Det er midt på dagen, hetebølgene henger over Brasilia og du er akkurat ferdig med å spise lunsj på en uterestaurant. Så kommer hun, du har sett henne før, damen med bøyd hode og tiggende hånd. Og hun spør om å få matrestene dine mens hun peker på to lurvete barneskikkelser som står ventende et par meter bortenfor. Du blir med ett satt ut over pinligheten ved å gi noen den maten du ikke selv ville spise, men i det du ser barna grafse til seg slår det deg – det handler ikke om verdighet, det handler om sult.
Marcia setter seg motvillig ned ved bordet vårt da vi spør om et intervju, men takker overraskende nei til både mat og drikke. Hun er 30 år og har tre barn på tre, fem og ni år. Vi spør hvor lenge hun har bodd på gata, og hun forteller oss den klassiske historien om den alkoholiserte
faren som slår og mishandler den hjelpeløse kona si, og som bruker opp alle familiens penger på sprit. Historien om en jente på ni-ti år som til slutt tvinges ut i Brasilias gater i håp om å overleve. ”Og Brasilia”, legger hun til, ”er de rikes by. Det finnes ikke noe hjelp å søke her for fattigfolk som meg”. Og det er tydelig av å se på henne at det er lenge mellom hver dusj og langt til klesskapet. ”Den eneste hjelpen jeg kan få, sier hun, er av Gud. Og av og til, hvis jeg er heldig, kan jeg få litt hjelp på sykehuset”.
Marcias datter på ni går på skolen. Der får hun et lite måltid i løpet av dagen. De to andre får ikke noe statlig tilbud før de kan begynne på den offentlige skolen når de fyller syv år. Frem til da består deres hverdag av å henge i skjørtet til mor og hjelpe henne med tigginga. Før vi rekker å spørre, begynner hun å fortelle om narkoproblemet i miljøet hun vanker. Hun har selv vært stoffavhengig og gått på crack i flere år, helt til hun måtte slutte av hensyn til barna og helsa. ”Den dritten gjorde meg så jævlig tynn, og snudde døgnet mitt opp ned. Det går ikke an å bare leve natteliv”. Etter at hun har fortalt at alle hun kjenner røyker marihuana og sniffer lim, spør vi om hvilket forhold hun har til politiet, og om hun får noe støtte av dem. ”Støtte av dem..?”, gjentar hun og smiler mens hun gir fra seg et lite fnys. ”Politiet er de som kaster meg ut fra restaurantene. Politiet dreper folk som meg helt umotivert, og vi skjønner aldri helt hva som skjer – noen netter kommer det bare plutselig noen skudd. Politiet driver med ”inside-business” og forhandler både med våpen og narkotika”.
Vi spør litt mer om familien hennes, og hun sier at hun har noen slektninger i São Sebastião (en satelitt-by utenfor Brasilia). ”Av og til tar jeg med meg barna dit og blir i noen dager. Det er som regel noe mat å få tak i der nå, etter at Lula ble president”. Vi spør om maten der en del av Lulas prosjekt ”Fome Zero” (”Null Sult”), og hun nikker langsomt. Og akkurat i det intervjuet begynner å bli interessant for oss, ser vi en hentydning til stress hos henne, da hun sier hun har dårlig tid og må gå. Til slutt må vi selvfølgelig spørre om hun kjenner til MST, men det har hun aldri hørt om, og hun gidder ikke spørre om hva det er for noe heller. I stedet spør hun om dette intervjuet kan forbedre hennes livssituasjon, og vi må stoppe opp og se på hverandre for å finne ut hvordan man kan si noe annet enn ”nei” uten å lyve. Vi finner selvfølgelig ikke noe svar på det, men vi gir fra oss våre beste smil og største takknemlighet, mens vi overrekker en liten men stor seddelbunke.
Vi blir sittende og se på at hun forsvinner. Rolig traskende bort til en sliten gjeng som står på et hjørne og henger med en trillebår og noen plastposer. Barna følger etter, lutryggede og barbeinte. Marcia snur seg ikke for å se om de er der. Hun vet det alltids vil finnes steder å gå, men aldri noe å komme hjem til.
Ida J. Høyer bor i Ché Guevara.