fra mineralene som genererer støv og radioaktivitet.
– Helse er en rettighet for alle, og en oppgave for staten, sier Rigotto. Den oppmøtte lokalbefolkningen har kommet kjørende langveisfra i busser og på motorsykler. De løfter opp plakatene «Nei til urangruven», «Fosfat er lik gift». Rigotto møter lokal støtte i motstandstalen.
– Helse- og miljørisikoene er store. Så spørsmålet vi alle må stille oss: Vale a pena?
Er det verdt det?, avslutter Rigotto, de hvite plaststolene skraper mot bakken og de oppmøtte gir henne stående applaus.
Itataiagruven er anslått å koste 870 millioner reales, rundt 2,1 milliarder norske kroner, og vil ha en levetid på 20 år. Etter de 20 årene er de verdifulle mineralene omgjort til profitt for selskapene. Industrijordbruket er fôret med mer kunstgjødsel til å dyrke monokulturer videre og den brasilianske strømforsyningen er spedd på med energi fra atomreaktorer. Morrinhos og 41 andre bosetninger står derimot igjen med et tomt dagbrudd, rustne maskiner, forlatte fabrikker og forurenset jord og vann. Da er det ikke mange verdier igjen.