Norge signerte i 2008 en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen er blitt fremforhandlet mellom European Free Trade Association (EFTA) som blokk, og Colombia. Den har deretter blitt signert av medlemslandene, og er planlagt ratifisert av Stortinget nå i høst. Ratifiseringen har allerede vært utsatt siden våren 2009, og norsk sivilt samfunn har sammen med colombiansk sivilt samfunn arbeidet siden signeringen for at den ikke skal ratifiseres i Norge i det hele tatt.
Frihandelsavtalen
Rapporten Frihet for hvem? – Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA publisert av Handelskampanjen i 2009 viser at man her snakker om en avtale som vil få store økonomiske konsekvenser i Colombia og samtidig innskrenke det colombianske folkets politiske handlingsrom. Blant annet kommer det fram i rapporten hvordan strengere regler for patentrettigheter, økt tjenesteliberalisering og åpning for bruk av unntakstilstand som virkemiddel for å slå ned på opposisjon i Colombia vil bidra til dette. Det fryktes også at frihandelsavtalen vil føre til økte menneskerettighetsbrudd i det konfliktpregede landet. Rapporten viser hvordan fagorganiserte i Colombia ble utsatt for vold, truet og drept av colombiansk politi i forbindelse med protester mens forhandlingene om frihandelsavtalen pågikk, og hvordan forhandlingsprosessen som førte frem til signeringen av frihandelsavtalen har vært demokratisk mangelfull på både colombiansk så vel som på norsk side.
Kritiske spørsmål
Med kritikken av frihandelsavtalen i bakhodet arrangerte Latin-Amerikagruppene i Norge og Changemaker en debatt i april 2010 i Bergen med tema ”Kan Norges frihandelsavtale med Colombia rettferdiggjøres?”. Dessverre måtte debatten må skifte betegnelse til ”temamøte mot avtalen” da det viste seg praktisk talt umulig å finne noen med ønske og anledning til å komme og forsvare avtalen. Det er betenkelig at mange av dem vi var i kontakt med, både i akademiske miljøer og representanter fra næringslivet som kan komme til å bli berørt av avtalen, takket nei med forklaringen at de ikke hadde nok kunnskap om avtalen. Mer betenkelig er det at vi fra Nærings- og handelsdepartementet (NHD) fikk tilbakemeldingen at de ikke ønsket å opplyse hvem de hadde rådført seg med, og hvem som har lobbet for avtalen i utarbeidelsesprosessen. Frihandelsavtalen er tydelig blitt til for å fremme norske interesser på bekostning av colombinske, noe handelsminister Trond Giske har fått kritikk for av blant annet eget ungdomsparti etter å ha uttalt skriftlig at «hovedformålet med våre handelsavtaler, inkludert avtalen med Colombia, er å sikre norske bedrifter økt markedstilgang og bedre forutsigbarheten for deres eksport. Handelsavtalene skal trygge norsk sysselsetting og verdiskapning».
Motsetning til Soria Moria
Et viktig punkt i den norske debatten er at det er konflikt mellom norske handelsinteresser og regjeringens Soria Moria-erklæring. Der står der skrevet at norsk bistand ikke skal gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering. Selv om en handelsavtale ikke er bistand bør man stille spørsmålstegn ved om ikke dette blir en dobbelstandard. I den samme erklæringen uttales det også at regjeringen har som mål at forhandlinger i internasjonale handelsavtaler i WTO i størst mulig grad skal føres med åpenhet og innsyn for offentligheten. Dette kan ikke sies å ha blitt fulgt opp rundt denne avtalen, og man kan stille spørsmål ved hvorfor ikke de samme reglene også skal følges i en bilateral avtaleforhandling. Når man oppretter internasjonale avtaler nyter begge parter godt av felles standarder, men baksiden av medaljen er at man tar det som omfattes av avtalen ut fra den politiske sfære og inn i den internasjonale juridiske sfære. Slik gjør man det vanskelig tilgjengelig for kritikk og endring. Blir internasjonale avtaler veldig omfattende er det essensielt at de er åpne for påvirkning av selve innholdet i utarbeidelsesprosessen, og at man ikke bare sitter igjen med valget ja eller nei når hele avtaleverket er ferdig.
Kort prosess.
Over 20 norske organisasjoner og forbund har de siste årene jobbet mot frihandelsavtalen og prøvd å stille norske politikere til ansvar for konsekvensene av denne. Når man stiller spørsmål ved prosessen har man blitt møtt med argumenter om at høringer og offentlig debatt ville forsinket et nødvendig resultat, og at det uansett ikke ville påvirket resultatet. I Colombia er det faktum at forhandlingene har gått raskt og smertefritt blitt fremhevet som en positiv ting. Der, som i Norge, er forhandlingene gjort uten folkelig deltakelse og offentlig debatt. Avtalen har ikke vært tilgjengelig for det colombianske folk på noen reell måte. Avtaleteksten har kun vært tilgjengelig på offentlige biblioteker på engelsk med fem minutter til rådighet uten lov til å ta notater. Den jevne colombianer har altså aldri hatt noen sjanse til å sette seg inn i avtalen. At avtalen skal skli raskt gjennom ser ut til å være et mål i seg selv. Selve avtalen og interessene rundt denne blir ikke sett på som interessant eller legitimt å stille spørsmål ved hverken i Norge eller Colombia. Man kan spekulere i hvorfor EFTA-landene har hatt det så travelt. Et ønske om å komme Canada, EU og USA i forkjøpet i forhold til å skaffe eget næringsliv markedsadgang er ikke en usannsynlig medvirkende faktor. At Colombia slet med kritikk mot manglende arbeiderrettigheter i sine forsøk på å opprette avtaler med USA og EU bidrar kanskje også til at Colombia er ivrige etter å bruke EFTA som en vektstang til å få økonomiens flokkmentalitet til å få EU og kanskje også USA på glid.
Hvem bestilte denne?
Nordmenn stiller i Norge krav om tilfredsstillende menneskerettigheter, arbeiderrettigheter, frihet og rettferdighet. Hvem har bestilt en frihandelsavtale som går ut over det colombianske folkets rett til å kreve det samme? En kan få inntrykk av at dette er en prosess som har gått hus forbi viktige grupper som burde uttalt seg om avtalen før den ble underskrevet. Vi ønsker å sette fokus på de negative følgene avtalen vil få for det colombianske folk. Vi krever en prosess med deltakelse på både norsk og colombiansk side hvor man utarbeider en uavhengig konsekvensanalyse av hvilke følger avtalen vil få for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Å gjemme seg bak internasjonalt avtaleverk, og å si at slike prosesser ikke kan påvirkes av folk når politikken man fremmer er så omgripende, er en feig form for ansvarsfraskrivelse. Selvsagt skal folket i vårt demokratiske land få være med å utforme norsk politikk. Det vil kreve en langt mer åpen prosess fra NHD for fremtiden. Minstekrav burde være innsyn i forslag til avtaler allerede før signering, og mulighet for alle interesserte til å komme med høringsuttalelser. Det er mulig NHD kunne latt seg overraske over hvor mye kompetanse som finnes ute i det norske folk hvis de bare hadde luftet ut korridorene en gang i blant. Vi ønsker mer samhandling og gode avtaler velkommen; derfor sier vi fortsatt nei til den avtalen som foreligger.