”Vi var mange som deltok på okkupasjonen av godset Camarazal. De fleste menn, men også kvinner og noen få på min egen alder. Jeg var blant de få jentene som kom dagen etter selve okkupasjonen, fordi foreldrene mine mente okkupasjonen var for farlig for meg. Da jeg kom var det allerede reist flere telt av bambus og svart plastikk. De hadde lagt leiren på en høyde med god utsikt over godset og jorda som en dag skulle bli vår. Jeg og mor delte telt med to andre kvinner. Vi hadde ansvaret for matlagingen så teltet vårt lå rett ved kokestedet. De fleste andre teltene lå samlet i nærheten. Bare ett telt lå litt bortenfor de andre. Jeg tror det var tilfeldig at det ble sånn. Der bodde Inácio, som bare var noen år eldre enn meg, og onkelen hans Pedro. De hadde holdt vakt hele den første natten. Inácio virket veldig sterk og modig til å være bare 19 år.
Det var andre natten det skjedde. Alle hadde sovnet for lenge siden, bortsett fra de to som holdt vakt. Jeg ble vekket av redselsfulle skrik og pistolskudd. Kuler spjæret den tynne plasten over meg. Det eneste jeg tenkte var å komme meg vekk. Utenfor var hele leiren opplyst av sterke billykter. Folk sprang forvirret omkring og skrek. I det jeg løp bort fra kjøkkenplassen kjente jeg et stikk av smerte i skulderen. Jeg snublet og ble liggende. Så husker jeg bare mors angstfulle rop etter meg - og stillheten…”
Om natten den 7 juni 1997 kom en lastebil med pistoleiros kjørende inn i en MST-leir i Mata Norte, Pernambuco. De hadde alle våpen og skjøt vilt rundt seg, men ødela ikke noe mer av selve leiren. De var ute etter å drepe. De fleste beboerne kom seg unna på grunn av at de som holdt vakt klarte å vekke dem før det var for sent. Men i et telt som lå litt unna de andre, lå to menn og sov ekstra godt etter å ha holdt vakt hele natten før. Det var Pedro(35) og Inácio (19). To dager senere ble de funnet mishandlet og drept – den ene i en elv i nærheten, den andre utenfor en by 20 km. borte. Flere andre hadde blitt truffet av pistolskudd, men overlevde. Erica, ei jente som var bare 15 da det skjedde, har fremdeles pistolkulen i skulderen.
På tross av denne dramatiske starten, lever det i dag 79 familier og noen som bodde der fra før, på det tidligere storgodset Camarazal. Beboerne har gitt bosetningen navnet Pedro e Inácio for å hedre de to som ga sine liv i kampen. Nå – 5år etter okkupasjonen – kan beboerne se tilbake på alt de har skapt og oppnådd siden den gangen det bare lå noen plasttelt på en høyde. På grunn av den grusomme massakren gikk prosessen med omfordeling av jorda mye fortere enn vanlig. Okkupantene fikk tildelt jord etter mindre enn et år i leir.
I Assentamento Pedro e Inácio fikk alle utdelt 6 hektar jord pr. familie. Så gav alle 1 hektar til kooperativet. Nå driver kooperativet med kuer, okser og kokospalmer, og det fungerer bra. Bosetningen er en av de få i regionen som har skole i bosetningen, og lærere som er vennligstilte til MST. Casa Grande ligger praktfullt til og er et ypperlig sted for møtevirksomhet, kurs eller fester. Det har også vært snakk om å legge regionens hovedkontor her.
I tillegg har Assentamento Pedro e Inácio en organisert ungdomsgruppe – og dette er unikt blant alle bosetningene i Mata Norte. Ungdomsgruppa har konstituert seg selv – med koordinator, visekoordinator, kasserer og sekretærer. Ungdommen er virkelig en ressurs for bosetningen. De har rydda, planta og malt en fin liten park ved inngangen til bosetningen, der det røde MST-flagget er det første du ser. Nå har barna et sted å vente på skolebussen og ungdommen et møtested om kveldene. De har sitt eget jorde og et ungdomskooperativ. Når de kan begynne å høste, skal de selge på markedet. For pengene skal de skaffe hjelpemidler til ulike prosjekter de har, for eksempel musikkinstrumenter så de kan starte et band. I tillegg har de nå før São João begynt med danseøvelser hver lørdag og søndag. På São João skal de ha fremføring for hele bosetningen og de har allerede satt i gang med å pynte Casa Grande til fest! Ungdomsgruppa fører til samhold blant ungdommen. De har et sted å prate og drive med andre ting enn å ”henge” rundt. Antageligvis fører det også til sterkere samhold i bosetningen generelt.
5 år etter massakren er ennå ingen dømt for forbrytelsen. De fleste i MST mener det var utsendte fra godseieren, men ingen har bevis. I Casa Grande henger bilder av både Pedro og Inácio, og en fotoutstilling fra begravelsen. Det ble mobilisert MST`ere fra hele delstaten og også nasjonalt. Nærmere 1000 mennesker stilte opp. Massakren står som et symbol på urettferdigheten og volden MST blir utsatt for. Den styrker samholdet i organisasjonen og maner til kamp! Dette fikk ungdomsgruppa frem i et drama de hadde laget til festen den 7 juni 2002 - 5 årsdagen for bosetningen og minnedagen for massakren. De viste at bosetningen har kommet styrket ut av det. Som koordinatoren for kooperativet sa: ”Blodet deres er i jorden vi dyrker. Vi vil aldri glemme dem og slik vil de styrke oss i vår kamp”.
Åsta Willumsen Sirnes