Du kan ikke snakke om regionen uten å nevne machisme, sa veilederen min da jeg skrev masteroppgave. Antropologene kaller det portvaktbegrep og jeg så for meg en høy port med en streng vakt jeg ikke kunne komme utenom. Men innledningen om de undertrykkede kvinnene begynner å høres ut som hakk i plata og kanskje glemmer vi å sjekke det opp mot virkeligheten?
I Guatemala startet markeringen av kvinnedagen i presidentpalasset hvor FN la frem en fersk rapport om kvinners situasjon i Mellom-Amerika. Hovedkonklusjonen er at gapene mellom menn og kvinner har minket de siste ti årene. I Guatemala kunne det blant annet rapporteres om at kvinnene bidrar til 30 prosent mer av den økonomiske utviklingen nå enn for ti år siden, at fire av ti kvinner er i betalt jobb og at kvinner har 0,2 år lenger utdannelse enn menn. –Fattigdommen i denne regionen har en kvinnes ansikt. Men det har også den økonomiske utviklingen, sa FN-spesialist på kjønn, Renos Vakis, under presentasjonen av rapporten.
Guatemala har fått sin første kvinnelige viseminister, og to av kandidatene til fjorårets presidentvalg var kvinner. I El Salvador har venstresidens parti FMLN 45 prosent kvinnelige kandidater som stiller til lokal- og kongressvalg 11. mars i år og Nicaragua har endelig lyktes i å få på plass en forbedret lov som forbyr vold mot kvinner. Noen få eksempler på en liste som kunne vært mye lenger, men som samtidig har utelatt mange dystre statistikker.
Det er nok for tidlig å juble over likestilling i Mellom-Amerika og de fleste kvinnene her ville nok være enig med veilederen min om at machismen vokter døren til kontinentet. Men utenfor presidentpalasset hører jeg lyden av trommer og trompeter, av kvinner og menn som manifesterer en vilje til å endre virkeligheten de lever i, og bli til positive tall i FNs rapporter. Jeg skjøv portvokteren til side og tok opp kameraet.