EU-Mercosur - Frihandelsavtalen: Problemer med frihandel for bærekraftig utvikling.

Etter mer enn 20 år med forhandlinger, kom det tidligere i år frem at handelsavtalen mellom EU og Mercosur er svært nærme ratifisering. Målet med avtalen er å øke økonomisk vekst gjennom å senke tariffer og handelsbarrierer, lage et tydeligere rammeverk for handel og investeringer, og å fremme felles verdier som f.eks bærekraftig utvikling. Alt dette kommer til å komme folkene i både EU og Mercosur til gode; økonomien vokser, lønningene øker, arbeidere får bedre vilkår, og miljøet får et sårt etterlengtet fokus. Med økte midler kan man hjelpe fattige og beskytte urbefolkningsgrupper, samtidig som man øker velstanden både i Nord og Sør. Det er på papiret en vinn-vinn situasjon. Det er dessverre bare et problem; Det stemmer ikke.

Til tross for store ord om økte muligheter og internasjonalt samarbeid, har historien vist at frihandelsavtaler har hatt en tendens til å øke ulikhet, skrumpe inn mulighetene og tråkke på menneskerettigheter. I tillegg skjer disse avtalene bak lukkede rom, i såkalte green rooms, hvor offentligheten ikke får innsyn i hva det forhandles om eller på hvilke vilkår (Chang, 2008, s. 36-37). Dette er blant annet grunnen til at vi ikke vet hva EFTA-Mercosur-avtalen kommer til å inneholde før den blir iverksatt. Den kommer sannsynligvis til å ligne på EU-avtalen, men det er likevel et eksempel på en udemokratisk prossess som påvirker livene til svært mange. Det er stort sett den rikeste andelen som tjener på frihandelsavtaler. Målet med denne artikkelen er å løfte fram ulike historiske bevis som motbeviser løftene frihandel lover.

Et hovedpremiss i frihandel er at dersom en senker barrierene for handel mellom land, vil man insentivere til mer handel mellom ulike selgere som har tilgang på ulike varer. Dersom alle spesialiserer seg på å produsere det en har ressurser til og er ekspert på, vil man kunne spare tid ved å bytte varer med hverandre. Dette er grunnpremisset i komparativt fortrinn, som har vært den teoretiske grunnmuren for nyliberalister. Dette er ikke bare til fordel for produsentene, men også arbeiderne. Dersom en bedrift har mulighet til å eksportere til flere markeder, vil eksporten øke, som betyr at arbeidernes lønninger øker. Liberalister som Reagan og Thatcher pushet denne typen politikk og argumenterte for at arbeiderne ville få bedre vilkår som følge av økt økonomisk vekst.

Ta Bolivia på 80-tallet for eksempel. Etter flere år med hyperinflasjon og dårlige økonomiske vilkår gikk landets regjering til IMF og ba om lån for å kunne få landet opp på fote igjen. IMF har hatt en tradisjon for å innvilge disse lånene på betingelse av at man innfører makroøkonomiske reformer kjent som Structural Adjustment Programmes (SAPs). Disse liberale reformene krever blant annet at landet omstiller seg til å bli frihandelsvennlige. Bolivia innførte disse programmene med håp om å stabilisere den politiske og økonomiske situasjonen i landet (Lundeberg, 2022, s. 29).

Bolivia greide å stagge hyperinflasjonen, men effektene av liberaliseringen hadde fatale konsekvenser for befolkningen. Uten markedsbeskyttende tiltak var det svært mange bolivianske selskap som ikke lenger kunne konkurrere med utenlandske selskaps ekspertise og økonomiske tyngde. Flere tusen bolivianere mistet livsgrunnlaget sitt til utenlandske arbeidere som flyttet til Bolivia. De utenlandske selskapenes privatisering av vann i områdene rundt Cochabamba førte til sterk sosial uro, hvor flere mistet livet under de famøse vannkrigene i Cochabamba. Privatiseringen førte med andre ord til at mennesker måtte dø for retten til rent drikkevann i eget land.

Visjonen om et åpent Bolivia ble dessverre ikke som mange liberalister så for seg. Bolivia-eksemplet er dessverre bare et land som føyer seg inn i rekken av feilslåtte liberaliseringsprogram iverksatt av IMF. Eksempler på det samme finnes i nesten samtlige land i Sør-Amerika. Likevel tviholder tilhengerne av EU-mercosur-avtalen på løftet om at frihandel fører til bedre vilkår for arbeidere i landet. Bolivia har nå fått grønt lys om fullt medlemskap i Mercosur-blokken, tross i tidligere forsøk på liberalisering. Historien er klar; frihandel førte ikke til økte lønninger for arbeiderne - Det førte til at de mistet jobbene sine. Hvorfor skal vi tro at det samme ikke kommer til å skje i Mercosur-landene med en ny frihandelsavtale?

