To ansikter
Norge har en rolle i to viktige forhandlingsrunder i Colombia på samme tid. I prosessen for fred i Colombia har Norge spilt en konstruktiv rolle. Norge tilrettela første del av fredsforhandlingene mellom geriljagruppen FARC og colombianske myndigheter i oktober i fjor, og er nå til stede på Cuba der forhandlingene har fortsatt siden.
Samtidig som forhandlingene pågår på Cuba, skal den norske regjeringen bestemme seg for om de vil anbefale Stortinget å ratifisere frihandelsavtalen mellom EFTA og Colombia. Utfallet kan bli dramatisk for mange i Colombia og kan i verste fall bidra til å underbygge konflikten.
Siste sjanse?
Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA har ligget på regjeringens bord siden den ble signert i 2008. Når den i 2013 fortsatt ikke er ratifisert er det fordi den har møtt massiv motstand. SV og Sp har tidligere uttalt seg kritiske til avtalen, og støttet norsk sivilsamfunn i kravet om en åpen høring og konsekvensutredning. Opposisjonen er derimot tydelige på at de ikke vil ta hensyn til sivilsamfunnets krav i verken Norge eller Colombia, og vi kan regne med en rask prosess hvis neste regjering blir blå-blå. Om noen måneder kan det være for sent å forkaste avtalen.
Jordfordeling er essensielt for fred i Colombia
Grunnlaget for konflikten i Colombia er en ekstremt skeiv fordeling av jord og ressurser. De rike landeiernes økonomiske interesser går på bekostning av fattige bønders tilgang til jord, noe som tilspisser situasjonen på landsbygda. Jordspørsmålet var grunnen til at FARC organiserte seg, og står øverst på agendaen i fredsforhandlingene. Det er ikke uten grunn: I Colombia eier en rik elite bestående av 1,15 prosent av befolkninga 52,2 prosent av den dyrkbare jorda, mens 78 prosent av befolkningen må klare seg med 10 prosent. Både rike storgodseiere og transnasjonale selskaper utgjør de 1,15 prosentene som eier brorparten av jorda. Frihandelsavtaler vil gjøre det enklere både for utenlandske investorer å kjøpe opp jord og gjøre det mer lønnsomt å opprettholde storskala eksportrettet jordbruk som eliten tjener på.
Landran
Colombia har i dag høyest antall internt fordrevne flyktninger i verden. Disse flyktningene har blitt drevet bort fra hjemmene sine av paramilitære og geriljagrupper, og mange har søkt tilflukt i utkanten av Colombias største byer der de nå lever i slumområder mens de venter på å kunne vende tilbake til eiendommene sine. Det er dessverre ikke sikkert de har noe jord å vende tilbake til om det skulle bli en fredsavtale: Det er mange som har tjent penger på krigen i Colombia. Blant dem er aktører som har utnyttet konflikten til å drive landran. En stor eksportrettet jordbrukssektor i landet har enorme økonomiske interesser av å beholde jordarealet de har i dag. Også megaprosjekter som vannkraftanlegg vil få en enklere vei inn i landet, og erfaringer fra hele Latin-Amerika tilsier at det kan bli en kilde til konflikt over jord.
Krav om stans av frihandelsavtaler
FARCs og sivilsamfunnets krav er å få en reell jordreform. På den måten vil mange interne flyktninger ha krav på å få tilbake jord som de har mistet under den lange konflikten. Frihandelsavtaler er med på å forhindre en slik prosess.
Sammenhengen mellom nasjonale og utenlandske interesser i jord og den væpnede konflikten i Colombia er tydelig. I tiende punkt i forhandlingen krever FARC derfor revidering eller stans av alle avtaler og traktater som omhandler overnasjonal regulering av handel, investeringer eller patentrettigheter.
FARC står ikke alene bak kravene. Sivilsamfunnet har organisert seg i flere forum for å få sin stemme hørt i forhandlingene. Deres innspill blir tatt videre til forhandlingsbordet av FARC. De vil ikke lenger godta at storparten av Colombias jordbruksproduksjon eksporteres ut, mens seks millioner colombianere lever i ekstrem fattigdom og knapt har mat på bordet. Derfor er holdningen til frihandelsavtaler tydelig. FARCs krav har gjenklang i sivilsamfunnsforumene: Frihandelsavtaler forringer matsuvereniteten og befolkningens ernæringsmuligheter. De muliggjør internasjonal overtakelse av jorda og multinasjonale selskapers landran.
Norges beste bidrag til varig fred
Vi vil berømme regjeringen for innsatsen for fredssamtaler i Colombia. Det er positivt at den rødgrønne regjeringen har tatt initiativ til å være med og løse en lang og delvis glemt konflikt. Som tilrettelegger for samtalene har Norge en passiv rolle i selve fredssamtalene, det er FARC og den colombianske regjeringen som skal komme til enighet. Allikevel kunne den norske regjeringen kanskje hatt nytte av å lytte ved dørene til det faktiske innholdet i forhandlingene. Norges beste bidrag til å legge til rette for en reell og varig fred i Colombia vil være å forkaste frihandelsavtalen som ligger på bordet.