Saltørkenen ligger på Altiplanosletten på 3650 meters høyde, sørvest i Bolivia og var for 40 000 år siden en salt innsjø. Det som nå ligger igjen er et område på over ti tusen kvadratmeter med salt som går 25meter ned i bakken. De som jobber med å utvinne saltet, som skjer for hånd, får 25 centavos (omtrent 25øre) for kiloet, som blir solgt over hele Bolivia. Det er forøvrig et veldig godt salt, men det er foreløpig ikke et produkt som blir eksportert. Salar de Uyuni har halvparten av verdens litium, og utvinning av dette kan i fremtiden blir en stor inntektskilde for folket rundt saltørkenen og Bolivia.
Uyuni lever hovedsaklig på turister som bruker byen som utgangspunkt til saltørkenen, men tidligere var den en viktig transportknutepunkt mellom La Paz, Chile og Argentina. Det som er igjen av denne tiden finner man noen kilometer utenfor byen hvor det er en toggravplass. Her står det rekke på rekke med gamle, nedrustede vrak, som gir et vakkert men også grotesk inntrykk.
Turen videre gikk til ”øyen” Inkawasi, som betyr inkaens hjem og ligger midt i saltørkenen. Dette er en liten steinete holme dekket av kaktuser. De vokser 1 cm i året og den eldste var over 1200 år gammel. I dette golde landskapet er det ikke vann noen steder, men kaktusene kan inneholde opp mot 100 liter væske, noe som gjør holmen et forståelig stoppested for reisende. Vi stoppet også her mer på grunn av landskapet enn av tørst og benyttet anledningen til å leke med bilder. Saltørkenen gir utmerkede forhold for å skape ulike illusjoner på grunn av den tilsynelatende manglende dybden i bildene. Artig lek med foto uten photoshop.
Dagen etter kjørte vi sørover gjennom et sparsommelig vegetalsk landskap, omringet av inaktive vulkaner og innsjøer. I disse innsjøene bodde til vår overraskelse rosa flamingoer, et fenomen som jeg ikke hadde trodd jeg skulle se på 5000 meters høyde. Både landskapet, kulden og dyrelivet gjorde sterkt inntrykk på oss. Etter vi hadde tint opp tærne våre i nærmere 40 graders varmt vann og sett flere flamingoer og fjell ble vi kjørt til grensen til Chile. Det var det som var hovedårsaken til ferien vår, ettersom vi var nødt til å reise ut av landet for å fornye våre visum.