Et mislykket, men vellykket besøk i en annerledes bosetting
Store ting er på gang i MST. En gigantisk spørreundersøkelse er i ferd med å gjennomføres for å kartlegge bevegelsens tilstand. MST ønsker å finne ut av hvordan menneskene i bevegelsen har det: hva slags problemer, tvil, styrker og svakheter grassrota mener at de selv har. Derfor arbeider MST-aktivister og frivillige i hele Brasil med å reise rundt til alle bosettingene for å spørre og snakke med familie etter familie – kvinner, menn, ungdommer, barn og eldre.
Tre av høstbrigadens medlemmer – Itta, Kristine og undertegnede – hadde, i midten av november, et sterkt ønske om å få være med på denne rundspørringen. Men på denne tiden – under spørreundersøkelsen høydepunkt i vår vanlige delstat Pernambuco – befant vi oss imidlertid i millionbyen Salvador i delstaten Bahia på grunn av vår ferie fra bosettingene. For oss virket dette tilsynelatende ikke som en hindring for å hive seg på rundspørringen, og etter et kort besøk hos MST-sekretariatet i Salvador virket alt helt greit. Vi hadde fått beskjed om å møte opp i bosetting ved navn ”Pitinga” en times kjøretid med buss utenfor Salvador. Der skulle en dame ved navn D’jarcy ta oss imot og sørge for at vi fikk akkompagnere et par ”spørrere”.
Men den gang ei. D’jarcy var for det første ikke i bosettingen når vi kom. Vi fikk imidlertid beskjed om at hun var på vei og ville dukke opp ”snart” – D’jarcy viste seg ikke under vårt besøk. For det andre fikk vi vite at rundspørringen ikke ville skje før neste dag fordi papirene ennå ikke hadde kommet fram til bosettingen. Etter mer enn tre måneder i Brasil har vi blitt vant til at saker og ting ikke skjer helt slik vi blir fortalt, og vi ble på ingen måte sure selv om ikke ting gikk helt vår vei. Folkene i bosettingen var dessuten kjempeentusiastiske over at det dukket opp tre gringoer som bodde i andre MST-bosettinger i Pernambuco. Derfor tok det ikke lang tid før vi ble tatt med på en omvisning i leiren, og vi så og lærte noen interessante ting om forskjeller innen MST-bevegelsen som likevel gjorde vår vesle reise vellykket:
Vegetasjon: Pitinga var kjempegrønn. Å komme fra den tørre krattskogen på Sertão hvor ingenting vokser uten kunstige vanningsanlegg til denne bosettingen som virket som om den var plassert i reneste jungelen var en kjempeovergang. Bosettingen var et utrolig vakkert syn.
Kollektivisering: På den Pernambucanske Sertão foregår så å si all produksjon individuelt. Hver familie har hver sin jordlapp og denne eiendomsfølelsen til jorda virker mye mer inngrodd i våre bosettinger. I Pitinga var en stor del av jordbruksarbeidet kollektivet, og hver torsdag jobbet hele bosettingen (som består av 40 familier) på kakaoåkrene. Salget av kakaoen deles likt mellom familiene og går til fellesinnkjøp for bosettingen. Vi fikk også inntrykk av at det var flere fellesmøter i bosettingen som følge av den kollektive eiendommen.
Lite konfliktfylt historie: Opprettelsen av Pitinga og andre bosettinger i det samme området foregikk relativt smertefritt. Okkupasjonene og leirene med de provisoriske plastteltene, som i visse deler av Brasil kan vare i opptil fire år, varte ikke her lengre enn i 8-9 måneder. Leirene opplevde heller ikke konflikter med politi eller innleide pistolmenn.
Ikke søppel: Først da vi satt på bussen tilbake til Salvador oppdaget vi hvorfor Pitinga virket så fin for oss. Den hadde ikke søppel strødd rundt i fellesområdet og heller ikke rundt husene. Nok en stor forskjell fra våre bosettinger på Sertão der plast og papir og annet avfall kastes der folk finner det for godt. Om dette skyldes offentlig søppeltransport fra Pitinga eller ikke, rakk vi imdlertid ikke å finne ut.
Av: Sveinung