Familielandbruket står for omtrent 60 prosent av verdens matproduksjon og sysselsetter 500 millioner familier. Motsatsen til et landbruk basert på familiedrift er gårder eid av aksjeselskaper og private selskaper. Til alle tider og alle steder har selvforsyning vært en strategi mot fattigdom. Familielandbruket er erfaringsmessig også mest robust og skikket til å forvalte matjord på en miljømessig bærekraftig måte.

Familielandbruket står imidlertid under sterkt press. Under det internasjonale frihandelsregimet har landbruk blitt en lukrativ sektor. Med sterk konkurranse har familielandbruket i land med mindre gunstige forhold blitt delvis utkonkurrert. I land med gode landbruksforhold har familielandbruket måttet vike plass for storskala industribruk.

Kampen om jorda har pågått i 500 år i Latin-Amerika. Men tross langsiktig arbeid av sosiale bevegelser har industrilandbruket og økt handel med mat globalt forsterket jordkonflikter og politiske konflikter, ført til utarming av landbruksjorda og utsatt folk for helseskader av å produsere og spise mat, på grunn av farlige sprøytemidler.

Brasil er et av de landene med skeivest fordeling av jord. To tredjedeler av jorda som egner seg til jordbruk kontrolleres av 3 prosent av befolkningen. Stor internasjonal etterspørsel gir de store jordeierne insentiv til å ekspandere slik at småbønder og jordløse stadig blir mer marginalisert. Med rett i grunnloven har De jordløses bevegelse (MST) kjempet for omfordeling av jord i 30 år.

Brasil er et veldig konkurransekraftig landbruksland og slik sett et veldig interessant land for internasjonal jordbruksindustri. Landbruksindustrien produserer lite mat og gir lite verdiskapning for lokal befolkningen, men eksporterer blant annet soya til bruk i kraftfôrblandinger og sukkerrør til bioetanol. Den internasjonale etterspørselen etter de råvarene landbruksindustrien i Brasil produserer øker hvert år og gjør De jordløses kamp vanskeligere.

Brasils soyaindustri ekspanderer hurtig innover sårbare biotoper som regnskog, savanne og våtmark samtidig som den spiser opp matjorden til småbønder og urfolk i områdene. Brasil har også en liberal sprøytemiddelpolitikk og tillater flere sprøytemidler enn det som er ulovlige i EU. Soyaindustrien alene forbruker årlig over 100 millioner liter med sprøytemidler. De totale mengdene sprøytemidler som forbrukes gjennom industrilandbruket, fører til alvorlige helsekonsekvenser for lokal befolkning. Brasil står for 19 prosent av det totale globale sprøytemiddelforbruket og produserer 3 prosent av verdens mat.

Bare 3 prosent av Norges landareal er dyrka jord, og vi har  svært knappe ressurser med dyrkbar jord.  Til tross for dette har regjeringen hittil vist liten vilje til å ta vare på matjorda, og i stedet omdisponert den til andre formål, som boliger og næring. 60 prosent av maten vi spiser i Norge er importert. I Norge importerer vi 70 millioner tonn soya årlig som dyrkes på landområder på størrelse med Vestfold fylke. Likevel fører regjeringen en politikk som vil gjør at stadig flere gårdsbruk legges ned. Dette fører til at arealer faller ut av drift og at matproduksjonen på norske ressurser reduseres. 

Det er behov for en ny jordvernlov i Norge etter samme modell som forurensningsloven. Regjeringen ønsker å redusere tollsatsene, redusere produksjonsstøtten og vil med dette favoriserer store bruk framfor mange små. Fjøs med mange dyr vil med dette konsentreres til områder hvor det i dag produseres korn, mens beitearealene i distriktene vil gro igjen. For å utnytte norske beiteareal og få muligheter til å dyrke proteinrike vekster som alternativer til soya, må vi opprettholde et jordbruk i hele landet.

Myndigheter verden over må høre på FNs spesialrapportør på retten til mat: I møte med utfordringer knyttet til tilgang på mat, befolkningsvekst, klimaendringer og miljøproblemer er ikke satsing på storskala, intensiv matproduksjon veien å gå. Nasjonal tilrettelegging for lokal matproduksjon og matmarkeder er helt avgjørende.

LAG var blant de første organisasjonene som satte norsk import av brasiliansk soya på dagsordenen. Med kronikker og debattinnlegg i nasjonale aviser, deriblant på NRK Ytring og Dagsavisen, etablerte vi oss raskt som en viktig aktør i debatten.

LAG samlet De Jordløses Bevegelse i Brasil (Movimento Sem Terra), Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), Natur og Ungdom (NU), Naturvernforbundet, Norges Bygdeungdomslag (NBU) og Spire til jordakjson 16. oktober 2014 og bak felleserklæringen med krav om «lokalt familielandbruk framfor internasjonalt industrilandbruk» og «lokal mat på lokale ressurser i Norge og Brasil». I løpet av perioden vi jobbet med dette lyktes LAG i å påvirke Norsk Bondelag til å anta en mer progressiv innstilling til bruk av soya i norsk kraftfor. LAGs innsats for dette temaet satte på mange måter agendaen for videre debatt omkring soyaimport og hva som er norsk mat.