Det var i det herrens år 1998 at MSTs øyne falt på den tidligere sukkerrørsplantasjen Pedreira som ligger en drøy times kjøretur fra Recife. Den jorda skulle de gjerne sett bli en del av jordreformen. De fruktbare åssidene hadde ikke blitt dyrket på over ti år, siden sukkerrørsplantasjen gikk konkurs. Tilbake satt 22 familier som hadde bodd og arbeidet på Pedreira, uten jord og inntekt.
Men skulle de få jord trengtes det styrke, og for å få styrke trengtes det folk, så MST satte i gang med å mobilisere til okkupasjon. De banket på dører til familier i både Vitoria og Jussaral, to små byer i nærheten med mange landarbeidere, og snart hadde de nok folk til å kunne marsjere inn på Pedreiras jord og bygge en leir.
Det likte ikke den mektige godseieren som eide Pedreira, men holdt hus i Recife, så han tilkalte politiet. Politiet var ikke vanskelige å be, og snart troppet de opp i den lille leiren, jaget folket ut av teltene sine, og satte likeså godt fyr på hele leiren for å bli ferdige med den saken.
Men folket var blitt glade i Pedreira og marsjerte inn på nytt og bygget nye telt. Da ble godseieren enda sintere, og tilkalte politiet nok en gang. Og nok en gang troppet politiet opp og kastet folket ut av leiren. Alle klarte ikke å stå etter for presset fra politiet, og ga opp underveis. Men andre vendte alltid tilbake. Dona Maria var en av dem som var med på okkupasjonen av Pedreira fra første dag: - Det har vært en hard kamp. Mange av dem som var med på okkupasjonen i begynnelsen trodde de skulle okkupere den ene dagen og få jord den neste dagen. Men det er ikke sånn det fungerer. Man må kjempe, og kjemper man hardt nok vinner man. Politiet trodde de skulle bli kvitt oss ved å kaste oss ut gang på gang, men vi ga oss aldri, og til slutt vant vi.
Seks ganger ble okkupantene kastet ut fra Pedreiras jord, men til slutt, på sensommeren 2001, bestemte INCRA, Brasils institutt for jordreform, at Pedreiras jord skulle eksproprieres til jordreform. Første del av kampen var vunnet!
Nå kunne pedreiraneren slå seg til ro på Pedreiras jord, og de 66 familiene som var igjen satte i gang med å bygge rundt det gamle hovedhuset, Casa Grande. Snart hadde de bygget en liten landsby med lave leirhytter som lå tett i tett. Innimellom leiren lå det murstein fra den gamle usinaen, sukkerfabrikken, og takene var dekket med takstein fra samme sted.
Men idyllen ble brutt etter kort tid. I oktober samme år kjørte to pistoleiros inn mot jordene der mennene arbeidet. De visste akkurat hvem de var ute etter: Pedro Miguel, en av lederne for okkupasjonen av Pedreira. De fant ham og jaget ham gjennom den lille landsbyen der barna lekte og kvinnene vasket klær til de kom forbi Casa Grande. Der ble han skutt og drept, midt på lyse formiddagen.
Et knapt halvår senere kommer et busslast med slitne kvinner tilbake til Pedreira etter å ha tilbrakt tre dager på kvinnemøte i Recife. Blant dem er det to nordmenn som aldri har satt sine ben på Pedreiras jord før. De er solidaritetsbrigadister, og har kommet til Pedreira for å bli bedre kjente med Pedreira og med MST. Drøye tre måneder skal de tilbringe i Pedreira, og i løpet av disse tre månedene skulle folket på Pedreira oppleve en ny seier, men også usikker venting.
I april fikk folkene på Pedreira endelig bruksretten til Pedreiras jord. Til den lille landsbyen kom et lass med politifolk, superintendenten for INCRA, ordføreren av Vitoria og diverse andre høye herrer. Dette var for å markere at fire års kamp hadde ledet til seier. Men Jaime, lederen for MST her i Pernambuco, bøyet seg ikke i støvet i takknemlighet for at Pedreira endelig ble gitt til folket. – Er det nødvendig å la folk kjempe i fire år, bo under svart jordbruksplast i sol og regn i fire år, før jorden tildeles dem? Det skyldes manglende vilje fra INCRAs side!
Men jorda måtte fremdeles stykkes opp og tildeles hver enkelt familie. Dette har enda ikke skjedd i juni, og folkene på Pedreira går og venter. Signalene fra INCRA har vært at kun 44 av de 66 familiene som har vært med i kampen skal få jord. Det er ikke nok jord til alle. At ikke alle skal få jord går stikk i strid med MSTs retningslinjer, og de vil derfor kjempe med nebb og klør for at alle som har kjempet også skal få sin del av gevinsten.
I mens sitter folkene på Pedreira i de små leirhyttene sine og venter på resultatet av fire års kamp på jord.