1. Vinden slår gjennom huset om natta. Hundene uler og bjeffer alt de er mann for der ute, og jeg vet at når de omsider velter sammen av utmattelse på morrakvisten, står hanene klare til å ta over. Alt er som det skal der ute. Det som gjør at jeg ikke får sove i natt befinner seg inne på rommet mitt i mørket et sted, og bråker helt jævlig. De er forbanna. Det må være representanter fra minst tre forskjellige arter som kjemper for overlevelse her inne, og i mangel på lys kan jeg ikke gjøre annet enn å håpe at den av dem som bråker minst dreper hva enn det er som bråker mest. Slik at jeg får sove. Jeg kaster en sko i retning av spetakkelet, og angrer umiddelbart. Best å la dem gjøre opp seg i mellom. Jeg hører hvesing og noe som minner om knurring fra hjørne. Etter hvert forflytter de seg til ut i naborommet, (huset har ikke dører) og bråket fra herjingen forflytter seg passe langt bak i det nattlige lydbildet.
2. Neste morgen finner jeg meg bak huset og drar en svær ku i hengepattene for å få melk i kaffen. Solen står opp bak meg, og jeg lukter vondt. Jeg sender hånlige tanker til alle som drikker sin kaffe latte på kaffebar, rene og uthvilte. Det er et harskt liv her ute. Man lever tett opp til dyrene, og naturen. Jeg tilbringer den timen som går fra jeg står opp til jeg våkner med å studere dyrene som henger ut rundt huset. Ikke overraskende oppfører de seg akkurat som dyr. Men det er så mange av dem. Høner overalt, ute og inne, de hopper inn og ut av vinduene etter forgodtbefinnende, og lever helt i sin egen verden, helt til de får hodet kappet av med en sløv kniv. Det er griser som slapper av og spiser mais og møkk, livredde kuer som hopper og tar salto over piggtrådgjerdet hvis du kommer for nær dem, hissige gjess, og hester som ikke gjør en dritt her. Alle går rundt huset og koser seg i solen.
3. Bosetningen Fundão er en slak dal hvor grønnbrune åssider omringer deg. Det er svære bananplantasjer rundt om kring som blir drevet som kooperativer av bøndene her. Det er grønnsaker, frukt, bønner og ris som gror rundt på gårdene, og dyr som beiter. En gang var det én svær gård her, nå er det 14 gårder på den samme eiendommen, og de er mer enn store nok. Området ble okkupert for fem år siden av MST, de jordløse. De benyttet anledningen, siden ikke jorden ble utnyttet skikkelig, og fikk støtte fra staten til å kjøpe ut storbonden med tvang.. Det hele gikk visstnok fredelig for seg, og eieren av storgodset tok det ikke så tungt. Om dette stemmer vet jeg ikke, for jeg kan ikke snakke språket og langt mindre være kildekritisk. Men uansett, det er liv her nå, man kan se at jorda blir utnyttet bra. Det er mange folk som livnærer seg av den, i kontrast til et typisk brasiliansk storgods, hvor helt utenkelig store landområder blir eid av én styrtrik familie. Fundão, som takket være landreformen og MST blir utnyttet av 14 familier er i så måte et lite område. Nabobosetningen Ché Guevara (!) huser 116 familier, før var det 1, som lot mesteparten av jorda ligge brakk. Folk er fremdeles fattige, de har fremdeles ikke særlig mye tenner, skolegang eller andre luksusartikler, men de har mat nå.
4. Det er lørdag eller søndag. Vi spiller fotball barbeint på jordet, alle folka er med, mora i huset mitt er keeper og står og skriker på mannen sin fordi han spiller for dårlig. Alle bikkjene i bosetningen benytter anledningen til å samles på banen for å sloss og ha tilfeldig sex. Kuene skjønner ikke at det er nå de bør være redde, og spiser gresset rundt mål. Jeg spiller barbeint jeg også, og får kjipe larver og innsekter inn i foten som keeperen fjerner senere på kvelden. Det blir frispark for hands hele tiden, det nytter ikke å vise til at det var ufrivillig eller fordel av ballen. Jeg blir stadig sparket i leggen av en brutal råtass, kjenner hatet ulme i takt med smerten, har lyst til å banke ham. Jeg fyrer av et presist skudd mot mål, men scorer ikke fordi en ku står i veien. Dette er fotball på sitt absolutt beste.
5. Senere, i bekmørket, sitter jeg alene i baksetet på en halvveis vraket gammel Ford i toppfart, 55 km/h. Kun ett av frontlysene virker, og det peker opp på tretoppene ved siden av veien. Veien er beregnet for hest og kjerre. Vi har vært nede i byen for å selge 5 levende høner på markedet. På veien til byen gikk vi tom for bensin, ventet en time under et tre før en kompis med cowboyhatt kom forbi i lastebil, og tauet oss inn til Itaberaí. Han hadde en svær ku som stod og siklet og dreit på lasteplanet, den skulle til slakteren. Vi kom for seint, og fikk ikke solgt hønene. Men det gjorde ikke så mye, for det viktigste når man er i byen er å drikke så mye av det fordømte heksebrygget pinga, djevelens munnvann, som mulig, på en av barene langs veien. Det fikk vi gjort, og nå er vi på vei hjem i mørket. På veien ned tenkte jeg at det er et mirakel hvis denne spøken av en bil klarer å frakte oss til byen og tilbake, på denne skogsveien. Nå vet jeg at den vil klare det. Av og til, når landskapet vil det, ser vi hundrevis av stirrende øyne reflektert i lykta, det er kuene som ligger og ser på oss. Alle vinduene i bilen er mer eller mindre knust, så det er friskt og godt, og jeg har lyst til å legge hodet på fanget til Ellen, men hun sitter i forsetet. I stedet snakker jeg med sjåføren, og forhører meg om mulighetene til å låne geværet hans en dag, har lyst til å ta et oppgjør med den lumske panteren som bor oppe i fjellet og er en trussel mot husdyrene. Han forstår ikke hva jeg sier, og jeg lener meg tilbake og ser opp på himmelen.
Jan-Erik Johansen bor i Fundão.