Idar, amøbene og jeg sitter ved kjøkkenbordet i Franzisco Gomez og ser på dagens "live" naturprogram: svære edderkopper som tryller frem enorme spindelvev kveld etter kveld. Imens spretter en frosk lystig forbi beina mine og grisene står i døra og grynter etter mat.

Hei dere der hjemme i Norge. Her følger en liten utgreining om hva handelshøyskole-student Henrik Hylland Uhlving og samfunnsgeograf Cecilie von Hirsch bedriver dagene med i Chiapas.

En liten tekst om landsbyene Eivind og Ingrid besøkte, som de ikke har skrevet om i reisebrevet.

Four years after they fled the paramilitary gangs that terrorized them, hundreds of rebel sympathizers returned to their villages in the mountains of Chiapas state -- without a police escort, amid hope for peace and fears for their safety. August 29, 2001 Posted: 10:54 AM EDT (1454 GMT)

Barnas lekende skikkelser har alltid vekket i meg en listig følelse av letthet, jeg har ofte funnet meg selv i en tilstand av dyp ro når jeg hører den friske latteren deres livne til i atmosfæren. Og jeg har oppdaget at barna har sine helt spesielle metoder for å dele ting med hverandre når de leker. Det er en hel verden for seg selv som vi voksne har veldig vanskelig for å huske fra vår egen barndomstid. Jeg husker særlig godt en dag da jeg var på fjellet i Norge og ble fanget opp av en veldig dansende bris, jeg spredde ut armene og følte veldig sterkt at hele verden hadde masse å gi meg, og jeg ble glad over det lille jeg visste, fordi da hadde jeg alt å oppdage. Da var jeg åtte år, og brydde meg ikke om det virkelig fantes en Gud eller om det var viktigere å gjøre lekser enn å stå her og henge med vinden i armhulene mine.

Jippi! Nå er vi på vei til bøgda! Igjen!

Hundre dager etter Vicente Fox ble innsatt som president i desember 2000, ble Plan Puebla Panama lansert. En plan som i neoliberalismens ånd skal bringe med seg kapital og utvikling til landene mellom Mexico og Panama. Skal denne planen bli Mexicos fremtid er det helt klart et felt jeg vil lære mer om.

En dag sitter jeg på fremste benk i kirken i Acteal. Det er nøyaktig 3 år og 9 måneder siden 45 mennesker ble drept av paramilitære akkurat her. Menneskene rundt meg gråter. En tanke begynner å surre inni mitt hode. Dette er historie. Det er en historisk plass. Det er akkurat som en av bunkerne etter Tyskerne. En gammel krigsvæteran ville hjemme fortelle spennende historier om hvor og hvem som døde. Det slår meg at disse menneskene som gråter rundt meg ikke er gamle. Det er barn og deres foreldre. Det er historie som er fire år gammel og som kanskje skjer igjen i morgen.

Subkomandanten Marcos, som egentlig heter Sebastian Guillèn, har blitt pekt ut av media som den intellektuelle lederen til zapatistbevegelsen. Det er mange som mener at det er han som styrer hele krigen. Marcos er leder for militæret, EZLN, men er underordnet de 23 kommandantene, som igjen er underordnet de sivile støttegruppene som utgjør det sivile samfunnet. Alle landsbyene som er organisert under zapatismens ideologi har en stemme og er med på å bestemme stegene til bevegelsen.