Feliz aniversão, mulhers - kvinnekonferanse og 8. mars i Brasil
“Nem só mãe, nem só filha, na vida, na luta, companheira mulher.”
(Ikke bare mor, ikke bare datter, men i livet, i kampen -en kvinnelig kamerat.)
Onsdag 6 mars var siste dag på språkskole og samtidig start på kvinnekonferansen med kvinner fra hele delstaten Pernambuco. Vi dro derfor avgårde mot åpningen av konferansen rett etter lunsj. Konferansen foregikk på en annen kant av byen og ble arrangert av fire NGOer - MST, CPT (den kirkelige kommisjonen for jordspørsmål), ANMTR (den nasjonale nettverket av kvinnelige jordarbeidere) og MPA (småbøndenes bevegelse). Disse forkortelsene pryder også de lilla skautene vi fikk utlevert ved ankomst - både jenter og gutter fikk dermed god beskyttelse mot stekende sol. Konferansesenteret var et åpent sirkustelt hvor scenen var pyntet med frukt, blomster og organisasjonsflagg, samt flankert av ruvende høytalere. Rundt omkring i taket hang det bannere med slagord om kvinnekamp, blant annet underoverskriften og et sitat av Margarida Alve; “Prefiro morrer na luta do que morrer de fome” - jeg vil heller dø i kamp enn å dø av sult. Margarida Maria Alves var en MST-leder som ble drept i en demonstrasjon for noen år siden, og hele leiren var oppkalt etter henne.
Rett etter at vi ankom, ble det dratt i gang kampsanger, og vi kunne ivrig stemme i på den ene av dem -en lokal MST sang. Åpningen var en dramatisering av at svake grupper må stå sammen for å stå i mot de kapitalistiske kreftene. Etterpå ble alle fremmøtte organisasjoner presentert og ønsket velkommen - at det var brigadister fra Norge i salen hadde ikke gått hus forbi, og Trude-tolk måtte opp på scenen og gi en kort presentasjon av oss og vårt arbeide. Deretter fulgte lengre foredrag utover hele dagen, ispedd matpauser. Om kvelden var det fest med teaterforestilling og dans i afrikansk stil. Vi var fire stykker fra brigaden som var med på festen og overnattet.
Etter en natt på sementgulv, var kroppene støle og hodene slitne, men det yrte av liv rundt oss allerede før fem - de fleste av deltakerne på konferansen var bønder - så det var bare å ta fatt på en ny dag med friskt mot. Klokka åtte begynte programmet inne i teltet. Ikke lenge etter ble vi fire hvite for kjendiser å regne - hundrevis av kvinner i alle aldre stimlet rundt oss for å få autografene, adressene og telefonnummerne våre. Da var det godt å merke behovet for vann og kunne komme unna for ei stund. Om kvelden var det annonsert fest. Før festen var gruppen på fire brigadister blitt utvidet til syv - resten lå syke. Eli plusset seg til denne gruppen og ble med Helga Anette og Torunn inn til Boa Viagem - boligstrøket vårt i Recife. Da Helga Anette og Torunn ankom festen en times tid før slutt, hadde “gjestebrigadistene” dratt og Ståle var igjen alene - skjønt ikke alene i en krok. Han var “ufrivillig” omkranset av tenåringsjenter og så på oss som “reddende engler”.
Natt nummer to ble atskillig mer søvnfylt enn forrige, og vi våknet uthvilte til 8. mars. Vi samlet oss i teltet til appeller og dans før toget systematiserte seg og gikk ut i gata.
Etter ca. tre timers marsj ankom vi INCRA sitt kontor i Recife (INCRA = det nasjonale instituttet for jordreform). Der stormet hele toget inn i bygningen og fylte rommene med sang og slagord. Kabinettsekretæren fikk overlevert et dokument og etterpå ble det holdt en appell på trappa utenfor. Dette tok til sammen nærmere en time.
Deretter marsjerte vi mot park nær guvernørbygningen. Her ble det utdelt lunsjpakker og folk fikk hvile i skyggene under trærne, mens vi ventet på at andre kvinneorganisasjoner skulle dukke opp. Klokka 18.00 ble kvinnedagen avsluttet med musikk og dans etter noen begivenhetsrike dager og ikke minst en 8. mars(j) vi nordboere ikke har opplevd maken til. De av brigadistene som var friske nok dro sammen med kvinner fra sin kommende bosetning med buss rett etter avsultningen. Nye tider venter der ute et sted - fortsettelse følger...
8. mars-journalister: Helga Anette og Torunn