Et annet løfte som ble presentert fra forhandlingsrundene var et sterkere rammeverk for handel og investeringer. Dette skal bli gjennomført ved å skjerpe beskyttelse av blant annet immaterielle rettigheter i begge blokkene, sannsynligvis i et lignende rammeverk som WTOs TRIPS-system. I motsetning til materielle goder og rettigheter, er immaterielle rettigheter nesten alltid solgt fra det globale Nord til det globale Sør. Dette betyr at å beskytte immaterielle rettigheter ikke bare kommer til å føre til at Mercosur-landene bærer den økonomiske byrden - men dette bryter også med grunnprinsippene i frihandel.

Å skjerpe opp under patenteringen av immaterielle goder kommer til å gå hardt utover menneskene som jobber i den uformelle sektoren, spesielt i Mercosur-landene. Til tross for at EU påstår at dette kommer til å skape mer innovasjon, peker flere bevis på det motsatte. Utviklingsøkonomen Ha-Joon Chang (2008) fra universitetet i Cambridge viser til hvordan patenteringer ofte fører til at selskaper blir mer opptatt av å beskytte inntektskildene sine enn å skape ny innovasjon som bidrar til utvikling.

Dersom man implementerer frihandelsavtalen vil det være liten sannsynlighet for at latinamerikanske produsenter av f.eks legemidler vil kunne greie å konkurrere mot store selskaper i Europa som driver med det samme. Som vi har sett fra Bolivia så førte liberaliseringen av landet til at utenlandske selskaper fikk monopol på ulike industrier. Hvordan kan man påstå at man skaper mer innovasjon dersom man har et marked med færre aktører som har mer fokus på profitt enn nyskaping? Handelsavtalen mellom EU og Mercosur kommer ikke til å skape et rammeverk for nye, kreative ideer for å løse dagens problemer. Den kommer til å konsolidere monopolet til de få, store selskapene.

Et av de sentrale punktene i den foreslåtte handelsavtalen er viktigheten av å promotere bærekraftig utvikling. Det blir vist til hvordan en grønn framtid er en prioritet for forhandlerne. I memoaret som har blitt publisert av EU blir det skrevet at fokus på skogforvaltning og urbefolkningens rettigheter er sentrale krav, og at avtalen kommer til å forbedre bærekraftig utvikling. Det høres tilsynelatende ut som positive krav, men realiteten er ikke like lys.

For det første er det ingen bindende dokumenter som setter miljøkravene som et ultimatum - det er kun oppfordringer. Dersom et privat selskap får valget mellom profitt eller miljøvern, er det ingen grunn til å anta at selskapet velger sistnevnte.

For det andre finnes det en rekke eksempler på private selskaper som tråkker på både natur og urbefolkningsrettigheter for å tjene mer. Et eksempel på dette er litium-utvinningen i Argentina og Bolivia. Argentina og Bolivia sitter på mer enn 75% av verdens reserver av Litium, som er kritisk i produksjonen av batterier (Lundeberg, 2022, s. 106). Utvinningen av litium er svært vannkrevende. Nesten all produksjonen av dette skjer i noen av de tørreste områdene i verden, som har skapt problemer for miljøet og lokalbefolkningen som bor i området. Til tross for en rekke protester fra sivilsamfunnet har regjeringen i Argentina gjort det ulovlig å demonstrere mot denne utvinningen, og åpnet opp for en rekke utenlandske avtaler allerede.

Allerede før frihandelsavtalen har trådt i kraft viser dette altså at man setter profitt over urbefolkning - igjen. Vi må ikke falle for tilsynelatende grønne tiltak som egentlig skjuler eksempler på grønn kolonialisme. Hvis man liberaliserer handelsforholdene mellom EU og Mercosur enda mer er det sannsynlig at etterspørselen etter litium vil øke. Uten noen bindende dokumenter som krever rettferdig og bærekraftig behandling av urfolksområder har man ikke noe juridisk rammeverk for å beskytte verken miljøet, arbeidere eller urbefolkningsgrupper fra profittjaget til private selskaper. Med andre ord, det er ingen garantier for at avtalen fører til bærekraftig utvikling. Snarere kan man heller anta at miljøet og sosiale forhold forverres.

Det er en viktig periode å følge med på i Latin-Amerika om dagen. Med valget av høyrepopulistiske Milei som president i Argentina kan man forvente at både EU og Brasil ønsker å trappe opp de byråkratiske prosessene for å implementere handelsavtalen snarest. Dette øker risikoen for at en ser gjennom fingrene i krav om økt fokus på rettighetene til arbeiderne, miljøet og urbefolkningen. Vi har sett fra Bolivia og Argentina at frihandel sjeldent har vist seg å være fordelaktig for utsatte grupper, og fører til økt ulikhet. Vi som samfunn kan ikke tolerere at en liten elite beriker seg på bekostning av resten av samfunnet. Hovedproblemet med frihandelsavtalen er fokuset på evig økonomisk vekst; Det er per definisjon ikke bærekraftig, og vi må skifte fokuset vårt mot menneskerettigheter og miljøet dersom vi skal skape bærekraftige handelsavtaler. Vi som samfunn kan ikke tolerere at en liten elite beriker seg på bekostning av resten av samfunnet.