Foto: Johanne Veiteberg / Tekst: Julie Kalveland
Du tar steget over dørkarmen. Allerede før ansiktet ditt er ute av skyggen kan du fornemme hvor varm morgenetappen vil bli. Bakke etter bakke i den steikende sola. Men med tanke på at det er først nå det begynner å dryppe av trærne langs Akerelva, er det kanskje helt ok.
Første kvartal
Vel ute av huset, enser du at hønene i naboens bakgård har drista seg ut på den asfalterte veien. En hund eller tre ligger og døser der også. Med tanken mest på spanskleksa som aldri blei gjort, håper du også på å nå første kvartal før det starter. Bare et kvartal til fri utnyttelse ville vært fint. Den gang ei. Du møter et blikk og hvislelyden er så kjent at du allerede nå skrur av ørene før godordene hagler. I hodet ser du rødt, et lysende rødt kort.
Byen Matagalpa, i den nordlige delen av land ble vårt første hjem i Nicaragua. Våre to første uker på brigade besto av språkskole for spansk, å bo i hver våre matagalpinske familier og en lyninnføring i latin-amerikansk machisme.
Trylleslaget
Før vi forlot Norge, en gang for lenge, lenge siden, satt vi på ei hytte i Holmenkollåsen. Med ullkledde knær godt oppunder haka, prøvde vår kjære kursleder Hanna Kvamsås å forberede oss best mulig for livet i Latin-Amerika:
-Alle jenter blir på magisk vis vakre med en gang de setter sin fot i Latin-Amerika. Det er et faktum.
I Norge kan vi ofte kritisere nordmenn for å være kalde, lite gjestmilde og spesielt opptatt av intimsone-grenser. Om en nordmann syns du er fin kan du kanskje forvente et blikk. Hopp over Atlanter'n og vi snakker om en ganske annen verden. Her er «bonita», «pretty» og «wow» ikke ord som spares på. Gatene fylles av dem. Det gjelder for både lokale kvinner og utlendinger. Det kan høres relativt ufarlig ut, men hva med godt voksne menn som plystrer på deg som på et dyr? Eller 9-åringer som roper «fuck me»?
Ingen feministrevolusjon
Det er ikke særlig spennende å se ned i bakken imens man trasker 16 kvartaler fra hjem til skole. Du ser på butikker på de rød-og-svart-malte fortauene, stolpene og flaggene. Tenker på den store revolusjonen for 30 år siden, hvor menn og kvinner deltok på lik linje. Murveggene snakker til deg: "Ingen revolusjon uten feminisme". Nå og da kikker du opp og møter blikket til en ubeskjeden unge, det strenge blikket til ei kvinne eller det intense blikket fra en mann.
Ser rødt
Aktivistorganisasjonen Grupo Venancia består av kvinner som tar tak. Under forrige fotball-VM sendte de ei kvinne ut i gatene. Ved første slengbemerkning famla hun fram ei fløyte og blåste av, for å signalisere til resten av gruppa. Trakassereren ble overlessa av røde kort og en klar beskjed om brudd på spillereglene ikke tolereres mer. Dette er bare en av mange demonstrasjoner i den relativt sterke kvinnebevegelsen i Nicaragua. De seinere åra har det vært retta et stadig større fokus på vold mot kvinner, og kvinners muligheter. Gata er bare en av arenaene som
Matagalpisk maske
Halve himmelen er kanskje vår, men gatene i Matagalpa er det ingen kvinner som eier. Og skulle noen slenge en kommentar, kopierer du matagalpinenes avvisende maske. Skrur på rynkene panna, retter ryggen og fester blikket på noe langt, langt borte.