Brasils raseproblem

Det første målet i årets VM gikk til Brasil, i feil mål. Marcelo Vieira scoret selvmål mot Kroatia en halvtime ut i kampen. Da flommet Twitter over med hashtagen #tinhaqueserpreto (#hanmåtteværesvart).

Brasil skryter av å være Latin-Amerikas «rasemessige demokrati» og det er en «uting» å snakke om rasisme. Men når et uheldig selvmål begrunnes med at spilleren var svart, viser det at rasismen fremdeles blomstrer.

Afrikansk arv i Brasil og USA
Brasil er det landet i Amerika som mottok suverent flest afrikanske slaver. Fire millioner, mot 600 000 i USA. 100 millioner brasilianere, litt over halvparten av befolkningen, oppgir i dag at de er svarte eller fargede. Brasils nasjonale identitet er bygget rundt ideen om det rasemessige demokratiet. Rasemessig diskriminering har vært ansett som irrelevant for å forklare ulikhet, fokuset har heller vært på andre faktorer som kjønn og klasse. Sammenligningen med USA er interessant.  

USA hadde formalisert rasesegregering fram til 1950-tallet, og kategoriene svart og hvit er fremdeles klart adskilte. Den såkalte «en-dråpe-regelen» er betegnelsen på det utbredte synet i USA om at alle som har synlig afrikansk avstamning regnes som svarte. I Brasil, derimot, har det ikke vært noen raseskillelover siden slaveriet ble opphevet i 1888. En undersøkelse utført av IBGE (Instituttet for geografi og statistikk) i 1976 ba brasilianere selv beskrive fargen de mente de hadde, istedenfor å gi folk gitte kategorier å velge mellom. Resultatet ble 136 forskjellige fargesjatteringer. Slik er grensa mellom svarte og hvite mer flytende enn i USA. Et eksempel på dette er Neymar, den unge fotballhelten som skapte landesorg etter at han ble skadet i kampen forrige uke.

Om etnisitet
Neymar’s etniske bakgrunn er som så mange andre brasilianere blandet. Ser man på bilder av han som ung, framstår han som en som i USA ville blitt kalt svart. Når Neymar som 18-åring ble spurt om han hadde blitt utsatt for rasisme, svarte han: «Aldri. Hverken på eller av banen. For jeg er jo ikke svart, ikke sant?» Han brukte ordet pardo, som i Brasil brukes om de som er veldig mørke i huden. Han hadde aldri vært utenfor Brasil, og i Brasil regnes han ikke som pardo

Sammenligner man bilder av Neymar i dag med for 5 år siden, kan det se ut som om Neymar har gjort en etnisk reise. Lite sol, rettetang og blonde striper i håret gjør at Neymar framstår som mye hvitere nå en da han var tenåring. Det kunne vært lett å fordømme Neymar for å fornekte sin afrikanske herkomst. Det er ikke poenget her. Poenget med å ta opp Neymar’s forandring er heller for å se på diskursen om rase og rasisme i Brasil. 

Noen vil påstå at Neymars forandring viser at rase ikke eksisterer i Brasil. Andre vil hevde at Neymar kroppsliggjør Brasil som et rasemessig demokrati hvor alle er av blandet opphav. Andre igjen vil kanskje framheve at Neymar selv sa at han aldri har opplevd rasisme i Brasil. Slike narrativ går gjerne igjen blant folk fra den hvite eliten og i media. 

Selv om farge er mer subjektivt i Brasil enn i USA, er rasismen langt fra overkommet. Løfter man blikket fra individnivå til det strukturelle, ser man at det en lang vei igjen å gå før Brasil er et reelt rasemessig demokrati. Et solid glasstak vedvarer for den svarte befolkningen som fremdeles kommer dårligst ut på statistikker over fattigdom, levealder, vold, og utdanningsnivå. På fotballarenaen gjenspeiles dette tydelig. 

Fargerikt fellesskap? 
Fotball har blitt så rotfestet i bredden av brasiliansk kultur at det er vanskelig å forestille seg at det startet som en liten sport for den europeiskættede eliten. Spillerne på det det brasilianske landslaget i dag har en variasjon av de forskjellige fargesjatteringene som anerkjennes av IBGE.  Ser man på de andre landslagene i tillegg, framstår fotballarenaen som et ekte fargerikt fellesskap. Migranter fra hele verden er representert på de 32 lagene. Tilskuerne på stadionene er derimot langt mer rasemessig homogene. 

Salvador de Bahía er den brasilianske byen med desidert flest av afrikanskættet herkomst, og er kjent som Brasils afrikanske hovedstad. De brasilianske tilskuerne under Tyskland-Portugal kampen gir derimot et helt annet inntrykk. Det samme gjelder for kampene som har vært spilt i de andre vertsbyene. Mangelen på representanter for det som tross alt er over halvparten av landets befolkning på stadionene viser de strukturelle ulikhetene som vedvarer i Brasil. De ikke-hvite utgjør hoveddelen av de fattige. Og de fattige har ikke råd til å kjøpe billett til fotballkamp under VM.

Vi er ikke aper
Svarte spillere har vært godtatt i den brasilianske fotballen siden begynnelsen av 1900-tallet av rent pragmatiske grunner: de er ofte gode spillere. Men som utbruddene etter selvmålet til Marcelo viser, er ikke rase glemt. Flere spillere med afrikansk bakgrunn har blitt kalt for aper det siste året, og flere, blant annet Neymar, har fått bananer kastet etter seg.

Sist ute var Dani Alves i april i år. Alves spiste tilsynelatende uanfektet bananen før han spilte videre. I kjølvannet av hendelsen har Neymar vært pådriveren av en kampanje kalt «somostodosmacacos» (vi er alle aper) hvor folk lar seg avbilde mens de spiser bananer. Kampanjen ble fort omdiskutert, og i et ordspill på det portugisiske ordet "banalização" ("trivialisering") ble den kalt for en "bananização" (bananisering) av rasisme. Tanken bak kampanjen, å sette rasisme på dagsordenen, er uansett overmoden. 

Etter flere slike rasistiske hendelser i forkant av VM gikk president Dilma Rouseff og FIFA ut og lovet at VM 2014 skulle bli en «global markør mot rasisme». Den brasilianske regjeringen ønsker å bruke VM til å vise frem landets kulturelle mangfold og blomstrende demokrati.1

Mangelen på mørkere ansikter på tilskuerbenken viser at det er et stykke igjen før Brasil er et reelt rasemessig demokrati. Skal de komme dit, er det også nødvendig å anerkjenne nettopp dette. Historisk sett har forestillingen om mangfoldet hindret debatten om rasisme og oversett de strukturelle forskjellene som gjør at svarte fremdeles er overrepresentert blant de fattigste.  


Celina Søbøe, i Rio de Janeiro for Brassespark med bismak
Land